tirsdag, 19 11 2019

berlinmur siyublog cc by saBerlinmuren 1986 CC BY-SA siyublog

November 2019 markerer at det er 30 år siden Berlinmurens fall, og borgerskapet bruker anledninga til å avlede oppmerksomheten fra den voldsomme økonomiske krisa som kapitalismen befinner seg i. Utbytterklassen forfalsker historia ved å framstille Berlinmurens fall som «sosialismens fall». Hensikten er å få arbeiderklassen til å slå fra seg tanken på å befri seg fra det kapitalistiske systemet gjennom revolusjon og sosialisme.

Mens borgerskapet lovte frihet og velstand til alle etter murens fall i 1989, har både friheten og velstanden gått fløyten i mange land, og imperialistene har isteden bygd og vedlikeholdt nye murer retta mot arbeiderne og verdens folk: I Palestina, omkring Festung Europa og i Korea, for å nevne noen.

Denne uttalelsen fra Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) fra 2009 er like gyldig i dag.

Til arbeiderklassen, til alle arbeidende og til verdens undertrykte folk!

November markerer at det er 20 år siden Berlinmurens fall, og borgerskapet fortsetter for n'te gang sine angrep på kommunismen og arbeiderklassen, krydra med gammel historieforfalskning.
I disse 20 åra har herskerklassen prøvd å avlede arbeiderklassen og folkenes håp om forandring med demagogiske løfter om en «ny verdensorden» og løgner om «sosialismens endelikt», alt for å avverge alle forsøk på motstand, opprør, diskusjon eller tvil i forhold til kapitalismen som system.

I kjølvannet av begivenhetene i 1989, erklærte imperialismens propagandister slutten på historia, at ideologier var blitt foreldet og utgått på dato (unntatt borgerskapets egne, så klart), at revolusjoner er noe som hører fortida til, og at det derfor bare finnes en retning for menneskeheten: den som er basert på den private eiendomsretten til samfunnets produksjonsmidler.

Siden den gang har de, ved siden av å framstille utviklinga i Øst-Europa som «kommunismens nederlag», knesatt den nyliberale politikken, «retten til innblanding» og «forebyggende kriger» for gjenerobring av verden for USA-imperialistene. Borgerskapet har kvessa offensiven mot arbeiderklassen og folkemassene for å øke utbyttinga og imperialismens utplyndring av folkene.

Revisjonistene og sosialdemokratene er for tida delt mellom de som seg ikler seg sekk og aske og de som endrer og fordreier kjengjerningene som førte til murens fall. I de siste åra har mange av dem bevegd seg ytterligere til høyre og synt fram sin ideologiske og politiske svakhet, mens andre har gått direkte over til fiendens leir. Andre hevder at tida ikke er moden for revolusjon, at en må følge borgerskapets spilleregler, eller at en må nøye seg med reformkrav. Og de fordømmer kommunistene og de revolusjonære kreftene som ikke godtar tingenes tilstand men som reorganiserer seg og velger å ta kampen opp igjen.

Berlinmurens fall betydde ikke sammenbruddet for den proletariske sosialismen

Kommunistene veit at Berlinmurens fall ikke betydde sammenbruddet for den proletariske sosialismen. Fallet var siste trinn i en prosess som begynte i 1950- og 1960-åra med tilintetgjøring av proletariatets diktatur og revisjonistenes gjenreisning av kapitalismen i Sovjetunionen og i de fleste av landa i øst. Kollapsen for den såkalte «realsosialismen» var sammenbruddet til ei overbygning som ikke svarte til de faktiske produksjonsforholdene. På grunn av sine ytre kjennetegn som «sosialistisk» på papiret, blei det sådd forvirring og arbeiderklassen kom på defensiven og mista skanser som den hadde vunnet.

Murens fall har ikke gjort marxismen-leninismen mindre gyldig som revolusjonær teori, men har fullført den revisjonistiske ideologiens dødsbane i Øst-Europa. Den har ikke løst hovedmotsetningene i vår tid, men har i stedet sørga for å skjerpe dem, som dagens realiteter vitner om.

Hva har vi faktisk sett i de siste 20 åra?
I stedet for overvinnelse av de økonomiske, sosiale og politiske hindringene som hindrer menneskehetens frigjøring, har vi sett at det er blitt reist enda høyere murer mot de utbytta og undertrykte.

Murer som skiller det økonomiske fåmannsveldet som lever i luksus og sløseri fra de store massene av menn og kvinner som skaper all rikdom med sitt arbeid, men som ikke får nyte fruktene av arbeidet sitt fordi de tvinges til å lide under åket av intensiv utbytting, arbeidsløshet, usikkerhet og fattigdom, og som blir avspist med almisser fra borgerskapets regjeringer.

Murer mellom en håndfull imperialistmakter og de avhengige landa, som blir utsatt for brutal plyndring av sine ressurser, som holdes nede i underutvikling og dømmes til en tilværelse av sult.

Murer som arter seg som mørkemannsvesen, uvitenhet, religiøs undertrykking og borgerlig kosmopolitisme, som tjener til å holde arbeiderne nede og uopplyste.

Murer reist mot immigranter som den mellom USA og Mexico, som den Europa har bygd tvers over Middelhavet, eller den som sionistene har bygd i Palestina, den som imperialismen opprettholder over den koreanske halvøya og mange andre.

Hva står vi igjen med etter to tiår med løfter i øst og vest fra herskerklassen?

De lovet «økonomisk vekst. Det vi har sett er snylteri og spekulasjon i et omfang som aldri før, økonomiske og finansielle kriser som kommer hyppigere og blir stadig dypere, fram til i dag med den mest alvorlige og destruktive krisa på 80 år, og som er et uttrykk for alle problemene som har hopet seg opp i forveien.

De garanterte «frihet og demokrati», men disse hyklerske orda blei snart omskapt til det forsterka diktaturet til ei gruppe av imperialiststater og økonomiske monopoler, til et enda voldsommere nykolonialt herredømme som hundrevis av avhengige land og nasjoner er underlagt, til statskupp som de som nylig fant sted i Honduras og i Afrika, til undertrykking av faglige og demokratiske rettigheter i mange land, til politistater som blir stadig mer autoritære og fascistiske.

De lovte «en fredelig verden», men imperialistene har fornyet sine arsenaler og sitt militærapparat

De lovet «en fredelig verden», men imperialistmaktene med USA i spissen, har fornyet sine arsenaler og sitt militærapparat, de har utløst en serie med aggresjonskriger og regelrette terrorhandlinger som har kostet hundretusenvis av ofre livet, de har skjerpa rivaliseringa mellom imperialistiske land og monopolgrupper for omfordeling av råstoffer, markeder og innflytelsessfærer, og dermed økt risikoen for en ny verdenskonflikt.

De prata om «vern av miljøet», men vi ser at jakten på maksimalprofitt har ødelagt økosystemet og tydelig viser at kapitalismen og dens trang til ran og vold er uforenlig med menneskehetens blotte eksistens.

Og hvordan er tilstanden i landa i Øst-Europa som har «vendt tilbake til friheten? Sultelønninger, massearbeidsløshet, avskaffing av sosiale goder, økonomisk katastrofe, økt dødelighet, kriminalitet, prostitusjon, servil underkastelse for den vestlige imperialismens interesser eller, i tilfellet Russland, oppmuntring av den meste reaksjonære sjåvinismen som brukes til å hevde de samme imperialistiske interessene. Er det grunn til å undres over at det i disse landa kommer til syne en voksende «nostalgi for sosialismen,» det vil si ønske om et samfunnssystem som er kapitalismen overlegent – et system som oppnådde store framganger til tross for den vedvarende imperialistiske aggresjonen, helt fram til revisjonismen undergravde det innenfra og fikk det til å bryte sammen?

I løpet av disse 20 åra har arbeiderklassen, det arbeidende folket og folkets flertall ikke gitt tapt til tross for slagene de har måttet tåle. De har ikke taust funnet seg i lønnsslaveri og imperialistisk undertrykking. Ebben i klassekampen har gradvist veket plass for større motstand og et nytt oppsving i den politiske og sosiale kampen, noe som viser seg på forskjellige måter i forskjellige land. Særlig i det siste tiåret har vi sett en prosess med revitalisering av kampen, med merkbare framganger for arbeiderne og folkene, trass i den økte aggressiviteten fra borgerklassens side.

Historien tok ikke slutt med Berlinmurens fall

Historien tok ikke slutt med Berlinmurens fall; den har tvert imot merkbart bevegd seg framover. Kampen til samfunnsklassene, denne drivkrafta som peker fram mot kommunismen, utvikler seg sammen med kommunistene og den internasjonale arbeiderbevegelsen. Talsmennene for kampen for sosial forandring reiser seg og er klare til kamp! Dette bekymrer også borgerskapet som, tjue år etter at de kunngjorde «kommunismens død», til stadighet må prøve å utdrive, bakvaske og kriminalisere dette spøkelset, med det formål å hindre at proletariat finner tilbake til sin revolusjonære teori.

Det viser seg at kapitalismens påståtte overlegenhet og uovervinnelighet er en løgn, at forutsetninga for revolusjonen og sosialismen er like aktuell og gyldig som noensinne.

I dag står vi i en internasjonal situasjon som er svært forskjellig fra den i 1989. Borgerskapet er i en katastrofal økonomisk krise som følge av kapitalismens utviklingslover, det har ikke noe å møte behovene og ønskene til arbeiderne og folket med. Borgerskapet er mer sårbart enn før, og det er mange svake ledd i kjeden som de kontrollerer.

Den nåværende relative overproduksjonskrisa, som er knytta sammen med den allmenne krisa til det imperialistiske kapitalistiske systemet, vil vare lenge og vil åpenbare borgerskapets sanne ansikt for massene: At dette er en klasse som har utspilt sin historiske rolle for lenge siden, men som likevel ber arbeiderne og folket om å yte de «nødvendige ofre» for å sikre herskerklassens overlevelse og privilegier.

Mens regjeringene tar kjempestore pengesummer fra de offentlige finansene for å fôre kapitalistene, monopolene og bankene, vokser arbeidsløsheten kontinuerlig. Lønninger, pensjoner og sosiale ytelser blir demontert, og arbeiderne ender opp i nød og sult. Kapitalistenes offensiv tar skarpere former, borgerskapet og deres regjeringer iverksetter sine angrep mot de politiske og økonomiske vinningene som er oppnådd gjennom harde kamper. Fascismen er på frammarsj i mange land, understøttet av de mest reaksjonære delene av finanskapitalen. Nye røverkriger blir forberedt.

Interessene til proletariatet og borgerskapet er uforenlige

Denne situasjonen viser at interessene til proletariatet og borgerskapet er uforenlige, og stiller arbeiderklassen og de arbeidene massene overfor den påtrengende oppgaven med å bygge en enhetsfront til kamp mot kapitalistenes angrep, imot politisk reaksjon og imperialistisk aggresjon.

Dagens hovedhindring for danninga av en enhetsfront er klassesamarbeidspolitikken til de sosialdemokratiske partiene og de gule fagforeningene, borgerskapets egentlige sosiale støtter. De lover massene en «reformisme» som allerede er satt ut av kraft av kapitalismens iboende lover. De bremser og splitter arbeider- og fagbevegelsen, de prøver å dreie den inn mot parlamentarismens irrganger og de åpner døra på vidt gap for de reaksjonære kreftene.

For å fjerne denne hindringa, for å slåss effektivt, trenger arbeiderne å forene seg og standhaftig forsvare sine økonomiske og politiske interesser, der de legger fra et konkret handlingsprogram for kampen mot borgerskapet: Mot oppsigelser, lønnsnedslag, kutt i sosiale rettigheter og tilbud, sånn at konsekvensene av krisa blir lagt på sjefene, på de rike, på parasittene. Arbeiderne må skjerpe kampen mot kapitalistenes offensiv i fabrikkene, på landsbygda og i gatene, idet de organiserer en brei internasjonal motoffensiv, sånn at proletariatet og folket ikke blir offerlam for de økonomiske interessene til kapitalistene!

Samtidig trenger kommunistene og de revolusjonære å forene alle ekte demokratiske, progressive og venstrekrefter for å gi kraft til den anti-imperialistiske og anti-fascistiske kampen, for å oppmuntre tendensen til forandring som utvikler seg i verden, spesielt i Latin-Amerika og Asia, for å utvikle solidaritet mellom verdens folk.

Sammen med de politiske og sosiale kreftene som støtter denne oppfordringa, legger partiene og organisasjonene i IKMLPO fram for massene spørsmålet om ei revolusjonær løsning på den kapitalistiske krisa. Utfordra av åtgjerder fra de borgerlige regjeringene, stilt overfor illusjonene som spres av dem som anbefaler å «regulere» en samfunnsorden i oppløsning, slår kommunistene fast at det ikke fins noen kur for imperialismens onder. Den eneste løsninga på den allmenne krisa til kapitalismen er proletarisk sosialisme, produsentenes planmessig organiserte samfunn.

Samtidig som vi deltar i og støtter de stadig mer akutte formene for kamp mot krisevirkningene, mens vi tar del i organiseringa og påpeker at arbeiderne må nekte å bære byrdene av krisa på sine skuldre, sier vi også at situasjonen vil bli verre hvis arbeiderklassen og folkene unnlater å samle krefter for å slå tilbake angrepet og til å slåss for å velte diktaturet til utbytterklassene, for å erobre et nytt og mer framskredent samfunnsystem.

Tjue år etter Berlinmurens fall har den sosialistiske revolusjonen nok en gang blitt et spørsmål som må bli løst gjennom konsolidering og utvikling av sterke kommunistiske partier som løfter den marxist-leninstiske fana, flagget til den russiske Oktoberrevolusjonen, flagget til proletariatets verdensrevolusjon!

Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO)
Oktober 2009


Overskriften og forordet er ved redaksjonen. Oversettelse ved Revolusjon.