søndag, 15 09 2019

pcof 20170501«Nei til krig og reaksjon – For et revolusjonært oppbrudd.» Arkivbilde fra demonstrasjon i Paris.

Motstanden mot den arbeiderfiendtlige politikken og krigsforberedelsene vokser over hele Europa. Nye lag av folket deltar i kampen mot konsekvensene av innstrammingspolitikken, som De gule vestene i Frankrike. Det skriver marxist-leninistiske partier og organisasjoner i Europa i en resolusjon som analyserer den aktuelle situasjonen på kontinentet vårt.

Våre marxist-leninistiske partier og organisasjoner i Europa har vært samlet til møte i Spania, med vårt broderparti PCE (m-l) som vertskap. Vi har inngående drøfta den nåværende situasjonen i Europa og våre oppgaver.

Prosessen med å reise det europeiske byggverket (EU) pågår med krisa i det kapitalistiske og imperialistiske systemet som bakteppe. EU er en fullstendig integrert del av dette systemet.

Krisa for EU-prosjektet er uttrykk for motsetningene som ligger innebygd i det kapitalistiske imperialistiske systemet:

  • Motsigelsen mellom arbeid og kapital;
  • Motsigelsen mellom monopolene og imperialistmaktene innbyrdes;
  • Motsigelsen mellom imperialistiske krefter på den ene sida og folket og de undertrykte nasjonene på den andre.

Europa er en slagmark mellom de viktigste imperialistmaktene USA, Kina og Russland, som konkurrerer og slåss med hverandre. De blander seg også i Europa, for å hindre at EU utvikler seg som imperialistisk konkurrent.

USA, som fremdeles er den mektigste og mest aggressive imperialistmakta, har lagt seg på en nasjonalistisk politikk for proteksjonisme som i alvorlig grad destabiliserer verden og fører til skarpere motsetninger mellom imperialistmaktene. USA fortsetter å øke spenningene mellom sine europeiske NATO-allierte og Russland, ved å styrke den militære omringinga i form av utplassering av missiler, flere tropper, store manøvrer i nordområdene ...

Også den økonomiske og politiske konflikten med kinesisk imperialisme har stor innvirkning på EU. Kina fører en aktiv økonomisk politikk med politiske og geostrategiske ambisjoner om å utvide sin innflytelse i Europa og åpne nye markeder for sine monopoler. De såkalte «nye silkeveiene» konkretiserer disse målene. Ved å utnytte EUs interne motsetninger, inngår Kina avtaler med regjeringer i land som Hellas, Italia, Ungarn, men også med Frankrike, Holland om investeringer, men også med løfter om eksportmuligheter på det kinesiske markedet. Denne politikken skaper splittelse og politiske og økonomiske spenninger mellom de forskjellige EU-statene, men også med den amerikanske imperialismen.

Kina utvider også sin innflytelse i Afrika, landet utgir seg for å bidra til en «rettferdig» økonomisk utvikling, særlig av de afrikanske landas infrastrukturer (veier, jernbaner, broer, etc.). Kina tar kontroll over mineraler, olje og jord på bekostning av bønder og fellesskapet på landsbygda. De såkalte «like relasjoner» er ikke like i det hele tatt og er i virkeligheten et dekke for Kinas imperialistiske politikk for plyndring og nye eksportmarkeder. Under dekke av «ikke-innblanding i indre anliggender» støtter Kina reaksjonære regimer som undertrykker eget folk.

Også Russland er veldig aktive i å bruke motsetningene mellom europeiske imperialistiske og kapitalistiske land, særlig rundt spørsmålet om eksport av gass.

På grunn av sin karakter og sammensetning av flere imperialistiske og kapitalistiske stater, er EU underlagt loven om ujevn økonomisk utvikling, det kapitalistiske og imperialistiske systemets følgesvenn. Alle disse motsetningene utvikler og påskynder hverandre. Det har for eksempel vist seg gjennom den fortsatt uløste brexit-prosessen. Men uansett om Storbritannias utmelding blir realisert eller ikke, så er EU-byggverket objektivt svekket.

Krisa som rir EU stanser uansett ikke utviklinga mot stadig flere overnasjonale mekanismer, som de mange EU-byråene for energi, transport, tjenester osv. Direktiver og lover utstedt av EU-kommisjonen og Det europeiske råd (ministrene fra EU-landa) fortsetter med å fremme en nyliberal politikk til fordel for de store monopolene. Disse overnasjonale organene begrenser og hindrer nasjonal kontroll og regulering i medlemsstatene på viktige sektorer som finans, energi, transport osv.

Stadig flere arbeiderfiendtlige og anti-folkelige tiltak som øker sosial dumping, som setter «alle opp mot alle» og øker konkurransen mellom arbeidere, blir iverksatt.

Tysk og fransk imperialisme gir inntrykk av at de fører an i EU-byggverket i sine monopolers interesse. Men de konkurrerer også seg imellom. I den aktuelle situasjonen foreslår de å løse EU-krisa ved å utvikle den militære industrielle basen (fly, stridsvogner, droner, raketter) med sikte på å utvikle en europeisk «forsvarspolitikk». Inntil videre er politikken fortsatt samkørt med NATO, spesielt hav angår diktatet om å bruke to prosent av BNP til krigsbudsjettene, på bekostning av sosial- og velferdsbudsjettene. Den sørger også for å trekke «nøytrale» EU-land med i militariseringa gjennom deltakelse i PESCO.

EU bidrar ikke til fred, men er tvert imot en faktor for krig.

Denne tendensen til militarisering utvikler seg over hele verden, og EU er aktivt med. EU bidrar ikke til fred, men er tvert imot en faktor for krig.

For å gjennomtvinge de reaksjonære angrepene mot arbeiderne og folket, utvikler borgerskapet i de europeiske statene en politikk for undertrykking av sosial protest. Vi ser en utvikling i retning av politistater, med flere og flere undertrykkende lover, færre og færre politiske og sosiale rettigheter, flere og flere arrestasjoner av kjempende arbeidere. Samtidig fremmer de reaksjonære, fascistiske bevegelser og partier som får konkurrere i valgene. Disse kreftene drar veksler på krisa i de tradisjonelle høyrepartiene og sosialdemokratiet som alle støtter EU sin nyliberale politikk. Målet med disse ekstreme og ekstreme fascistiske partiene er å skape splittelse, fremme rasisme og fremmedhat gjennom å spre reaksjonær nasjonalisme.

«Afrika er vår fremtid», hevder flere regjeringsledere og EU. Med det mener de at Afrika er det eksklusive markedet for produktene deres – og at mineralene, vannet, maten, jorda, energiressursene til de afrikanske landa er til for de europeiske monopolene. De mener at de har rett til å eksportere all slags avfall (industriell, kjemisk, kjernefysisk avfall). De betrakter kort sagt Afrika som sin eiendom, og de vil «forsvare» kontinentet mot andre imperialistmakters grådighet.

Den militære tilstedeværelsen til flere europeiske stater i Afrika øker. Fransk imperialisme er den viktigste militære krafta i Sahel og Sahara-regionen, med tusenvis av soldater, baser osv. Frankrike presser EU og dets medlemmer til å sende tropper, logistisk støtte, til å bruke mer og mer penger i den såkalte «krigen mot terror».

Hele denne politikken er den grunnleggende årsaken til voksende elendighet, til den økonomiske krisa som rammer alle de afrikanske landa, med konsekvenser som er katastrofale for arbeiderne, bøndene, for Afrikas folk.

Dette er også den grunnleggende årsaken til den store flyktningestrømmen som favner millioner av mennesker, først og fremst i Afrika selv, og et mindretall blant dem som forsøker å krysse Middelhavet for å komme til Europa.

EU fører en aggressiv politikk mot disse innvandrerne. Unionen forvandler seg til en «festning», organiserer militær kontroll på sjøen og framprovoserer tusenvis av dødsfall. Det øker også trakasseringen mot innvandrerne i Europa. Sånn er den «europeiske solidaritetspolitikken».

Motstanden vokser i hele Europa

Vi ser at motstanden til arbeiderne og folket vokser. Også kvinner og ungdom reiser seg til kamp mot innstrammingspolitikken som blir ført av hvert enkelt borgerskap og av EU som helhet. Kampene for å øke lønninger og pensjoner som har krympet som følge av den nyliberale politikken, kampen for å forsvare offentlige tjenester (helse, utdanning, offentlig transport, sosial velferd) mot privatiseringspolitikken og kutt i velferdsbudsjetter, motstanden mot oppsigelser, midlertidige jobber og usikkerhet tar seg opp. Kampen retter seg også mot forsøkene på å innskrenke faglige rettigheter (kollektive forhandlinger), retten til å streike, til å demonstrere.

Nye lag av folket deltar i kampen mot konsekvensene av innstrammingspolitikken, mot de økte skattene som hovedsakelig betales av arbeiderne og folkets breie lag, slik vi kan se i Frankrike med «De gule vestene». Den organiserte arbeiderbevegelsen har interesse av å ta ansvar for de sosiale kravene fra bevegelser av denne typen for å styrke den generelle bevegelsen mot kapitalen og regjeringene som tjener de store monopolkonsernene.

Motstanden blir møtt med en aggressiv undertrykking

Motstanden blir møtt med en aggressiv politisk og rettslig undertrykking: Statens klassenatur og karakteren av volden som den utøver mot arbeiderne og de folkelige bevegelsene blir stadig tydeligere. Samtidig ser vi at motstanden, i alle former, fra arbeidere, ungdom og folk styrker sin legitimitet.

Mobilisering av kvinnene for lik og bedre lønn, for like rettigheter, mot seksuell trakassering, er under utvikling, som den massive 8. marsmobiliseringa viste.

Ungdommen, spesielt i Europa, har begynt å stille regjeringene og de store monopolene til politisk ansvar for klimaendringene og de katastrofale konsekvenser for de folk i de fattige landa spesielt. Deler av ungdommen satte fram parola «Det er ikke klimaet som skal endres, det er systemet». Selvfølgelig er dette et første skritt i bevisstgjøringa om at det er det kapitalistiske imperialistiske systemet som er hovedansvarlig for miljøkatastrofen.

Det er også en økende motstand mot utviklingen av rasistiske og fascistiske krefter i mange europeiske land. Denne motstanden uttrykker seg på forskjellige måter, og viser særlig styrke blant mange ungdommer.

Faren for imperialistisk krig frembringer også en større folkelig mobilisering. NATO-motstanden og bevegelsen mot amerikanske baser og atomvåpen i Europa, styrker seg.

Russland og Kina er ikke «fredelige»

Det er også viktig å utvikle motstand mot all slags europeisk «forsvarspolitikk» som i realiteten forsvarer monopolkapitalens interesser, særlig de militær-industrielle kompleksene, mot folket. På samme tid må vi alltid blottstille naturen til politikken til andre imperialistiske makter, som Russland og Kina, som også er del av den interimperialistiske kampen. Disse statene er verken «fredelige» eller «mulige allierte» for krigsmotstanden og anti-imperialistiske bevegelser.

I lys av denne skjerpa klassekampen og av at de viktigste motsigelsene i vår epoke spisser seg til, legger vi, som marxistiske leninistiske partier og organisasjoner i Europa, fram disse presserende oppgavene:

  • Å utvikle en aktiv politikk for arbeiderenhet på et klassegrunnlag, for en kampenhet mellom arbeiderne og folkets breie lag mot monopolene og kapitalens offensiv, mot imperialismens reaksjon og krigspolitikk.
  • Å utvikle en aktiv solidaritet med verdens arbeidere og folk, spesielt de som lider under og slåss mot imperialistisk undertrykkelse, aggresjon og utplyndring.
  • Vi styrker vår støtte til det palestinske folket og dets organisasjoner i kampen for sine nasjonale rettigheter, mot sionisme og imperialisme.
  • Å fortsette og styrke vårt solidaritetsarbeid med folkene i Tyrkia mot det reaksjonære Erdoğan-regimet. Vi står sammen med de demokratiske, revolusjonære og kommunistiske kreftene. Vi fordømmer Erdoğan-regimets forsøk på å stilne EMEPs ledere gjennom straffeforfølgelse og økonomiske sanksjoner.
  • Å bryte veggen av taushet rundt den legitime kampen som Saharawi-folket fører for selvbestemmelse.

Vi retter særlig oppmerksomhet og støtte til folket og deres revolusjonære organisasjoner som kjemper for å bli kvitt reaksjonære regimer, som kjemper for brød, frihet og folkesuverenitet, slik det er tilfellet i dag i Algerie og Sudan. Vi fordømmer alle forsøk på innblanding fra imperialistiske krefter og reaksjonære regimer og krefter som vil undertrykke disse sterke, folkelige bevegelsene. 

Vi støtter våre broderpartier i Afrika (spesielt i Tunisia, Marokko, Burkina Faso, Elfenbenskysten og Benin) som kjemper for å gi en folkets kamp revolusjonær retning og å lede dem til nasjonal og sosial frigjøring for forandring.

En av våre spesifikke oppgaver er å utvikle organisasjonene våre, å bygge fortroppspartier for arbeiderklassen og hjelpe til med opprettelsen av ml-partier og -organisasjoner i Europa og å styrke den internasjonalistiske solidariteten.

Vi bekrefter vår deltakelse i den revolusjonære kampen, for et revolusjonært brudd med det kapitalistiske imperialistiske systemet, for sosialisme.

Madrid, mai 2019.

ML-partier og -organisasjoner fra Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Tyrkia og Norge deltok på europamøtet.