tirsdag, 28 01 2020

Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner gjennom ti år (1994-2004).

Unity and StruggleDen første konferansen i 1994 la et ideologisk og politisk grunnlag gjennom «Kommunistisk opprop», og oppretta et organisatorisk rammeverk (en koordineringskomite og et tidsskrift, Enhet og Kamp). Den vedtok også en rekke resolusjoner og lanserte noen konkrete kampanjer.

Paris-konferansen i 1995 fokuserte omkring spørsmålet om oppsummering av sosialismens erfaringer. Her ble også en tendens fra visse partier slått tilbake, en tendens som gikk ut på at konferansen skulle være en rein diskusjonsklubb uten myndighet til å gjøre vedtak. Disse partiene, som utgjorde en liten minoritet, hadde allerede forlatt konferansen da de forsto at de ikke fikk viljen sin.

Plenumsmøtet i 1996 i Den dominikanske republikken knesatte noen interne normer og opptakskrav for Konferansen.

I Tyskland i 1997 dreide hoveddiskusjonen seg om partienes arbeid i og blant arbeiderklassen.

Konferansen i Venezuela i 1998 dreide seg spesielt om spørsmål omkring den imperialistiske globaliseringa.

I 2000 studerte konferansen to konkrete erfaringer med folkelige og revolusjoære opprør. Øvre Voltas revolusjonære kommunistiske parti og Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti innledet om sitt arbeid og erfaringer i den revolusjonære prosessen i sine respective land. Konferansen diskuterte også en fellesuttalelse fra Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF) og den spanske kommunistiske organisasjonen ‘Oktober’ (Octubre) om krigen mot Jugoslavia.

Konferansen i Mexico i 2001 fant sted under turbulensen etter angrepene på tårna i New York og Bush’ proklamering av ‘krigen mot terror’. En fellesuttalelse fra det franske og spanske partiet lå til grunn for hoveddiskusjonen omkring endringene som skjer i og med arbeiderklassen som følge av den teknologiske utviklinga, oppsplitting og atomisering av klassen gjennom økt bruk av fleksibilisering, voksende usikkerhet osv. Denne konferansen ble preget av sorg da kamerat Sergio, sekretær for det meksikanske broderpartiet, døde ved konferansens avslutning.

I Danmark i 2002 analyserte konferansen den internasjonale situasjonen som var oppstått i og med USA-imperialismens lansering av krigen for nyoppdeling, og den store globale motstandsbevegelsen som var under utvikling. En rekke partier gikk i sterk polemikk mot partiet Røde Fane (Bandera Roja) for partiets standpunkter i forhold til de aktuelle prosessene i Venezuela.

Denne polemikken ble forsterket og var mer omfattende på konferansen i 2003 i Den dominikanske republikken. I tillegg til uenigheter omkring vurderinga av karakteren til regimet til Hugo Chàvez, ble også tidligere motsetninger som dreide seg om sjølve Den internasjonale konferansens natur og prioriteringer, tilspissa. Konferansen vedtok mer presise og forpliktende normer.

Konferansen som ble holdt i Quito 2004 vedtok en omfattende kritikk og fordømmelse av Bandera Roja og partiets linje, sammen med en rekke andre resolusjoner og hilsener.

Basert på oppsummering i La Forge nr. 448, januar 2005