Nok en gang har det blitt gjennomført et meningsløst angrep og nok en gang imot forsvarsløse borgere og arbeidere. Madrid i 2004, Barcelona i dag, to byer som er stenket av uskyldige menneskers blod og lidelser. I dag som den gangen går vår solidaritet i første rekke til ofrene og deres familier.
Etter det morderiske og irrasjonelle anslaget maner regjeringa og borgerskapets politiske krefter til å stå sammen i kampen mod terror som en kamp som må føres uten hensyn til klasser og klasseforskjeller – som en kamp til forsvar for de demokratiske verdier, som om de ikke undergraver dem hver eneste dag. Om sitt eget ansvar tier de.
Attentatene mod uskyldige innbyggere i Storbritannia, Frankrike og EU utnyttes av regjeringene til å innføre politistatstiltak, til å innskrenke de demokratiske frihetene ytterligere og til militarisering av samfunnet. Det neste skritt er utviklingen av en EU-hær, økte militærutgifter og styrking av NATO til nye militæroperasjoner. Ut over det europeiske kontinent gripes det også til mange andre foranstaltninger begrunnes og unnskyldes med kampen mod terrorisme.
– Vårt lands aktive medvirkning i kriger og konflikter drevet fram av NATO og EU-imperialismens politikk, har forvandlet våre byer og vårt folk til terrorismens direkte mål.
Mens dette skrives snakker den spanske regjeringa allerede om å øke anti-terrorberedskapen. Men den vet at ingen av disse foranstaltninger er effektive sikkerhetsgarantier for vanlige mennesker fra forskjellige samfunnslag når de er på vei til jobb som i Madrid i 2004, eller når de bare slentrer gjennom byen med familien på en tilfeldig augustdag, som i Barcelona i dag.
De vet at det er lett å begå sånne ville og vilkårlige angrep som ikke krever et stort logistisk apparat. Men først og fremst vet de (og tier om det), at terrorisme næres av destabiliseringa som de imperialistiske krigene forårsaker.
Slik det er tilfelle med Libya, som ble angrepet og ødelagt av NATO-styrker i 2011 (hvor en stabsoffiser i den spanske hæren for øvrig var Jose Julio Rodríguez, en anerkjent NATO-støtte og i dag leder av partiet PODEMOS); med Syria, hvor folket folk stadig bærer de katastrofale følgene av en krig påført dem av de store imperialistmaktene; med Jemen, som er sønderbombet av saudiske tropper med amerikansk støtte, forsynt med bl.a. spanske våpen og med oppbakking fra jihadister; og med Afghanistan, hvor droner fra det amerikanske militæret (det spanske monarkis atlantiske partner) gjennomfører konstante bombeangrep med et stort antall sivile ofre. Alle disse er arnesteder for terror som støtter opp under de religiøse fanatikernes kamprop.
De vet – og de tier om det – at vårt lands aktive medvirkning i denne krigens dynamikk, medlemskapet i NATO, tilstedeværelsen av utenlandske tropper og militære installasjoner på vår jord, den spanske hærens direkte deltakelse i Afghanistan, Libya og andre konfliktsoner som er drevet fram av den amerikanske og EU-imperialismens politikk, gjør oss til mål for religiøse fanatikere, og har forvandlet våre byer og vårt folk, arbeidere og familiene deres, til terrorismens direkte mål.
Nei, det er ikke mulig å sette en stopper for denne irrasjonelle dynamikken uten å settte en stopper for dens grunnleggende årsaker, som nærer den på ny og på ny.
Derfor gjentar og fastholder vi i dag vår forpliktelse til å bekjempe imperialismen og dens kriger, til å arbeide for fred og solidaritet arbeiderne og folkene imellom.
Derfor holder vi også i dag ansvarlige dem som lyver om årsakene til den frykten og usikkerheten som har rammet folket vårt.
Derfor gjentar vi i dag – som i 2004 og som for 100 år siden: Imot urett, frykt og død sier vi: Enten sosialisme eller barbari.
Madrid den 17. august 2017.
Spanias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) – PCE (m-l)
Sentralkomiteens arbeidsutvalg