Regjeringa til Chirac-Villepin-Sarkozy ble tvunget til å gi etter for den mektige folkebevegelsen av ungdom og arbeidere, foreninger og politiske og faglige krefter som forente seg omkring kravet om at CPE skulle trekkes tilbake, oppsummerer Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF).
Ingen lek med ord kan bortforklare denne vidtrekkende seieren for folket og arbeiderbevegelsen, og heller ikke dens motstykke: det svære politiske nederlaget som regjeringa og høyrefløyen har lidd. Dette er en enhetens og kampviljens seier, det er en seier over vilkårlig maktbruk og et slag i trynet på ei regjering som går de rike sitt ærend.
Det politiske spillet fra den ene og den andre høyrepolitikeren i forsøk på å høste egen gevinst etter det sviende nederlaget for (statsminister) Villepin, kan ikke dekke over havariet til hele høyrefløyen og direktørene.
Sjølsagt er ikke usikkerheten borte med dette. Mange av de som demonstrerte og gikk til streik ville at også CNE skulle trekkes, og at hele den sosialt bakstreverske loven – med det kyniske navnet loven for like muligheter – skulle hives på dynga.
Klassekampen som åpenbarte seg på dette massive og spektakulære viset, er ikke slutt med denne kampen. Vinningene har vært betydelige i form av kamperfaring, i form av organisering og i form av aksjoner som ungdom og arbeidere i alle aldre har gjennomført skulder ved skulder.
Denne bevegelsen har allerede satt sitt stempel på det sosiale og politiske livet i Frankrike ved at den igjen har synliggjort bevegelsens styrke når den står forent omkring krav som folkeflertallet støtter. Etter seieren som ‘nei'-et til den nyliberale EU-grunnloven representerte, gir seien vi har vunnet i dag ny kraft til den leiren som representerer det breie folkeflertallet – alle menn og kvinner, unge og ikke fullt så unge, partier, fagforeninger, sammenslutninger osv. som kjemper imot den nyliberale politikken som høyrekreftene prøver å tvinge på oss.
I fellesskap har vi slått CPE tilbake.
I fellesskap feirer vi seieren.
La oss i fellesskap fortsette kampen for et samfunn der ungdommen har ei framtid uten uvisshet og der de ikke blir tilfeldige kasteballer, et samfunn hvor behovene og interessene til arbeiderne og folkemassene har forrang.
