Diethard Møller taler på 30-årsmarkeringa for CIPOML i Tyskland.
I tre tiår har Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (CIPOML) reist kampen mot utbytting, imperialisme og krig. Til tross for enorme utfordringer har de revolusjonære kreftene stått sammen og kjempet videre for sosialisme, en verden fri for kapitalistisk undertrykking.
De 30 årene ble nylig markert med en stor tilstelning i Hamburg, Tyskland. Diethard Möller fra den tyske Organisasjonen for bygging av et kommunistisk arbeiderparti, Arbeit Zukunft, holdt denne talen på vegne av vertskapslandet.
Kamerater!
Tretti år med CIPOML har vært tretti år med kamp mot utbytting, imperialisme og krig – og tretti års kamp for sosialisme!
Men vi gir oss ikke med det! Vi har ingen intensjon om å bremse ned. Vi er fast bestemt på å føre denne kampen fram til målet!
Det er en ære for oss, som en organisasjon for byggingen av et kommunistisk arbeiderparti i Tyskland, å være vertskap for mange delegasjoner fra alle kontinenter her i dag. Vi hilser våre kamerater og går fremover sammen med dem i den proletariske internasjonalismens ånd.
For fullt ut å forstå betydningen av den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, må vi kort gjenoppfriske historien:
I august 1994, etter intense forberedelser, møttes 15 marxist-leninistiske partier og organisasjoner i Quito for å etablere denne internasjonale konferansen. Dette skjedde i en tid da det var enormt politisk og ideologisk press og harde angrep på marxismen-leninismen og arbeiderbevegelsens resultater. Etter en lang periode med svik og tilbakegang hadde de revisjonistiske statene i Øst-Europa kastet av seg sitt siste «sosialistiske» slør og åpent omfavnet kapitalismen. Det gamle systemet kollapset og skylden ble lagt på sosialisme og marxismen-leninismen, selv om disse statene for lengst hadde forlatt marxist-leninistiske prinsipper, gjennomført markedsreformer og installert en ny utbytterklasse.
De herskende klassene utnyttet dette øyeblikket til å presentere kapitalismen som den eneste veien fremover og angrep kommunismen som en «falsk vei». Da det sosialistiske Albania, en liten nasjon som lenge hadde motsatt seg revisjonisme og fortsatt å bygge sosialisme, også kollapset under massivt politisk og økonomisk press i 1990, virket det som om kapitalismens destruktive dagsorden var tilendebrakt.
Det alvorlige ideologiske og politiske presset, forvirringen og nederlaget for de første forsøkene på sosialisme påvirket marxist-leninistiske partier og organisasjoner over hele verden. Selv om de hadde vokst frem som svar på den verdensutviklingen og vitenskapelig hadde analysert det revisjonistiske forræderiet, førte de intense angrepene på progressive krefter og kapitalismens midlertidige triumf til resignasjon og opportunisme hos noen. Noen partier ble oppløst eller vedtok ei reformistisk linje. Slike ting skjer i vanskelige tider. Men kapitalismen kan bare beseires av de som tåler å stå i vanskelighetene, og det store flertallet av marxist-leninistiske partier fortsatte kampen. Det er bunnlinjen!
En storm av antikommunisme feide over kloden. I en forelesning ved American University i Ankara i 1999 innrømmet Gorbatsjov selv: «Mitt mål i livet var å knuse kommunismen, som er et utålelig diktatur over folket.» De herskende klassene over hele verden brukte situasjonen til å fremstille kapitalismen som det eneste alternativet og til å stemple kommunismen som en «feil». I 1989 erklærte den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama «historiens slutt» og berømmet feilaktig kapitalismen som den eneste veien til et humant, rettferdig og sosialt samfunn. Gorbatsjov sa i 1999: «En verden uten kommunisme vil bli bedre. Etter år 2000 kommer en tid med fred og blomstring for menneskeheten.»
Men de marxist-leninistiske partiene forsto allerede da at dette ikke ville skje. På denne bakgrunn møttes de 15 partiene og organisasjonene i Quito i august 1994.
Quito-erklæringen sier:
«I de siste tiårene har den kommunistiske bevegelsen og arbeiderbevegelsen måttet tåle harde tilbakeslag. Prosessen med kapitalistisk gjenreising, som tok fart etter den 20. kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti, og som førte til begivenheter som utviklinga i Øst-Europa og Sovjetunionen, forræderiet i Albania osv., er en del av framstøta til imperialismen og de reaksjonære, revisjonistiske og pro-kapitalistiske kreftene. Historiske begrensninger, manglende erfaring, mangel på utvikling av teorien, undervurdering av motsigelsene i det sosialistiske samfunnet, byråkratiet, de kommunistiske partienes avsondring fra arbeiderne og folkene – alt dette var årsaker som førte til at arbeiderne og folkene ikke greide å forsvare det de hadde oppnådd og forhindre den kapitalistiske restaurasjonen. Vi var heller ikke i stand til å forhindre at det oppsto en ny borgerklasse, som skjult bak ei "sosialistisk" maske, greip makta og ødela sosialismen.
Dette siste allmenne angrepet fra imperialismen og kapitalismen skulle angivelig utrydde marxismen-leninismen, den vitenskapelige sosialismen, kommunismen, den proletariske revolusjonen og anti-imperialismen. Men vi reiser oss på ny i alle verdenshjørner. Kommunister blir født i alle streikene arbeiderne gjennomfører, i enhver folkelig mobilisering, i alle arbeiderklassens og folkenes kamper for frihet og demokrati, i ethvert ungdomsopprør og enhver geriljagruppe. Vi reorganiserer oss, forener oss, drar lærdommer av det som har skjedd, og fortsetter å rykke framover.
Vi gir ikke opp før vi har fullført vår historiske oppgave.»
Som Karl Liebknecht sa i 1919, kort tid før han ble myrdet av sosialdemokrater og reaksjonære etter Novemberrevolusjonens nederlag i Tyskland:
«Vi har ikke flyktet; Vi er ikke beseiret. Og hvis de kaster oss i fengsel, så blir vi der! Og seieren skal bli vår.» *
I denne revolusjonære ånden har Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner gjort betydelig arbeid i løpet av sine tretti år. Konferansen har stabilisert partier og organisasjoner, etablert en klar politisk og ideologisk orientering, spredt seg globalt og utvidet sin innflytelse. Gjennom erklæringer som Quito-erklæringen, programmet, magasinet «Enhet og kamp», seminarer, ungdomsleirer, kvinnemøter og fagforeningsmøter har den oppnådd ulike og avgjørende milepæler. Medlemmene er aktive i klassekampen og streber etter lederskap i arbeiderklassens og massebevegelsenes kamper. Konferansen og dens medlemmer erkjenner imidlertid at det fortsatt er mange oppgaver foran oss.
Med skjerpingen av motsetningene mellom imperialistleirene ledet av USA, NATO og EU med Tyskland på den ene siden og Kina og Russland på den andre, tiltar utbytting, miljøødeleggelser og faren for krig. Gorbatsjovs ord klinger hult: «Etter år 2000 vil det komme en tid med fred og blomstring for menneskene.»
Millioner sulter, og til tross for påståtte «hjelpeprogrammer», stiger tallet. Millioner flykter fra krig, sult, undertrykkelse, miljøødeleggelser og tapte levebrød. Imperialismen fører menneskeheten mot en avgrunn. Krig er en brutal realitet for mange nasjoner, ofte utkjempet ved hjelp av stedfortredere. I Gaza og Libanon har titusenvis blitt drept av den sionistiske staten Israel. I Ukraina beveger den imperialistiske krigen seg farlig nær Europa og Tyskland. Med den økende faren for åpen konflikt mellom stormaktene, vokser det ideologiske presset på arbeiderbevegelsen og de progressive kreftene for å akseptere krigens logikk, maskert som «frihetskamp» eller «patriotisme». Mange «progressive» krefter har gått seg vill i denne prosessen, noen allierer seg med Russland og Kina, forsvarer dem som krigere mot amerikansk imperialisme og omfavner en «multipolar verdensorden». Andre tar parti for USA, NATO og tysk imperialisme og oppfordrer til å bevæpne Ukraina i en «kamp for frihet».
Vi slåss ikke for imperialistene! Vi kjemper mot krigene deres og for menneskehetens frigjøring fra kapitalisme og imperialisme!
I mellomtiden tiltar angrepene på arbeiderklassen og folket. Det er de som bærer byrden av militarisering og krig. Selv et kapitalistisk land som Tyskland er i tilbakegang. I fjor gikk mer enn 220 000 jobber tapt, og det forventes flere masseoppsigelser. Reallønna faller og presset på arbeidere, ungdom og hele samfunnet øker. Innen helsevesenet truer en regjeringsannonsert «revolusjon» 20 prosent av sykehusene. Vi ønsker ikke denne typen «revolusjon». Vi vil ha en revolusjon som avskaffer de kapitalistiske kriminelle.
Pilene peker nedover for udanning, bolig og lønninger mens miljøødeleggelsene intensiveres. Katastrofene blir verre, dreper titusenvis og ødelegger millioner av liv. I år opplevde vi ekstreme hetebølger i Tyskland, som drepte mange, mens flom oversvømmet hele regioner. Dette vil fortsette og forverres. For å tjene penger vil kapitalismen ikke stoppe for noe.
Likevel ble det i 2023 brukt 2,3 tusen milliarder dollar på krig og konkurranse mellom imperialistmakter over hele verden. I Tyskland er det, i tillegg til økninger i forsvarsbudsjettet, et spesialfond på 100 milliarder euro. Forestill dere disse enorme pengesummene. Hva kunne ikke oppnås for arbeiderne, miljøet og freden! Men for at det skal skje, må én betingelse oppfylles: Imperialismen må vekk, og arbeiderklassen må gripe makta.
To ganger har tysk kapital ofret millioner av unge mennesker til imperialistisk felttog. Nå rekrutterer den igjen til hæren med det formål å gjøre oss «klare til krig» og gjeninnfører obligatorisk militærtjeneste. Heldigvis er det bare noen få som faller for det. Kapitalismen forbereder seg på å sende millioner i graven og tilbyr ingen annen fremtid enn undertrykking, avskaffelse av demokratiske rettigheter, politistatsmetoder og militarisering.
I denne sammenhengen er Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner av største betydning. Internasjonal solidaritet er avgjørende for å motstå borgerskapets press og for å organisere kampen mot militarisering, utbytting, miljøødeleggelser og undertrykkelse. Vi i Tyskland er takknemlige for CIPOML sin veiledning gjennom disse 30 årene mens vi kollektivt jobber for å utvikle veien fremover.
Vår bevegelse i Tyskland har en lang og turbulent historie. I dag er CIPOML avgjørende for oss: Å bygge et kommunistisk arbeiderparti er den mest presserende oppgaven for alle kommunister i landet vårt. Et parti som kan forene arbeiderklassens kamper og gi en klar retning, lede dagens sosiale og politiske kamper og sikte mot revolusjon og sosialisme som den ultimate løsningen på de mange motsetningene i samfunnet vårt. På denne veien tilbyr CIPOML, som mange av medlemmene, orientering og perspektiv.
Vi er stolte medlemmer av denne store internasjonale konferansen, forent med kamerater over hele verden i kampen mot imperialisme og kapitalisme og for sosialisme. I dag feirer vi organisasjonens 30-årsjubileum sammen! Vel møtt!
- Sitat fra Karl Liebknecht, Trotz alledem! (15. januar 1919) «Spartacus niedergerungen!» O gemach! Wir sind nicht geflohen, wir sind nicht geschlagen. Und wenn sie uns in Bande werfen – wir sind da, und wir bleiben da! Und der Sieg wird unser sein.
