En fornøyd Jens Stoltenberg kan belage seg på to nye år som consiglierle for NATO-mafiaen. Han er nemlig utpekt som favoritt av Donald Trump, som vet å verdsette at Norge og Ap-ledelsen har sleiket amerikanernes støvler siden 1949.
Når Arbeiderpartiet holder landsmøte på NATOs 70-årsdag (4.–6. april), er den tidligere partilederen Stoltenberg hedersgjest. Dette sier i grunnen alt om Arbeiderpartiets rolle som USA og NATOs protesjé i Norge de siste 70 åra. Det er en lang, sjofel, anti-demokratisk og unasjonal historie. Siden den første NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999 har det også blitt en svært blodig historie.
I 1949 ble Norge kuppet inn i NATO. Forarbeidet ble gjort gjennom Marshall-hjelpen og kommunisthetsen, med Arbeiderpartiet som iverksetter her til lands. Ingen andre kunne aksle den oppgaven i et frigjort Norge der arbeiderklassen faktisk trodde at sosialismen lå i kjømda. Spørsmålet etter 1945 var bare om det var DnA eller NKP som ville føre dem dit.
Marshall-planen var et enormt amerikansk låne- og investeringsprogram for å «hjelpe Europa» på fote etter ødeleggelsene under 2. verdenskrig, oppkalt etter utenriksminister George Marshall.
Formålet var politisk og økonomisk: En hurtig gjenoppbygging av Vest-Europa skulle dempe sosial nød og uro slik at arbeiderne i vest ikke lot seg rive med av kommunistenes framgang, inspirasjonen fra Sovjetunionens heltemodige krigsinnsats og eksemplet fra de nye folkedemokratiene i Sentral- og Øst-Europa. Ettersom industrien i de europeiske landa lå i ruiner, betydde det at låne- og investeringsmidlene gikk rett tilbake til allerede mektige amerikanske monopoler som General Electric osv.
Løftestang for NATO
En forutsetning for Marshall-hjelpen var deltakelse i det som seinere ble Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC) – et rammeverk for samhandel på imperialismens premisser (organisasjonen har siden skifta navn til OECD). I praksis betydde dette også medlemskap i NATO på kort eller lang sikt – eller betinget «nøytralitet». Av de 16 mottakerlanda i Vest-Europa var det bare Sveits, Irland, Sverige, Tyrkia, Østerrike og vestmaktenes okkupasjonssoner i Tyskland som ikke straks ble med i NATO.
Norge var blant de ti opprinnelige europeiske medlemslanda. I tillegg kom Canada og USA. Atlanterhavspakten ble signert av daværende utenriksminister Halvard Lange, mannen som prøvde å kriminalisere NKP ved å påstå at kommunistene var Sovjetunionens «femtekolonnister» i Norge.
Kirsten Hansteen (NKP), som hadde vært Norges første kvinnelige statsråd i den første samlingsregjeringa etter krigen, talte stort sett for døve ører da Stortinget skulle ratifisere NATO-pakten 29. mars 1949:
«Her vil visse grupper innenfor det politiske liv under falske slagord føre vårt land inn på en utenrikspolitisk linje som ikke bringer det arbeidende folk i Norge annet enn øket utrygghet, økte skatter til militære formål og som må sinke gjenreisingen og oppbyggingen av landet vårt.»
Og hun sa videre:
«Om vi resonnerer ut fra norske interesser, ut fra våre egne norske erfaringer, kan vi da hevde at det for oss foreligger noen som helst årsak til å forlate det grunnlaget vi i krigens år aksepterte for å bygge verden opp igjen: å sikre freden gjennom de Forente Nasjoner? Skal vi selv være med på å gjøre de Forente Nasjoner maktesløst? Skal vi selv være med på å slutte oss til en pakt som av en rekke medlemmer i de Forente Nasjoner betraktes som en opplagt aggressiv handling?»
Skitne knep og tysk gjenopprusting
Siden Sovjetunionen fremdeles hadde en høy stjerne i det norske folket bare fire år etter frigjøringa fra nazismens åk, var det også nødvendig for Arbeiderpartiledelsen og dens støttespillere å ty til andre knep. Pillen ble sukret med at Norge avga sin såkalte baseerklæring som gikk ut på at Norge forpliktet seg til aldri å ha fremmede soldater og baser stasjonert i landet i fredstid.
Jens Stoltenberg og tidligere partisekretær og agent Haakon Lie.
CC BY-ND Arbeiderpariet/flickr
Folkets redsel for en ny krig ble også frekt utnytta med påstander om at Den nordatlantiske forsvarspakten (NATO eller Atlanterhavspakten) skulle forhindre at Tyskland skulle reise seg igjen som aggressiv stormakt. Men NATO sørget tvert om for at Tyskland ikke ble demilitarisert slik de fire okkupasjonsmaktene hadde vært enige om.
Bare sju uker etter at NATO-pakten var et faktum sørget vestmaktene for å etablere Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) som egen stat. Dette var det motsatte av intensjonene fra Jalta og Potsdam. I stedet for et forent, avnazifisert og demilitarisert Tyskland, omgjorde de vestallierte rustningsrestriksjonene i de vestlige okkupasjonssonene og fikk allerede i 1955 Vest-Tyskland innlemmet i NATO.
Dette skapte stor frykt blant alle nasjoner som hadde vært utsatt for Nazi-Tysklands imperialistiske felttog. Samme år opprettet Sovjetunionen sammen med folkedemokratiene sin egen forsvarsallianse, Warszawapakten.
Den livsfarlige artikkel V
Norge er i realiteten forpliktet av innfallene til USA og aggressive regionale medlemsstater. NATO-paktens artikkel fem blir gjerne framholdt som sikkerhetsgarantien for Norge. Den lyder at et angrep på ett av alliansens medlemsland skal bli møtt som et angrep på dem alle. I realiteten er dette en garanti for usikkerhet og inndragning i nye kriger.
Er det noe USA kan, så er det å framprovosere en krig ved å hevde at landet er under angrep. Det var dette som skjedde etter 9/11 da Afghanistan ble utpekt som angriper. Norge sluttet villig opp om krigen mot Afghanistan da USA utløste artikkel 5. Dette skjedde til tross for at Afghanistan ikke var innblandet i noe angrep på USA. Flykaprerne som utførte terroraksjonen var nesten uten unntak statsborgere fra Saudi-Arabia og Emiratene. Ingen var fra Afghanistan.
Ta for eksempel Tyrkia, et annet flankeland, som har store regionale ambisjoner i Midtøsten. Tyrkia har tradisjon for å intervenere militært i nabolanda Syria og Irak, sjølsagt i strid med all folkerett. I det øyeblikk Syria eller Irak svarer med motangrep, kan Tyrkia påberope seg artikkel 5 og kreve at NATO kommer til unnsetning. I så tilfelle vil Norge være i krig med Syria, helt offisielt, og ikke bare gjennom dagens halvt hemmelige operasjoner på syrisk jord i samarbeid med USA og diverse jihadistgrupper.
USA har en rekke baser i Colombia, et søramerikansk land som det foreligger planer om å ta opp i det som kaller seg en nordatlantisk allianse. Donald Trump har nylig sagt at Brasil under sin nye president Jair Bolsonaro, er velkommen i alliansen. Facisten Bolsonaro feiret nylig 55-årsdagen for maktovertakelsen til de brasilianske generalene i 1964. Kuppmakerne innførte et terrorregime der forfølgelse av opposisjonelle og tortur var hverdagskost.
Colombia og Brasil omslutter Venezuela, der Donald Trump og sikkerhetsrådgiver John Bolton «ikke utelukker noe», heller ikke direkte militær intervensjon.
Hvis Jens Stoltenberg har ytret et pip mot denne Trump-invitasjonen til Bolsonaro på NATOs vegne, så har ingen hørt det. Bolsonaro besøker i disse dager et annet kandidatland til NATO, den sionistiske terrorstaten Israel. Israel har fast representasjon ved NATOs hovedkvarter og er til stede ved de fleste NATO-øvelsene, som Trident Juncture i Norge høsten 2018. I likhet med Trump «elsker» denne fascisten Israel.
Spreng NATO før NATO sprenger A-våpen
NATO har siden 1950-tallet forbeholdt seg retten til å ty til «forebyggende atomangrep». NATO har siden den gang vokst fra 12 til 29 medlemsstater. De fleste har kommet til etter at Warszawapakten ble oppløst. I dag er NATOs konvensjonelle styrker, særlig luftvåpenet, fullstendig overlegne i forhold til de russiske. Likevel fastholder NATO sin doktrine.
NATO-monsteret omfatter stadig mer av Europa. Makedonia er den foreløpige siste staten som er slukt. Sverige, Finland, Ukraina står på NATO-menyen. Grafikk fra Wikipedia.
Strategien består, og den blir forsvart aktivt av stortingsflertallet. Ikke minst av Arbeiderpartiet og deres leder av utenrikskomiteen, Anniken Huitfeldt. Huitfeldt er det nærmeste man i Norge kommer en kloning av de tidligere amerikanske utenriksministrene Hillary Clinton og Madeleine Albright, begge notoriske krigsforbrytere.
Huitfeldt vil ikke høre snakk om at Norge trosser NATO ved å støtte FN-vedtaket om atomvåpenforbud. Norge tilhører NATO-gjengen som stemte imot. India og Pakistan stemte i det minste avholdende, mens atommakta Nord-Korea stemte for forbudskravet. Forsøk fra AUF og ti fylkeslag på å få Ap-ledelsen til å snu på landsmøtet, kommer til å bli forsøkt parkert med alle skitne knep som fins i læreboka. Anniken Huitfeldt vil føre troppene med krigsforbryteren Stoltenberg som bisitter og horn på veggen.
De første 20 åra var det umulig å melde seg ut av NATO. I dag er oppsigelsestida ett år. For alle som ønsker fred og ei framtid uten kjernevåpen er kravet innlysende:
- Norge ut av NATO!
- Krigsalliansen må oppløses!
Baseerklæringen av 5. mars 1949
Fra den norske regjerings svar til Sovjetunionen:
Den norske regjering ber sovjetregjeringen være forvisset om at Norge aldri vil medvirke til en politikk som har aggressive formål. Den vil aldri tillate at norsk område blir brukt i en slik politisk tjeneste. Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.
Norge og Russland har levet fredelig ved siden av hverandre som granneland i uminnelige tider og den norske regjering er forvisset om at Sovjet-Samveldets regjering kjenner vårt lands ubrutte tradisjoner i arbeidet for fred og våre ønsker om å stå i et vennskapelig forhold til alle fredselskende folk...
Den norske regjering har gjennomgått Sovjet-Samveldets regjerings siste erklæring med oppriktig vilje til å forstå og til å komme imøte ønsket om at det må herske klarhet i naboforholdet mellom de to land. Det ønsker derfor å gjenta på den mest kategoriske måte at den hverken vil medvirke til en politikk som har aggressive formål eller åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.
Den ønsker videre å fastslå at vurderingen av om det foreligger trusler om angrep mot vårt land ikke i noe tilfelle vil bygge på løse og provokatoriske rykter. Bare kjensgjerninger skal danne grunnlaget for avgjørelsen av hvilke skritt som bør tas til landets forsvar, og det er selvsagt den norske regjerings egen vurdering det her er tale om.
(Kilde: Mennesker i tid, Cappelendamm.)