søndag, 25 08 2019

GJENNOM FLERE ÅR har EU og regjeringene i ulike land tredd sin kuttpolitikk ned over arbeiderne og folkemassene. Den kapitalistiske systemkrisa har blitt forverret av disse retningslinjene om velferdskutt. Resultatet er mer enn 25 millioner arbeidsledige i EU, en massearbeidsløst som særlig rammer ungdom dømt til midlertidige jobber, men også eldre arbeidstakere som havner i elendighet. En elendighet som rammer både by og land. Med disse retningslinjene for nedskjæringer, ødelegger den såkalte veksten flere og flere arbeidsplasser og beriker de rike og store aksjonærer. Det betyr mer midlertidighet, lønnsnedslag, drastiske kutt i velferden på områder som helse, utdanning, offentlig transport ...

Denne nyliberale politikken settes ut i livet av regjeringer som lystrer direktivene fra det økonomiske oligarkiet som vil legge i grus de sosiale og politiske vinningene som arbeiderklassen, arbeiderne og folkene har oppnådd gjennom årelang kamp – og som de i dag kjemper for å opprettholde.

Forskjellige EU- traktater og forordninger, spesielt Maastricht-traktaten (og kriteriene som ligger til grunn for euroen), har forsterket denne politikken overfor arbeiderne og de europeiske folkene; en politikk som føres i navnet til dogmet om «fri og uhindret konkurranse» – som er ensbetydende med organisert konkurranse alle mot alle, med sosial dumping, med «liberalisering av arbeidsmarkedet» som igjen er synonymt med frihet for sjefene til å si opp og utnytte arbeidsfolk og fritt fram for midlertidige ansettelser. «Mobilitetsloven» til Rajoy (Spania), «Arbeidsloven» til Renzi (Italia), «Hartz-pakkene» i Tyskland, Macron-loven i Frankrike osv. er alle sammen kontrareformer for å senke prisen på arbeidskraft, for å gjøre det lettere å si opp folk, utvikle mer fleksibilitet og undergrave de kollektive rettighetene til arbeiderne.

Gjelda er ikke folkets ansvar

I de seinere åra har «gjeldskrisa» tjent som påskudd for å rettferdiggjøre privatiseringer, drastisk reduksjon av velferdsbudsjettene, avvikling av det sosiale sikkerhetsnettet for de fattige massene. De arbeidende kvinnene er de første ofrene når det offentlige tjenestetilbudet bortfaller.

Massene er ikke ansvarlige for gjelda. Denne gjelda er resultatet av at milliarder av offentlige midler er brukt til å redde bankene og til å hjelpe de store monopolene å bli enda større. Dette er penger som har gått med til å finansiere våpenkjøp og ulike «store prosjekter» som befolkningen ikke har bruk for, men som er svært lukrative for monopolene som bygger og forvalter dem.

Disse nasjonale og europeiske forordningene om såkalt nøysomhet blir møtt med allmenn motvilje og protest. Gjennom mobilisering og streiker viser arbeiderne og folket vilje til kamp mot følgene av denne politikken. Dette gjenspeiler seg også ved valgene: Gjennom økt oppslutning om folkelige alternativer og gjennom at folk snur ryggen til regjeringspartiene, enten de er sosialdemokratiske eller konservative.

Populistiske og høyreekstreme partier prøver å høste parlamentarisk gevinst gjennom å styre den folkelige misnøyen inn mot «løsninger» som unngår å angripe det kapitalistiske systemet og som sår nasjonalisme, splid og fremmedfrykt i stedet. Mens noen av disse partiene ikke legger skjul på sitt fascistiske opphav, skjuler andre dem bak en såkalt «sosial» diskurs.

Men denne avvisninga av systempartiene uttrykker seg også på en progressiv måte gjennom støtte til krefter som tar stilling mot kuttpolitikken, mot nedbetaling av gjelden, mot diktat fra IMF, Den europeiske sentralbankanken (ESB), EU og imperialistmaktene i Europa.

Solidaritet med Hellas

Vi uttrykker vår solidaritet med det greske folket og fordømmer utpressinga fra EU-lederne.
Seieren til Syriza ved valget i januar var uttrykk for motstanden til det greske folket. Men bare det å uttrykke ønske om å «reforhandle» gjelda og å si at troikaens drepende innstrammingsprogrammer må ta slutt, har utløst en intens utpressingskampanje fra regjeringssjefer, representanter for IMF og EU-institusjonene som alle forlanger at kuttpolitikken må videreføres.

Hatet disse lederne oppviser avslører at de for enhver pris vil hindre et folk fra å motsette seg innstrammingspolitikken som herskerne pålegger «sine» folk. De vil ikke at kampen til folket, til arbeiderne og til de unge i Hellas skal tjene som et eksempel for andre folk. De ønsker å unngå enhver form for «smitte» fra denne motstanden. Det er grunnen til at de prøver å slavebinde den greske regjeringa.

Uten mobilisering av arbeiderne og folket i Hellas er det ikke mulig å motstå dette presset. Men det er også nødvendig å utvikle solidaritet, spesielt fra arbeiderne og folkene i Europa. Vi gjør hva vi kan for å oppnå det.

  • Vi må fordømme og øve press på regjeringene i EU-landa, spesielt de store imperialistiske maktene som Tyskland og Frankrike, for å sette en stopper for utpressinga de bedriver mot Hellas.
  • Vi må kjempe for annullering av den greske statsgjelden.
  • Vi må utvikle kampen mot den samme innstrammingspolitikken i alle land.

Ned med «Festning Europa»

Hver eneste dag seiler fulle båtlaster med flyktninger fra Afrika og Midt-Østen. Flere av dem synker og mange mennesker omkommer. Dersom de i det hele tatt kommer fram til et Europa som kontinuerlig bygger murer for å stenge dem ute, blir de trakassert av politiet i EU-landa. De tvinges til å leve i skjul, under umenneskelige forhold. Flyktningene er også målskiver for høyreekstreme og fascistiske partier og organisasjoner som kjører rasistiske og fremmedfiendtlige kampanjer om «farene» ved en flyktningeinvasjon.

Alle disse flyktningene: menn, kvinner, barn, prøver å unnslippe elendighet og krig. De kommer fra Syria, Øst-Afrika, Sahel – fra land og regioner hvor imperialistiske stater driver krigføring. Under dekke av «kampen mot terror» er dette kriger for å kontrollere mineralressurser, olje, strategiske soner, rivaliseringskriger for innflytelse mellom imperialistmaktene og deres lokale allierte. Kort sagt er det krigshisserne sjøl som er skyld i flyktningestrømmen.

På den ene sida viser befolkningen, som i Italia, solidaritet ved å ta godt imot flyktningene. På den andre sida iverksetter regjeringene flere og mer reaksjonære politiske tiltak for å «straffeforfølge innvandring» og kriminalisere dem som viser solidaritet med flyktningene.

Nei til økt spenning og krig

Flere europeiske stater deltar i imperialistiske kriger i Afrika og Midt-Østen. Beslutningen til lederne av de europeiske imperialistiske stormakter om å integrere Ukraina i EU gjennom en assosieringsavtale, USA-imperialismens direkte innblanding gjennom den økende tilstedeværelsen av Nato ved grensene mot Russland, støtten til den reaksjonære regjeringa i Kiev og til reaksjonære og fascistiske krefter i Ukraina har skapt en svært spent situasjon ved grensene til EU.

NATO trapper opp sin aktivitet i Europa, med støtte fra lederne av flere land i Øst-Europa, særlig fra Polen og de baltiske landene. Dette går hånd i hånd med økning av militærbudsjettene.

USA-imperialismen har i mange år lagt kraftig press på sine allierte for å «dele forsvarsbyrdene». Faren for krig i Europa er reell.

Vi krever at assosieringsavtalen mellom EU og Ukraina blir annullert. Dette er en avtale som gjør arbeiderne og folket i Ukraina til ofre for økonomisk og politisk diktat fra EU.

Vi fordømmer konfrontasjonspolitikken overfor Russland og vi krever tilbaketrekking av våpenarsenalene som NATO utplasserer i vår region.

Vi oppfordrer til mobilisering rundt slagordet «Ut av NATO», den væpnede fløyen til den amerikanske imperialismen og dens allierte, noe som ville være et viktig skritt på veien for å få oppløst denne alliansen.

Vi oppfordrer alle folk i alle land til å mobilisere mot økte krigsbevilgninger.

Avvis politistaten

Når flere imperialistiske makter deltar i «krigen mot terror» i Midtøsten og i Sahel, skjer dette hånd i hånd med en opptrappa masseovervåking og kontroll og en stadig tettere koordinering mellom politi, sivile og militære etterretningsorganisasjoner. Dette foregår i tett samarbeid med amerikansk etterretning, især gjennom NATO.

I alle land ser vi forsterket kriminalisering av sivil motstand, begrensning av demokratiske rettigheter som streikeretten og retten til å organisere og til å demonstrere. Angrepene er særlig rettet mot arbeidernes kamporganisasjoner og mot fagorganiserte som fordømmer klassesamarbeidet til pampene som vil forhandle med kapitalmakta om lønnsnedslag og nedbygging av velferden.
Vi maner til motstand og kamp imot den fascistiseringa av statsmaskineriet som er under utvikling.

Myten om fredens og velstandens Europa har kollapset

Krisa i Europa har skjerpet motsetningene innad i Europa, mellom statene, i hvert enkelt land, og generelt mellom samfunnsklassene. Ulikhetene blir dypere, spenningene blir skarpere.

De økonomiske mekanismene som er utviklet av EU og i eurosonen forsterker den skeive utviklinga og har satt spørsmålet om eurosonen kan opprettholdes slik den eksisterer i dag, på dagsordenen.

I de landa hvor folk har uttrykt sin motstand mot medlemskap i eurosonen eller i EU, vokser denne motstanden.
Land som har vurdert medlemskap i EU har bestemt seg for å trekke søknaden, slik tilfellet er med Island.

Motstanden mot EU-politikken og Unionens antidemokratiske karakter tiltar overalt. Blant stadig breiere lag retter denne motstanden seg også mot deltakelse i en imperialistisk blokk i skarp konkurranse med andre imperialistiske makter, og en mer og mer aggressiv økonomisk og politisk kurs i forhold til avhengige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Alle steder modnes bevisstheten om at det ikke er mulig å endre EU innenfra for å gjøre unionen om til en såkalt progressiv institusjon i folkets tjeneste.

Derfor forsvarer vi uten forbehold folkenes rett til å bryte med Den europeiske unionen, euroen og alle EU-systemets politiske og økonomiske mekanismer.

Paris, juni 2015.

  • Arbejderpartiet Kommunisterne (APK), Danmark
  • Arbeidernes kommunistparti (PCOF), Frankrike
  • Bevegelsen for reorganisering av Hellas' Kommunistiske Parti (1918-1955)
  • Kommunistisk plattform, Italia
  • ML-gruppa Revolusjon, Norge
  • Spanias kommunistiske parti, PCE (m-l)
  • Arbeiderpartiet EMEP, Tyrkia
  • Organisasjonen for bygging av det kommunistiske arbeiderpartiet (Arbeit–Zukunft), Tyskland