søndag, 13 10 2019

Marxist-leninistiske partier i Europa var samlet til møte i Paris i mai. Møtet vedtok blant annet denne resolusjonen om krisa i EU-landa og om kampen mot kapitalens kriseoffensiv.

Vi betaler ikke regninga for krise og gjeld
Nei til «finanspakten» til Merkel og Sarkozy
Lenge leve den internasjonale solidaritet!

Fra en av mange mobiliseringer mot krisa i EU. Her fra Madrid.Krisa i det kapitalistiske systemet slår særlig hardt til mot landa i Den europeiske union (EU), som går inn i resesjon eller har beskjeden vekst. Politikken som regjeringene iverksetter er den samme: En innstrammingspolitikk som utelukkende rammer arbeiderne og folkets breie lag.

Konsekvensene av disse retningslinjene har ringvirkninger utover EU sine grenser. De undertrykte folkene og landa i Afrika lider under dem gjennom skjerping av den imperialistiske politikken for å plyndre deres materielle og menneskelige ressurser. Monopolene og statene i deres tjeneste forsterker sin verdensomspennende konkurranse og prøve å sette arbeiderne og folkene opp mot hverandre for å forsterke den kapitalistiske utbyttinga.

Med byrdene av statsgjelda som påskudd prøver høyreorienterte, sosial-liberale/sosialdemokratiske eller koalisjonsregjeringer å la arbeiderklassen, bøndene, småkjøpmenn og håndverkere, ungdom, kvinner og de breie lag av folket i byene og på landet betale for krisa.

I det ene landet etter det andre betyr sparetiltakene voldsomme lønnskutt og skatteøkninger, særskilt i form av indirekte skatter som tyner folkemassene. Privatisering og avvikling av offentlige tjenester, særlig helse, utdanning og sosial velferd, brer om seg.

Overalt blir reformer gjennomført for å øke antall opptjeningsår for å redusere pensjoner og utvide pensjonsalderen. Mens de unge ikke får arbeid og er dømt til usikre korttidsjobber, tvinges de eldre til å arbeide lenger, hardere og til lavere lønn. Kvinnelige arbeidere blir særskilt ramma av disse tiltaka, for de er ansatt i stillinger der lønningene er lavere og ofte i deltidsjobber.

Disse sosiale tilbakeslaga viser seg i form av alvorlig forringelse av helsetilstanden til pensjonister og barnefamilier som lever under fattigdomsgrensen.

Monopolene følger opp sine planer om restrukturering og masseoppsigelser, for å oppnå større produktivitet og fortjeneste. Arbeidsløsheten, som særlig rammer ungdom, har nådd nye rekordhøyder måned for måned. Hånd i hånd med nedskjæringspolitikken blir grunnleggende rettigheter for arbeiderklassen fjerna: retten til å organisere, til å danne fagforeninger og til å streike. Arbeidslovene uthules for å gjøre det lettere å si opp folk.

Denne anti-sosiale politikken iverksettes av regjeringer og koordineres på europeisk nivå. «Euro Plus Pakten», «stabilitets-og vekstpakten», og den siste EU-traktaten ført i pennen av Merkel og Sarkozy er krigserklæringer mot arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen og de folkelige bevegelsene. Som med alle EU-traktater, er målet å «innskrive i grunnloven» den anti-folkelige politikken diktert av den økonomiske eliten og å gjøre den obligatorisk for alle EU-land.

Statene utvider sitt apparat for undertrykking og politiovervåking. Kriminalisering av de sosiale protestene er en tydelig tendens. Store demonstrasjoner, okkupasjoner av gater og torg og ulike mobiliseringer mot symboler på rikmannsveldet brer om seg. Sjefene, borgerskapet og reaksjonen svarer på dette ved å kriminalisere sosial protest.

Hellas, Italia og Spania står fremst i skuddlinja for rikmannsveldets angrep. Innsparingsplaner som setter disse landa tiår tilbake utviklingsmessig følger på løpende bånd. For første gang i historien til EU-prosjektet har overnasjonale institusjoner, i dette tilfellet IMF (Pengefondet), ECB (European Central Bank) og EU tvunget valgte regjeringer til å gå av. De har blitt erstattet av såkalte teknokratregjeringer, det vil si bankfolk og funksjonærer som står i et avhengighetsforhold til det nasjonale og internasjonale oligarkiet, støttet av de reformistiske og opportunistiske partiene. I Hellas har troikaen sørga for å innsette statsråder fra et ekstremt høyreparti. Dette er enda et bevis på den dypt udemokratiske karakteren til denne europeiske konstruksjonen som er håndlanger for oligarkiet og de store imperialistmaktene som Tyskland og Frankrike.

Bankene vil ha folk til å betale for gjelden som de selv har stelt i stand, de krever at statene hjelper dem i ei tid med finanskrise. Nå fortsetter de å øke gjelden gjennom ågerrente på lån som de «tilbyr» statene.

Arbeiderklassen og folket i Hellas har ikke ansvar for denne gjelda. Den har de allerede betalt flere ganger gjennom ekstrem utbytting, plyndring av landets naturressurser og gjennom utsalg av landets arvesølv som er overdratt til grådige banker, spekulanter, det greske storborgerskapet og det internasjonale finansoligarkiet. Vi står solidariske med det greske folket og deres nei til å betale gjelda, deres avvisning av sparepakkene og «memorandumet», den nyeste versjonen av mega-innstrammingsplanene som er påtvunget dem. Det greske folket har tydelig vist sin avsky for alle partier som har gått med på å underkaste seg kravene fra troikaen EU, ESB og IMF.

Den tyske imperialismen har klart seg bedre enn dens allierte (og rivaler) i EU. Imidlertid er det «tyske mirakel» basert på en svært aggressiv politikk for lønnsnedslag, fleksibilitet i stor skala og massiv overgang til midlertidige jobber i landet.

Stilt overfor den økende misnøyen og kampviljen til arbeidere i store deler av offentlig og privat sektor, velger sjefene og regjeringene å forhandle med lederne i de store fagforbundene om avtaler som undergraver lønnstilleggene. Store deler av arbeiderklassen ville ha ønsket mer og var innstilt på større og breiere konfrontasjoner med arbeidskjøperne. Denne mobiliseringa er at varsel om at arbeiderne i Tyskland vil kaste seg inn i kampen som er påbegynt av arbeiderne i Hellas, Spania, Portugal, Italia og Frankrike som nekter å ta regninga for krisa og gjelda til det kapitalistiske systemet.

Folk støtter ikke den arrogante representanten for den tyske imperialismen, Merkel, og hennes hensikt om å la dem betale for krisa mens hun samtidig maner til innstramminger som skamløst griper inn i politikken til andre land. Det faktum at hennes forbundsfelle Sarkozy har blitt fjernet fra makten i Frankrike som følge av mobilisering av arbeider- og fagbevegelsen, bidrar til å isolere henne.

I dag er det mer nødvendig enn noensinne å mobilisere mot den såkalte «Merkel-Sarkozy»-traktaten, for å øke solidariteten mellom folk og for å kjempe mot de fremmedfiendtlige og nasjonalistiske kampanjene som forsøker å få folk til å slåss seg imellom.

Partiene på den ekstreme høyresida spiller en aktiv rolle i å spre disse reaksjonære ideene. De proklamerer sitt hat mot innvandrere og «utlendinger». Mens de høster fordel av den økende diskrediteringa av de tradisjonelle høyrepartiene og sosialdemokratiet, framfører de populistiske og nasjonalistiske taler kamuflert bak sosiale fraser. Kampen mot det ekstreme høyre innebærer å mobilisere arbeidere og folkets breie masser til å nekte å betale for krisa.

Et oppsving for sosial og politisk protest

Avvisningen av innstrammingspolitikken fortsetter å vokse i alle land. De spontane streikebevegelsene knyttes opp mot breiere bevegelser og generalstreiker som er organisert i ulike land samler millioner av arbeidere, ungdom, menn og kvinner fra folkets rekker.

Ungdommen tar opp den sosiale og politiske kampen sammen med arbeiderklassen, andre arbeidsfolk og de politiske organisasjonene. De unge arbeiderne bidrar med sin dynamikk og kamplyst til å avkle og forstyrre politikken med klasseforsoning og klassesamarbeid.

På konkrete kampområder er det stort ønske om enhet. Dette viser seg gjennom plattformer og programmer som forener partiene, de fagorganiserte og masseorganisasjoner ... De marxist-leninistiske partiene og organisasjonene deltar aktivt i å organisere motstanden med de kreftene vi rår over. Vi bidrar gjennom våre politiske forslag og våre plattformer til krav som gjenspeiler massenes umiddelbare krav og behov.

Denne enhetsfrontpolitikken er en presserende og umiddelbar nødvendighet. Man må bygge enhet mellom arbeiderne og alle samfunnslag som er ofre for politikken til rikfolkene, for å slå tilbake innstrammingspolitikken som prøver å får oss til betale for den kapitalistiske systemkrisa.

Blant de framskredne laga utvikler det seg en bevissthet om behovet for et globalt politisk alternativ som bryter med den nyliberale og sosial-liberale politikken, som bryter med politikken til eliten og oligarkiet.

Ønsket om enhet mellom de kreftene som slåss imot denne politikken, som kjemper mot det kapitalistiske systemet og som ønsker en revolusjonær samfunnsendring, vokser. Idet vi baserer oss på disse forhåpningene, arbeider vi for bygging av et alternativ som bryter med det kapitalistiske systemet.

I flere land er det dannet politiske fronter som avgrenser seg fra de sosialdemokratene, fra dem som roterer maktposisjoner med høyrepartiene. Selv om idisse politiske frontene mange tilfeller er avgrenset til valgfronter, kjemper vi for at de skal slå rot i massene, for at de skal bli kimer til ekte folkefronter.

I denne enhetsfrontspolitikken gjemmer ikke de marxist-leninistiske partier og organisasjoner bort fana vår. Vi fortsetter vår kamp mot det imperialistiske systemet og dens politikk for dominans, for utbytting av folk og for krig og kontroll over råvarer. Vi kjemper for en revolusjonær omforming av samfunnet og vi fører en kamp for politisk enhet, for enhet i handling, for samhold på grunnplanet og på alle nivåer, og imot den opportunistiske klassesamarbeidspolitikken.

I tida som kommer må vi ta hensyn til følgende mål og områder for felles kamp:

  • Vi må fordømme og bekjempe den såkalte «Merkel-Sarkozy»-traktaten som søker å meisle nyliberale dogmer om «reduksjon av nasjonal gjeld» inn i grunnlovene til de europeiske landa, under påskudd av å allmenngjøre nedskjæringspolitikken.
  • Vi må støtte og utvikle kampen for gjeldsnekt, særlig i Hellas, og fordømme og kjempe mot imperialistmaktenes og troikaens innblanding. Det greske folket må fritt få bestemme sine egne politiske valg.
  • Vi må støtte retten for hvert folk til sjøl å bestemme om de skal forbli i eurosonen, uten innblanding, utpressing eller påtrykk fra andre land og de imperialistiske krefter og deres overnasjonale organer.
  • Å utvikle kampsolidariteten med arbeiderne, folkene og deres politiske, faglige, sosiale organisasjoner mv. i EU og landa i resten av verden som står overfor den samme politikken.

Paris, mai 2012

Møte mellom partier og organisasjoner i Europa som er medlem i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (CIPOML):

  • Albanias kommunistiske parti
  • Arbejderpartiet Kommunisterne (APK), Danmark
  • Frankrikes kommunistiske arbeiderparti – PCOF
  • Organisasjonen for bygging av Tysklands kommunistiske arbeiderparti
  • Organisasjonen for reorganisering av kommunistpartiet i Hellas (1918-1955)
  • Kommunistisk plattform – Italia
  • Spanias kommunistiske parti (marxist-leninistisk) – PCE (ML)
  • Tyrkias revolusjonære kommunistiske parti (TDKP)