Santo Domingo, Den Dominikanske Republikk, november 2003
Politisk slutterklæring
I
Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner har vært samlet i Santo Domingo i Den dominikanske republikk. Konferansen har blant annet analysert den internasjonale situasjonen med målet å utvikle en taktikk som knytter nærmere bånd til massene, som gjør det mulig å vinne ledelsen og som fremmer kampens revolusjonære perspektiv og understøtter kampen for å gjøre slutt på kapitalistenes dominans og for bygginga av sosialisme i verden.II
2. Under disse betingelsene utvides den sosiale basisen for den folkelige og revolusjonære kampen, noe som de marxist-leninistiske partiene må utnytte og legge vekt på i sitt arbeid for å delta blant og lede massene i kampen mot imperialistisk aggresjon.
3. Konferansen konstaterte dessuten betydninga av skjerpa innbyrdes imperialistiske motsigelser som et kjennetegn ved den nåværende krisa. Det ble fastslått at aggresjonskrig er et aktuelt spørsmål og en del av imperialistenes politikk for å nykolonisere omstridte territorier gjennom en ny oppdeling av verden.
4. Konferansen anser at motsetningene mellom de imperialistiske landa og de undertrykte landa fortsetter med å være et typisk trekk ved den nåværende epoken. Derfor bevarer den leninistiske tesen om det svakeste ledd i den imperialistiske kjeden sin fulle gyldighet.
5. Et særs viktig spørsmål er den voksende oppvåkninga og oppsvinget i den folkelige mobiliseringa, særlig blant arbeiderne, forskjellige steder i verden. Konferansen understreker at disse brede massebevegelsene har nådd et større bevissthetsnivå når det gjelder å avvise den imperialistiske politikken.
6. For konferansens deltagere eksisterer det følgelig noen objektive betingelser for framgang i den revolusjonære prosessen, noe som igjen stiller spørsmålet om den subjektive faktor som en sentral utfordring, dvs. oppbygging og styrking av de marxistisk-leninistiske partiene, mer framskreden utvikling av massenes organisering, bevissthet og kamp, fremming av opprettelsen av marxistisk-leninistiske partier der de ikke fins, og internasjonal samordning av aksjonene som iverksettes.
III
8. Konferansen støtter den rettferdige motstandskampen som blir ført av folkene som er underkastet ulike former for imperialistisk aggresjon, især militær okkupasjon, slik som det har skjedd i blant annet Afghanistan og Irak. Videre uttrykker den solidaritet med det palestinske folkets kamp.
9. Denne holdninga (jfr. punkt 7, o.a.) har ført til at fascistiske metoder igjen har kommet til anvendelse i ledelsen av de borgerlige stater, hvor sosialdemokratiet nok en gang har stilt seg til rådighet.
10. Dette medfører at paroler og oppgaver som kampen mot aggresjon og imperialistisk krig, for nasjonal sjølråderett og solidariteten mellom folkene får større aktualitet og betydning. En har allerede sett den krafta og evnen til å samle som denne saken i seg selv inneholder, da gatene i land på alle kontinenter i tida før og under aggresjonen mot Irak var skueplass for imponerende antikrigsdemonstrasjoner, hvor arbeiderklassen og arbeidsfolk hadde en framtredende plass.
11. En spesielt viktig kjensgjerning ved disse manifestasjonene mot den imperialistiske politikken er at de samtidig reiste krav om sosiale rettigheter og forbedringer.
12. På samme måte, og i kraft av at regjeringene i USA og de andre imperialistiske landa i kampen mod terrorismen har vist seg rede til å krenke rettigheter og oppheve friheter, er kampen for demokratiet og de politiske rettighetene et vitalt spørsmål i disse tider, hvor diktatoriske og fascistiske metoder og tendenser styrkes i lovgivningen.
13. Det er tydelig at de imperialistiske maktenes aggressivitet tilspisser motsetningene mellom dem og de undertrykte og truede nasjoner, og gjør at den patriotiske og nasjonale kampen er et viktig felt for våre politiske anstrengelser, så vel i underutviklede som i noen utvikla land.
14. Sett ut fra et teoretisk og prinsipielt synspunkt krever begivenhetenes gang i verden at kommunistene er enige i to viktige spørsmål, som er: (1) Bekreftelsen av den leninistiske teoriens gyldighet, som definerer imperialismen som kilden til krig og som reaksjon over hele linja og (2) Nødvendigheten av å bygge partier som er tilstrekkelig herdet og egnet til å lede arbeidernes, folkenes og nasjonenes kamp.
15. Som en nødvendig fullstendiggjøring av ovenstående er det på sin plass å nevne den betydninga som vi alltid har tillagt så vel den proletariske internasjonalismes praksis som den skånselsløse kampen mot borgerskapets verdier, kultur og ideologi, mot revisjonismen, som uttrykk for høyreopportunismen og vankelmodigheten og forræderiet den medfører, og mot venstresekterismen.
En annen verden er nødvendig – sosialismen!
Underskrevet av:
• Brasils Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCR)
• Øvre Voltas Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRV), Burkina Faso
• Arbeiderpartiet Kommunistene (APK), Danmark
• Arbeidets Kommunistiske Parti Den dominikanske republikk (PCT)
• Ecuadors Marxist-leninistiske Kommunistiske Parti (PCMLE)
• Frankrikes Kommunistiske Arbeiderparti (PCOF)
• Organisasjonen for gjenoppbygging av det italienske proletariatets kommunistiske parti
• Mexicos Kommunistiske Parti/Marxist-Leninister (PCM-ML)
• ML-gruppa Revolusjon, Norge
• Spanias kommunistiske organisasjon Octubre
• Koordinasjonen av Kommunistiske Organisasjoner i Spania (observatør)
• Tyrkias Revolusjonære Kommunistiske Parti (TDKP)
• Tysklands Kommunistiske Parti (KPD)
• Partiet Røde Fane (Bandera Roja), Venezuela
Santo Domingo, november 2003