Lærdommer fra Norgas-streiken 1970

Norgas-streiken var starten på det som skulle bli en serie med «ville» streiker i Norge, det vil si streiker som foregikk uavhengig av og i strid med forbundsapparatet i LO og hele klassesamarbeidssystemet som var bygd opp siden Hovedavtalen i 1935. Streiken skremte vannet av borgerskapet og fagtoppene og inneholder massevis av lærdommer som fremdeles er gyldige.

Arbeiderne på oksygen- og acetylengassfabrkken Norgas på Teisen i Oslo gikk ut i streik 6. april 1970 med krav om høyere lønn. Streiken var såkalt tariffstridig, og Arbeidsretten dømte den ulovlig. Norgas-streiken var den første ville streiken i Norge i etterkrigstida. Flere fulgte siden. Politiet ble satt inn mot de streikende 20. april. Streiken endte med at arbeiderne fikk gjennomslag for lønnsøkning etter at de hadde avvist å bøye seg for Arbeidsretten og forbundsledelsen.

Den 6. april 1970 sto hjulene på Norgas Kjemiske fabrikker i Oslo. Streik var dermed et faktum. Arbeiderne hadde etter forutgående diskusjoner satt LO-apparatet til side, klubbstyret hadde gått av og arbeiderne hadde valgt egen streikekomite som fra nå av var arbeidernes eneste legitime organ. Streiken ble ført etter parolen: Tvers igjennom lov til seier!

Borgerpressa, med Arbeiderbladet som et spesielt aktivt organ, kommenterte halvt måpende, halvt forferdet, den vederstyggelighet det var å bryte med etterkrigstidas 25-årige klassesamarbeid.
 
Streiken markerte slutten på «etterkrigstida» i norsk arbeidsliv. På forhånd hadde atomprotesten, Vietnam-demonstrasjonene, studenteropprøret og anti EEC-demonstrasjonene vist at «ideologiene» likevel ikke var døde, trass i Herbert Tingstens dødsattest over enhver politisk «ideologi». Det som ifølge Tingsten hadde overlevd ideologienes død var «demokratiet», det borgerlige samfunnets institusjoner og spilleregler. Derfor var det litt av et sjokk for borgerskapet i hele Norden da Kiruna-arbeiderne, som til og med var ansatt i en «sosialistisk» (statseid)bedrift, satte hele det borgerlige avtaleverket til side og gikk til streik, trass i det svenske LOs og arbeideraristokratiets forsøk på å hindre arbeidskonflikt.
Kirunastreiken betød en voldsom inspirasjon for de etterhvert kampberedte arbeiderne ved bl.a. kjemiske bedrifter i Oslo, Sauda og Odda.

I samme spor fulgte heismontørene, telefonsentralmontørene, bryggearbeiderne, sporveisbetjeningen, arbeiderne ved Jøtul og Linjegods og nå i 1980 bussarbeiderne, rørleggerne, bygningsarbeiderne og arbeidere ved NSB. Mange ulovlige streiker i 70-åra har ikke lykkes. Dette skyldes ofte et vanskelig utgangspunkt (f.eks. er bussarbeiderne og rørleggerne spredd i Oslo omegn uten den samlede enhet som fabrikken representerer), men også illusjoner blant flere av de streikende om LO-apparatets solidaritet, tro på det borgerlige lovverket og Arbeidsretten, manglende konsolidering før streiken settes i gang og manglende aktivitet for å få solidaritet gjennom å spre opplysning og propaganda. Den største hindring for arbeiderne i streik er legalismen: troen på det borgerlige lov- og avtaleverk og tilsvarende mistillit til at det går an å brøyte seg vei gjennom paragrafene på tvers av LO, Norsk Arbeidsgiverforening, regjering, Arbeidsrett og politi.

Rudolf Nilsen sa det slik i forbindelse med bygningsarbeiderstreiken og kampen mot arbeidstvist/tukthusloven i 1928:

Før vi tramper ned og skaffer 
vei i lovens paragrafer 
er vi treller alle mann. 
Reis all kraft som klassen eier! 
Tvers igjennom lov til seier! 
Støtt oss den som kan!

Retningslinjer for ei slik dristig linje foreligger i og med «Strassburgertesene», som ble vedtatt av Den røde faglige internasjonale (Profintern) i Strasbourg i 1928. I følge tesene er fagapparatet blitt en del av den borgerlige staten via lov- og avtaleverket. 

Les: De økonomiske (faglige) kampenes lærdommer (Strasbourgertesene)

Arbeiderne må være innstilte på å ta i bruk den ulovlige streikens metode og verken stole på lovens ånd eller bokstav. Heller ikke ha noen som helst tillit til de høyere tillitsmenn som utgjør en del av arbeideraristokratiet og som i følge Lenin er «agenter for borgerskapet i arbeiderbevegelsen, kapitalistklassens arbeiderkommisærer». Ved å vise standhaftighet, fasthet, vågemot og realisme får streikende arbeidere solidaritet fra klassen. Appeller om medlidenhet og borgerlig filantropi skaper ingen som helst grobunn for solidaritet blant klassefrendene ved andre bedrifter og i andre land.
 
Arbeiderne ved Norgas fulgte Strassburgertesene og fikk innfridd kravene. Men de møtte en rekke hindringer underveis som måtte overvinnes. Det kanskje farligste hinder var «radikale» arbeiderleders forsøk på å intervenere og frata de streikende sjøl initiativet i streiken.

Norgas-arbeiderne ble dømt av Arbeidsretten, men sa klart fra at de ga blaffen i dommen og ville fortsette streiken uansett vedtak. Det viste seg da også at Arbeidsretten var en papirtiger fra det øyeblikket dens «verdighet» ble ignorert. 

Men en seier i streik er alltid en midlertidig seier, kapitalen vil på nytt og på nytt gå til angrep på lønna gjennom inflasjon, prisstigning og reallønnsnedslag. Derfor er det nødvendig å se lenger. Lenin sier: «Hver streik fører med seg i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele klassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse».

Bakgrunnen for streiken

Arbeiderne ga ut en løpeseddel hvor streikens bakgrunn ble gjort kjent da streik var vedtatt (se ramme).

Kjell Hovden, tidligere klubbformann og leder for streikekommiteens forhandlingsutvalg, forteller om streikens forløp i samtale med Røde Fane.

KH: Allerede ved årsskiftet 69/70 var det klart at forbundsstyret hadde gitt etter for LO-sekretariatets press om ikke å avholde forbundsvise oppgjør ved tariffoppgjøret.

En del tillitsmenn, ikke bare i kjemisk, men også i andre bransjer, hadde kommet sammen til ett uformelt møte i nyttårshelga for å diskutere spørsmål i forbindelse med tariffoppgjøret. Det dreide seg om radikale tillitsmenn på lavere plan som var aktivister og hadde brutt med de tradisjonelle linjene i norsk fagforeningspolitikk etter krigen. Det var folk som enten var partipolitiske uavhengige eller med tilknytning til NKP, «venstre» SF og SUF. Blant dem Bjørgulf Froyn, Henry Stokmo, Kjell Pettersen, Hans Sekse og undertegnede. Vi diskuterte om det var mulig å finne ut hvordan vi skulle nå konkrete resultater i bekjempelse av samordna oppgjør. Det blei senere insinuert i borgerpressa at det fantes en underjordisk sammensvergelse. Møtet diskuterte bare prinsipielle spørsmål uten at det blei foretatt noen organisatoriske tiltak. Man hadde valget mellom å prøve en ny linje eller følge den tradisjonelle opposisjonslinja som NKP og SF lå på, nemlig å fornye kravene om forbundsvise oppgjør, sjøl om det ikke var realistisk politikk da.
 
Vi hadde fastlåste tariffer. Avtalene om lokal forhandlingsrett var så uklare at det var opp til den enkelte arbeidsgiver å gå med på lokale forhandlinger eller ikke i tariffperioden. I tillegg på møtet tok jeg utgangspunkt i at det var en illusjon å tro at det gikk an å mase mer på forbundsvise oppgjør og tro at det ville gå igjennom. (Alle hadde på forhånd fått oppfordring om å lese Strassburgertesene.) Da tanken om lokale aksjoner ble reist, var det en viss skepsis i forsamlingen. Flere mente det var vanskelig for grunnplanet å bryte med LO og forbunds-lojaliteten. De blei likevel enighet om å propagandere for og undersøke mulighetene for om det var realistisk å reise en slik kamp med utgangspunkt i Kirunastreikens erfaringer. Kirunastreiken pågikk da.

Synet på strassburgertesene

Inntil da var ikke Strassburgertesene oppfattet som noe annet enn et teoretisk dokument uten praktisk betydning for dagens arbeidskamper i Norge og andre kapitalistiske land. NKP satt riktignok inne med materiale som partiet skulle føre ut i praksis i mellomkrigstida, men som nå var forlatt som aktuell politikk. Jeg merket til min overraskelse at da jeg i midten av 60-åra trakk fram dette materiale i faglige diskusjoner innen NKP, fikk jeg mange motstandere uten med en gang å vite det.

På møtet i nyttårshelga kunne alle referere til det faktum at folk rundt på arbeidsplassene var forbanna fordi det heller ikke denne gangen skulle lykkes å få forbundsvise oppgjør. 

Det blei vedtatt radikale og nødvendige krav på arbeidsplassene. På den tida var det høykonjuktur, prisstigning, rasjonalisering og produktivitetsøkning, men lønningene var faktisk fastfryst. Lønnsglidningen var lik null, spesielt ille var det innen kjemisk, mens f.eks. Norsk jern- og metallarbeiderforbund lå litt bedre an. Arbeidet i kjemisk ved smelteovnene og med sterk rasjonalisering er beinhardt. I andre bransjer f.eks.  hos bygningsarbeiderne, altså mer håndverksmessig betonet industri e situasjonen m.h.t. lønnsglidning en noe annen, fordi det er lettere å «gjøre opp på stedet».

På nyttårsmøtet blei vi enige om at tillitsmennene skulle agitere mellom sine fagforeninger og se om folka var med på en kamplinje med lokalt innhold, sjøl om det gikk på tvers av forbundets linjer. Spørsmål blei stilt: Var det mulighet for å organisere ulovlige streikeaksjoner på tvers av forbundet og lovverk? Var det mulig å trosse arbeidstvistloven? Jeg mente med en fornuftig argumentasjon for den styrken som lå i en enhetlig kampfront, skulle det være mulig å få oppslutning. Men vi måtte få gjennomslagskraft for denne teorien på massebasis: Det var ikke etablert noe organisatorisk forpliktende enhet og det var også forskjellige oppfatninger om muligheten for å få gjennomslagskraft, men tross de ulike
oppfatningene blei spørsmålet diskutert på en rekke bedrifter innen kjemisk, men også innen Norsk kommuneforbund, nærmere bestemt ved Oslo Sporveier. Ideene blei seriøst tatt opp ved bedrifter som EFP-Sauda, de kjemiske bedriftene i Odda, Tyssedal og Hardanger. Det endte med at de tre kjemiske foreningsavdelingene i Odda innkalte til fellesmøte hvor også representanter fra fagforeningene i Sauda og Hardanger var representert. Møtet var satt opp med to innledere: en fra forbundsstyret i kjemisk og en fra opposisjonen på lavere tillitsmannsplan. Kjell Hovden var den ene av innlederne.

Konfrontasjonsmøtet i Odda

Det var stappfullt hus i den største møtesalen i Odda, og det var lenge siden sist. Store delegasjoner var sendt fra de andre bedriftene i Sauda, Tyssedal og Hardanger. Det som blei stilt i fokus her var tillitsmennenes plassering, deres lojalitet overfor foreningsvedtektene. Representanten for forbundsstyret sa at han var klar over at opposisjonen mot samordna oppgjør var i stort flertall innafor kjemisk forbund men at alle måtte bøye seg for LOs beslutninger og vedtekter og at det ikke var noen plass for aksjonering under lønnsoppgjøret utenom det LO hadde bestemt.

I min innledning sa jeg fra at kjemiske arbeidere var villige til å ta en konflikt uansett hva LO-ledelsen hadde bestemt. Forbundsstyrerepresentanten var en trussel overfor tillitsmenn i kjemisk fordi stemninga blant arbeiderne var klar, den kunne han ikke true bort. Hvis dette oppgjøret blir kjørt igjennom, vil det ikke bli godtatt av arbeidere, og jeg sier klart fra hvor min lojalitet ligger. Arbeidere vil ha ett skikkelig oppgjør, med konflikt må vi som tillitsmenn organisere kampen. (Det var flertall i samtlige foreninger for aksjon.) Hvis det va vilje tilstede til å ta eksempel fra Kiruna, ville jeg som klubbformann vite hva jeg ville gjøre og hvor lojaliteten min vil ligge: Ingen betenkeligheter med å bryte regelverket. Stor applaus. 

Møtet i nyttårshelga hadde vært uforbindtlig men fra og med møtet i Odda, var spørsmålet om lokale streikeaksjoner uavhengig av lovverket og uavhengig av LO- og NAF-avtalene blitt en konkret arbeidsplattform, i hvert fall for en rekke kjemiske bedriftsklubber. Redselen for manglende masseoppslutning var overvunnet.

På Norgas var situasjonen denne: Lønnskrav var forlengst fremmet overfor bedriftsledelsen, men klubbstyret hadde ikke greid å få reelle forhandlinger om disse lønnskrav. Krav om streik om ikke forhandlinger førte fram blei reist stadig sterkere.  Situasjonen var stort sett den samme innen i hvert fall kjemisk avtaleområde.

Spontanisme og skepsis

To tendenser gjorde seg gjeldende blant en del av arbeiderne ved NORGAS da spørsmålet om streik blei diskutert. Begge tendensene bør kritiseres. Noen viste nervøsitet og skepsis mot streik, andre var utålmodige og ville sette streiken i gang med en gang. Etter lengre diskusjoner skjedde en kvalitetsforbedring på to fronter: spontanismen ble overvunnet vet at «spontanistene» forsto at det ikke bare var å sette igang en streik uten at arbeiderne var politisk og mentalt forberedt på hva de ga seg ut på og hvilke konsekvenser en ville kunne vente. De som var skeptiske, nervøse og baktunge blei mer serøst interessert da de skjønte at dette blei tatt på alvor. Deres skepsis hadde et visst reelt grunnlag, for det var ikke blitt gjort klart nok at det nettopp ikke dreide seg om noen galimatias-aksjon. 

Oppslutningen om møtene blei bedre og bedre, tilslutt var det nesten fulltallig frammøte. Det blei skaffet tilveie kunnskaper om arbeidsrettens funksjon og praksis ved tidligere aksjoner. For å anskueliggjøre f.eks en mulig arbeidsrettsak som opplagt ville angå oss blei det laget en «sketsj», dvs. en fiktiv rettssak der jusstudenter med tilknytting til det daværende DNS-styret, bidro med ett slikt materiale. Sketsjen, som blei fremført på et av klubbmøtene viste klart at en rettssak ville arbeiderne som streiket på våre premisser klart bli dømt, og konsekvensene kunne i værste fall bli erstatningskrav osv. Det var klart at om vi valgte streik, ville vi før eller seinere få en konfrontasjon med det borgerlige lov- og regelverk.

Da klubbstyret hadde gitt rapport om siste forsøk på forhandlinger med bedriften, men uten resultat, kalte klubbstyret inn til møte og ba gruppetillitsmennene innhente minstekravene skriftlig til klubbstyret. Det da-fungerende klubbstyret ga beskjed om at dette måtte være minstekrav. Altså: Vi så det ikke som noe poeng å favne så vidt når vi ikke visste hvor de sto. 

En av grunnene til at begeret rant over fra vår side var at Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og NAF den 12. februar hadde undertegnet en fellesprotokoll hvor det het: «Særkrav fra den enkelte bedrift vil ikke kunne tas opp ved tarifforhandlingene hvis det på noen punkter gikk utenfor rammene av det generelle lønnstillegg som hovedorganisasjonene ble enige om» (den samordnede ramme og «potten»). En likelydende protokoll blei laget for Elektrokjemisk den 13. februar og som stengte særkravene fra de elektrokjemiske bedriftene på vestlandet. Resultatet av disse gruppekravene på NORGAS, som var omtrent enslydende og dreide seg om krav på rundt kr. 2.- pr. time i lønnstillegg. 

Følgende krav blei lagt fram for bedriftsledelsen: Vi krever møte. Hvis ikke går vi til aksjon! 
Vi ba om møte 1. april og la fram et skriv med begrunnelsen for kravet.

Fredag 3.4. kommer fabrikksjefen kjørende inn porten og leverer et brev til meg som klubbformann. Her står det svart på hvitt: Forhandlingene er avvist, intet forhandlingsmøte. Det henvises til tariffoppgjøret. 
De avviste ikke bare kravene men også forslaget om forhandlingsmøte med bedriften. (det viste seg seinere at det hadde vært splittelse innen bedriftsledelsen, ikke alle sluttet opp om denne arrogante og beinharde linja.) Vi hadde
ett kort klubbmøte hvor alle gruppetillitsmenn var tilstede (nattskift var forhindret). På møtet blei fabrikkbedriftsledelsens brev lest opp. En foreslo streik og forslaget blei tatt opp til avstemning med håndstrekning.

Alle tilstedeværende stemte for streik, resultatet blei protokollført. Vi vedtok å leie møtelokale i Folkets Hus på lørdag hvor alle hadde fri. Alle blei innkalt skriftlig, i noen tilfeller måtte vi bruke kurér. Det var ett punkt på dagsorden: «Vedtak om streik med bakgrunn i avslag av lønnskrav.» Vi informerte dette til forbundet. 

Møtet i Folkets hus 

På møtet i Folkets Hus lørdag møtte to representanter fra forbundsstyret opp: Håkon Ødegaard og kasserer Å. Pedersen. (Håkon Ødegaard var leder for den ulovlige Herøya-streiken i slutten av 40-åra og hadde fått seg en smekk fra høyere LO-hold og var kommet på «bedre tanker»). Ødegaard leste opp leksa om ulovlig streik og sa at fredagsmøtets forslag måtte avvises og at tillitsmennene hadde plikt til å stanse dette tilløpet. Møtet blei leda av klubbstyret så langt. Etter debatt slo klubbstyret fast på at fredagsmøtets forslag skulle stemmes over. Klubbtillitsmennene erklærte at de ville stille seg lojale overfor flertallet, det gjorde hver og en klart for møtet. Da forlangte Håkon Ødegaard skriftlig avstemming. Det godtok vi. 

For Ødegaards forslag blei det avgitt 6 stemmer, mot 22, 1 avholdende. Streik var nå vedtatt. Deretter ba klubbstyret om alminnelig avstemming med håndsopprekning. Håkon Ødegaard og kassereren forlot møtet. Før han gikk hadde han fått beskjed om at klubbtillitsmennene fra nå av hadde nedlagt sine verv. Deretter valgte vi streikekomite på 10 mann bestående av ett forhandlingsutvalg på 3 medlemmer, et økonomiutvalg på 3 medlemmer og en streikevakt- og organisasjonskomite på 3 medl. samt en aksjonsleder. 

Det blei vedtatt at alle navn, spesielt aksjonslederens skulle holdes hemmelig. Forhandlingsutvalget skulle være underlagt streikekommiteen som helhet. Bare personene i forhandligsutvalget skulle være offentlig kjent, og bare disse skulle stå for uttalelse til presse og offentlighet.

Allerede før valgene og organiseringa av streiken var pressen blitt varslet og pressekonferanse samme kveld, og både pressen og kringkastingen møtte fulltallig opp. 
Det viste seg at utviklingen hadde gått noenlunde parallelt med Odda, men der hadde man valgt en annen aksjonsform, gå-sakte aksjon. 

Streiken er igang 

Alle fikk beskjed om å møte mandag kl. 06.00 av streikekomiteen, men uten matpakke og annen oppakning. Arbeiderne møtte opp. Nå gjaldt det å uniformere de streikende med bestemte oppgaver og formalisere deres funksjoner. Streikevaktene fikk én type armbind, en annen type armbind fikk de som måtte inn på bedriften for å ta imot dem som skulle hente livsviktige ting som oksygen til sykehus. 

Bedriftslederne var sjokkerte. Forhandlingsutvalget gikk inn og fikk fatt i fabrikksjefen og sa at vi måtte ha dispensasjonsordninger når det gjaldt leveranser av oksygen til sykehus. Vi ønsket ikke å lamme sykehusenes virksomhet. Derfor plasserte vi en maskinist og en laboratoriearbeider på dagtid på skift døgnet rundt inne på bedriften og forklarte at vi mente lagerbeholdningen var stor nok til å holde den servicen i gang. Fabrikksjefen tok det til etterretning og kvitterte på en lapp. Vi gikk ut igjen og rakk akkurat å se forbundsformann Leif Andersen komme kjørende i drosje og stige ut for å snakke med tillitsmennene. Vi ga fabrikksjefen beskjed om at vi skulle låne kantina til møte, men presiserte for Andersen at de han traff ikke utgjorde klubbstyret men streikekomiteens forhandlingsutvalg.

Andersen sa: Jeg håper ingen tillitsmenn gjør den tabben å være med på dette, iallfall ikke offisielt. Vi svarte at den «tabben» har vi gjort med overlegg. Andersen ga seg og sa at det ble møte med NAF men innskjerpet: Da blir det klubbstyret. Nei, svarte vi, streikekomiteens forhandlingsutvalg møter. 

NAF møter streikekomiteen 

Da vi møtte hos NAF, utbrøt formannen i Norsk Kjemisk Arbeidsgiverforening, Just Ebbesen: At tillitsmenn kunne gjøre noe slikt! Ebbesen forlangte at Halvorsen i streikekomiteen skulle gå siden han ikke satt i klubbstyret. Vi svarte: Det blir de ikke tale om. Han sitter, vi sitter, og vi går sammen om det blir nødvendig. Det var en prestisjesak for NAF å slippe å sitte i møte med en streikekomite. (Man forhandler ikke med «opprørere», men bare med det formelle organisasjonsapparat).

Ebbesen begynte å bråke med at det måtte være en konspirasjon, ett hemmelig, skjult opplegg. Hovden må stå bak dette her, for han er jo ikke helt ukjent i andre sammenhenger, utbrøt Ebbesen og fortsatte: – Du kan vente deg særskilt behandling! (Han mente tydeligvis straffer og bøter.) «Tiltaltes» svar: Tenk deg om, Ebbesen, kanskje det nettopp er det jeg er ute etter! Ebbesen: Det skulle slett ikke forundre meg! 

Han fortsatte: Tenk på alle de som sitter på hus og gjeld. Tenk på eldre folk som må ut å se seg om etter en ny jobb. Det kunne jo tas pant i belånte hus!

Da grep Borgersen i streikekomiteen inn: Se på klokka! Gutta sitter oppe å venter på oss. Vi kan faen ikke sitte her å høre på det forbanna røret der! Dermed gikk lufta ut av Ebbesens angrep. Leif Andersen fikk også en skyllebøtte fordi han ikke hadde mer «disiplin i rekkene». Andersen bedyret sin uskyld overfor NAF. Vi gikk opp igjen til «hovedkvarteret» og avga rapport for streikekomiteen. 

Streikekomiteen hadde møte hver dag så lenge streiken pågikk. Vi holdt oppholdsstedet for streikekomiteen skjult i det lengste. Streikevaktene hadde fått beskjed om ikke å uttale seg til pressen men henvende seg til streikekomiteen, som hadde kurér utenfor fabrikkporten.

«Friheten" forlangte intervju med streikevakten. Avisa blei henvist til streikekomiteen som alle andre aviser. Arne Jørgensen blei fly forbanna fordi «en arbeideravis ikke fikk intervju» med streikevakten. Jeg var dengang medlem av NKP og hadde kontaktet distriktskontoret om oppbacking av streiken, men der så de på ulovlig streik som eventyrpolitikk og «slo handa av» oss. 

Ektefellene trekkes inn i streiken 

Avgjørende for enhver ulovlig streiks utfall er økonomien. Da vi satte igang streiken, hadde vi diskutert økonomien på forhånd. Vi hadde en løsning stående inne, men visste at om streiken varte mer enn en uke, måtte vi ha støtte utenfra. Vi stolte på at bare vi holdt ut, ville det komme støtte fra bedriftsklubber og foreninger. Rundt omkring på arbeidsplassene visste vi at det var mange nok som ville støtte et seriøst forsøk på å bryte igjennom de samordnede oppgjør og det fastlåste avtaleverket. 

Ektefellene spilte en viktig rolle. Her står de streikendes ektefeller og samboere streikevakt mens mennene var i Arbeidsretten.

Første uka så det svart ut, vi fikk ikke en øre. Streikekomiteen innkalte både alle streikende og samtlige ektefeller, og samboere, de som levde av lønninga. Vi ville ikke risikere at ektefeller lå våkne om natta med bekymringer særlig ikke på bakgrunn av hetsen i borgerpressa. Vi hadde bedt Oslo Kjemiske om å få leie møtelokale. Foreninga nektet, den ville ikke innblandes i ulovlig konflikt. Vi måtte ordne med møtelokalet sjøl i Folkets Hus. Dermed viste Oslo Kjemiske hvor jævlige de var, de var verre enn de behøvde å være. 

Da vi kom satt en forbundssekretær, fagforeningsformannen og kasserer med en bunke dokumenter foran seg. Vi spurte hva faen de hadde å gjøre på vårt møte. De svarte at de hadde full rett til å være på ethvert møte som blei holdt av arbeidere i Kjemisk. Vi var forbanna: først hadde de nektet å skaffe lokale, dernest møtte de i vårt leide lokale. 

De viste frem dokumentene side; det var stevning til arbeidsretten i 54 eksemplarer med navnelapp over hver enkelt. De så tilfreds ut over at konene var tilstede og tenkte tydeligvis: Nå skal vi få presentert dette på en tilstrekkelig dramatisk måte, som skal skremme kvinnfolka. Vi sa: dere kan få valget mellom å forsvinne og komme igjen etter to timer, eller snakke ferdig nå og gå. Vi gjorde det klart: Det sitter ett par sterke karer der bak som er jævla sinte, så dere blir nok kasta regelrett ut. De godtok vårt ultimatum og sa de ville bli en time og så forlate møtet. 

Pampene feilberegnet sitt publikum

De fikk ordet og holdt en tale om all vederstyggelighet og sa at saken var tapt. De ville ha navneopprop; hver enkelt skulle komme fram og hente stevningen. Den arrogante måten de opptrådte på, provoserte forsamlingen så det var lynsjestemning i salen. De hadde feilvurdert sitt publikum. Særlig mange av jentene reagerte kraftig, og i enkelte tilfeller strammet de opp vaklende ektemenn så de sto der med en linjal i ryggen. 

Presis kl. 08.00 blei de kasta på dør. De fikk først beskjed om å gå. Da beskjeden ikke ble etterfulgt, tok streievakten den talende i nakken, og så vips ut! Etter dette sa flere av jentene; Nei la oss få opp vinduene å få lufta ut! 

Etter dette opptrinnet la vi fram saken for ektefellene. Mange av jentene hadde aldri før vært på ett fagforeningsmøte og visste ingenting om gubbens arbeidsforhold. Det blei nå vedtatt en resolusjon om å fortsette streiken uavhengig av stevningen til Arbeidsretten. Konene blei bedt om å avgi stemme. De var enstemmige for streik. Flere av jentene tok ordet. Vi spurte om noen hadde forslag om å avblåse streiken på grunnlag av stevningen, men det hadde ingen. 

En i streikekomiteen vaklet og foreslo å sende en delegasjon til bedriftsledelsen. Streikekomiteen hadde da ett kort møte, under selve møtet, og vedtok at han skulle sette seg ned i salen og reise forslaget derfra. Da trakk han forslaget. Det var enighet fra første stund at det ikke måtte forekomme tilløp til sprekk i streikekomiteen. Spørsmålet om disiplin blei tatt veldig alvorlig. Det viste seg at det var vellykka å innkalle ektefellene. Å gjøre det, er nødvendig for å konsolidere enhver ulovlig streik. 

«Jernringen» tar kontakt 

Ove Larsen fra Nyland tok kontakt og ba oss møte 10-klubbringen i Jern og metall («jernringen»). Vi var interessert i møte med tillitsmennene men sa fra at hvis det var et forbundsreggisert møte, måtte vi forbrede oss grundig. Da var det nemlig spørsmål om hvor åpne vi kunne være. Det blei presisert at det bare var et møte etter initiativ fra tillitsmennene. Vi aksepterte og møtte. 

Da vi kom til møtet, var det mye røyk i møtelokalet og fulle askebegre, de hadde tydelig hatt møte på forhånd. Det var en tilstede som vi ikke blei presentert for, det var distrikstsekretæren for Oslo Jern og Metall. Vi informerte om streiken og fikk muntlig sympati blant tillitsmennene. De uttrykte at de var interessert i å støtte oss og sa at de skjønte bakgrunnen for å gå til aksjon. 

Ragnar Kalheim sa: Dere skal ikke stå aleine, gutter! NAF har bestemt at kjeledresshuene skal trille, og det skal stanses! 

Kalheim presenterte det han kalte en «flyveide» (den flyveidéen de hadde sittet og røyka over): Alle de store jernbedriftene skulle uttrykke støtte til oss. De skulle peke ut en delegasjon fra tillitsmannsmøtet og sende en delegasjon til NAF og forlange at stevningen til Arbeidsretten blei trukket tilbake. Motytelsen var at vi skulle gå tilbake til arbeidet straks. 

Vi svarte: Dessverre, vi er glade for støtten, men vi kunne ikke på vegne av de streikende gi noen erklæring til NAF som innebar innrømmelser. Vi ville ha forhandlingsmøte med motparten. Bare etter forhandlingsresultatet ville vi vurdere å gå tilbake til arbeidet. 

Kalheim: det var utidig av oss å legge press på jernarbeiderne!  Vi: Vi er uenige. Dessuten har ikke forhandlingsutvalget noe slikt mandat. men vi skal legge forslaget frem for streikekomiteen.

Kalheim: Sludder og vås! Hovden, du er klubbformann. Du er ikke underlagt noen streikekomite.

Vi: Vi kan ta telefonisk kontakt med streikekomiteen straks, men det vil ta tid. Møtet får ta pause i mellomtida. Vi tok telefonen og fikk (gudskjelov) kjeft av streikekomiteen.

Streikekomiteen ba Kalheim dra til helvete. Vi gikk inn igjen og informerte. Kalheim mente at vi avskar de streikende fra å ta stilling til forslaget. Vi svarte at vi skulle legge Kalheims forslag fram på møte for alle de streikende.  Det blei innkalt til møte på torsdag. Kalheims forslag blei avvist. En uttalte seg mot vedtaket og sa at hvis Kalheim og Aker gikk imot oss, var vi ferdige. Kalheim fikk beskjed samme kveld om at møtet hadde avvist forslaget. 

Det var en sympatibevegelse igang blant jernarbeiderne på grunnplanet sjøl etter avvisningen av kalheims forslag. Men nå skjedde det noe nytt fra jernringens side: Sympatien blei blokkert fra klubbstyrene, tydeligvis etter ordre fra 10-mannsringen. Vi veit positivt at det bli tatt kontakter for å isolere oss fra sympatibevegelsen på grunnplanet. Likevel fikk vi støtte fra Standard telefon og Kabel (STK). 

«Pustebesvær» på Gjøvik sykehus 

Vi var stevnet til arbeidsretten mandag 13. april. Det blei reist forslag om å engasjere Nordhus, men etter diskusjonen blei vi enige om at det var bedre å bli dømt. Vi hadde intet å hente verken fra lovens ånd eller bokstav. Men vi hadde ett problem: Siden alle var stevnet, hadde vi ingen streikevakt.

Vi tok det opp på streikemøte. Det viste seg at kvinnfoka hadde hatt møte i pausen. En av jentene tok ordet og sa at de hadde inntrykk av at vi satt med ett problem; streikevakt. De hadde i pausen vedtatt å stille opp som streikevakter mens vi satt i arbeidsretten. Og det gjorde de til gagns. 
Det var en ubehagelig opplevelse for bedriftsledelsen, for jentene stilte opp med beksemstøvler, sportsutstyr og barnevogner og opptrådde svært millitant. Ikke en bil slapp igjennom.

Det var dårlig vær i april det året. Vi fikk tak i en campingvogn som streikevakten kunne oppholde seg i. Bare en vakt var ute av gangen. Campingvogna var møteplass og blei sentrum for sosialt samvær. Noen som ellers kunne være fuktige, rørte ikke ei flaske øl under hele streiken. Polititet var til stede men greip ikke inn da noen sjåfører fra andre firmaer prøvde å trenge seg inn gjennom sperringene og blei stansa. 

En episode var utenom det vanlige: En sjåfør med kjøreseddel til Gjøvik Sykehus slapp inn med trailer. Han lessa noe jævlig på- Streikevakta begynte å lure: Det var da svært til pustevansker hos pasientene på Gjøvik Sykehus!

Streikekomiteen ble informert over radio. Forhandlingsutvalget gikk inn på ekspedisjonskontoret og forlangte å få sjekk av kjøreseddelen. Vi ba ekspeditøren ringe til Gjøvik Sykehus. Han nekta, blei redd, naturligvis, og vi bemektiget oss telefonen for å ringe. Da løp ekspeditøren hylende ut og ropte: Leine! Leine! (fabrikksjefens navn) De vil ta meg! Fabrikksjefen kom straks til åstedet og innrømmet faktisk at kjøreseddelen ikke var reell, men tok den tøffe tonen: Heretter blei det ingen kjøresedler og at han ga faen i dispensasjonsordningen han tidligere hadde kvittert på. Fabrikksjefen sa at han ikke ville la seg diktere av rebeller. Greit, sa vi. Sjåfør, du kan lesse av det lasset. Du kommer ikke ut. Hvis ikke, står det noen karer der ute klar til å banke deg opp. Vi hadde på forhånd fått tips fra en sjåfør som skulle innom NORGAS i Drammen om at noe var i gjære. Han fikk vite at visse lass ikke skulle til et sjukehus, men til en bedrift. 

Vi ga klar beskjed til leine: Vi har tatt dere på fersk gjerning. Hvis du nekter oss å sjekke dette, opphører dispensasjonsordningen, og det blir ingen forsendelse til sjukehus. Bedriften vil bli totalt blokkert. 
Leine: Det tør dere ikke. Dere kan dra til helvete! 

Vi sendte kurér med ilbud ned til NTB og NRK med pressemelding hvor det het at vi hadde tatt en sjåfør på fersk gjerning som kjører med falske kjøresedler. Det har oppstått en alvorlig situasjon. Streikekomiteen ber om at sjukehus tar direkte kontakt med de streikende for konferanser. Pressemeldingen kom ut over eteren i Østlandssendinga. Sjukehusene reagerte positivt. Etter dette sendte sjukehusene sykepleiersker med papirer med sjåføren. 

Klasse mot klasse i arbeidsretten 

Vi møtte opp i Arbeidsretten i blådress og full mundur. Det blei da også en forestilling vi seint vil glemme. Saken blei ført av den ennå ikke ukjente Pål Kraby,* som også hadde ført stevninga i pennen. Her het det: 

«VI. Den igangsatte streik vil, om den opprettholdes, i løpet av noen få dager medføre - foreløpige uoverskuelige, men åpenbart svært store tap for NORGAS A/S og betydelige deler av næringslivet i Østlandsområdet. 
Da det for å få arbeidet igang igjen anses nødvendig med en så rask saksbehandling som mulig, unnlater saksøkerne foreløpig å nedlegge påstand om erstatningsansvar for de saksøkte arbeidere. Eget ertstaningssøksmål med krav om at hver enkelt arbeider skal være med å dekke det tap som oppstår, vil derfor eventuelt bli reist først efter at dom er falt i nærværende sak. 

VII. Saksøkerne forebeholder seg også rett til en efterfølgende sak å ta opp spørsmålet om stillingene til de tillitsmenn som deltar i aksjonen; jfr. Hovedavtalens § 10. 

VIII. På vegne av saksøkerne nedlegges slik

PÅSTAND 

1) Den arbeidsnedleggelsen som ble iverksatt ved NORGAS A/S,
mandag 6. april 1970 og som fremdeles pågår er tariffstridig. 

2) De i bilag 1 til stevningen navngitte arbeidere plikter
straks å gjenoppta arbeidet. 

3) Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund plikter fortsatt med alle til
rådighet stående midler å dra omsorg for at arbeidet blir gjenopptatt. 

4) De i bilag 1 til stevningen navngitte arbeidere plikter en
for alle og alle for en å betale sakens omkostninger. 

------------ 
Denne stevning i 70 - sytti - likelydende eksemplarer. 
Oslo, den 7. april 1970 
NORSK ARBEIDSGIVERFORENING 
Pål Kraby 
H.r. Advokat» 

Da det gikk opp for arbeidsretten at vi ikke møtte opp med advokat, ba rettens formann om to timers pause og ville ha samtaler med representanter for de streikende, han ba om at vi møtte på hans kontor.  Rettens formann kom med tilbud til oss om å stoppe hele rettssaken. Han hadde fått signaler om at det var mulig for NAF å trekke søksmålet tilbake.

Vi spurte: Hva forlanges av oss? Svar: At arbeidet gjenopptas. Da brast det for Borgersen i forhandlingsutvalget: – Hva faen er det du mener? Mener du at vi som er tillitsmenn skal gå inn å si til gutta at det ikke blir noe av? Nå har gutta strigla seg opp med slips og dress til forestillinga, og så skal vi gå inn og si at det ikke blir no´a´? Det tør iallfall ikke jeg! 

Etter første sjokket prøvde Kristen Andersen, rettens formann, å komme seg mentalt, men var jævlig sur. Han prøvde å holde oss igjen med kaffe etc., men det hjalp ikke. Vi var i jævla godt humør på grunn av den seansen der; vi fikk ett psykologisk overtak. Det var klart at motparten ville bytte kort. Da insisterte vi på å beholde kortene. 

Gutta var spente da vi kom og spurte med en gang hva vi hadde gjort. Vi informerte. Alle innså at motparten hadde blottet seg og vist svakhet. De to timenes pause hadde ikke gjort stemningen dårligere blant folk. 

Vi merket med en gang et psykologisk spill fra motpartens side. De hadde valgt en rettsal med så liten benkeplass at de med god grunn kunne avvise tilhørere. 
Ellers er jo slike rettsaker åpne. Da vi kom inn, satt allerede en rekke personer fra bedriften der. De som ville inn å høre på blei avvist. Lokalet var allerede fullt. Døra var låst på forhånd, så hvordan de kom inn, vet vi ikke. 

Rettsaken begynte. Først kom NAF med anklage mot oss ved Pål Kraby, formelt med klage etterpå mot Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Forbundet møtte med sin advokat. Han lirte av seg noen fraser og ba Andersen redegjøre. Andersen lekset opp alt de hadde gjort for å forhindre ulovlig streik.

Kraby tok ordet og frafalt søksmålet mot forbundet. Han aksepterte redegjørelsen fra forbundet uten videre kommentar. Kristen Andersen spurte om det ikke var noen talsmann for de streikende som ville si noe før dommen falt. 

Jeg fikk ordet og ga en summarisk redegjørelse for bakgrunnen for streiken og hadde med protokollen som viste at stedlige forhandlinger var avvist av bedriftsledelsen. I ordlyden gikk det igjen uttrykk som «Siden det er tariffoppgjør i år vil vi avvente tariffoppgjøret bla.. bla …» Den andre typen protokoll var: «Nå har det vært tariffoppgjør så …» 
I protokollen fra våren 68 sto det at en skulle komme tilbake til spørsmålet etter tariffoppgjøret. Men det året hadde det vært lønnsnemnd. 

Kr. Andersen spurte: Hva skjedde etterpå? Pål Kraby ser fortvilet ut fordi han ikke hadde protokollene. De høye herrer ser strengt bort på direktøren, som igjen ser på fabrikksjefen som ser helt forskremt ut. 
Fabrikksjefen: Det har aldri vært slik at vi har vært vrangvillige. 
Kr. Andersen: Var det noe mer? 
Fabrikksjefen: Nei. 
Så ramsa jeg opp anklagene våre over lønns- og arbeidsforhold og sa at vi ikke var her frivillig. Vi ville ikke akseptere noen dom etter de lovbestemmelsene som nå gjaldt i arbeidslivet: Alt det dere legger opp til her er justiseri som er helt uinteressant for oss. 
Andersen lette etter klubba, klubbet meg deretter ned og sa at dette var å vise ringakt for retten. 
Svar: uansett hva man kaller det kommer vi til å fortsette streiken. Det har vært slik i arbeiderbevegelsen at vi har måttet gå tvers igjennom lov til seier, og det kommer vi også til å gjøre. Da klappa de andre tiltalte. 

Kr. Andersen hoppa rundt for å finne klubba, skreik idet han fant klubba: jeg forlanger salen ryddet hvis det ikke blir slutt med demonstrasjoner og mishagsytringer i retten! 
Opptrinnet var ytterst komisk siden det ikke var tilhørende tilstede, bare tiltalte og anklagere. Rettens formann som nå kom ut av fatning, var en gammel Motdagist.

Andersen hadde glemt å lese opp noen av navnene på noen av de tiltalte.  En av arbeiderne ropte rasende: Hvorfor er ikke jeg på lista? 
Andersen: Listen har jeg fått fra forbundet. 
Arbeideren: Hva faen betyr dette? Fagforeningsboka mi er i orden! Jeg forlanger å stå på lista over de anklagede, hvis ikke ser jeg det som rein sjikane. 

Vi erklærte oss etter loven skyldig: Slik loven nå er, må enhver streikende arbeider bli dømt. Dette vil vi ikke engang protestere mot. Men det står en passus om at vi idømmes saksomkostninger, og det vil vi formelt protestere mot og heller ikke godta. Vi er ikke kommet hit frivillig. Vi hadde på forhånd sagt til forbundet at vi ikke ønsket noen rettsak.

Vi blei dømt skyldige. 

I Folkets Hus blei Arbeiderbladets korrespondent korporlig kasta ut, så mye dritt hadde han kasta på de streikende. De som hadde flest illusjoner om DNA og Arbeiderbladet blei mest forbanna. Arbeiderbladet var den verste av de store dagsavisene så lenge streiken pågikk. Aftenposten var saklig, de skjønte vel at dette ikke var deres bord: Dagbladet var opp og ned, men mest interessant syntes de dramatikken var.

Småborger på gjerdet 

En dag kunne Dagbladet bringe bilde av en desperat småborger som hang på gjerdet på Norgas og skreik om å bli satt ned på bakken igjen. Det dreide seg om en eier av et karosseriverksted på Kampen.

Han kom kjørende for å hente gassflasker til verkstedet. Da han så sperringen foran porten, stanset han og spurte hva dette skulle bety. Streikevakten svarte at det var arbeidskonflikt. Verkstedeieren ble rasende og ropte: jeg gir faen i om det er arbeidskonflikt! Så satte han seg inn i bilen og braste igjennom sperringen som ikke var altfor solid. Han begynte å lesse inn flasker i bilen mens streikevakten hentet de andre gutta. Gutta kom, og flaskene blei lempet ut av bilen fortere enn de kom inn. Da verkstedeieren ikke skjønte alvoret i situasjonen, blei han tatt hånd om. På gjerdet var et piggete stakitt. Den gjenstridige småborger blei løftet opp og jakka tredd nedover jernpiggene så han blei hengende å sprelle i lufta. Det var ikke akkurat fadervår som kom ut av kjeften på´n, der han forgjeves sleit for å komme seg løs.

Dagbladets fotograf var på pletten og foreviget verkstedseieren for avisas lesere mens eder og forbandelser haglet ned fra gjerdet. Han fikk henge til han hadde roa seg ned. 

Sympati 

To uker etter at streiken var brutt ut merket vi at vi fikk sympati utenfra. Drosjer og blåbusser som kjørte forbi tutet hilsningssignaler. Nå fikk vi penger fra klubber, fagforeninger, enkeltpersoner og både økonomisk og politisk støtte fra lokale NKP-lag, SF-lag og SUF-lag. 

De-no-fa i Fredrikstad leverer surstoff som biprodukt og supplerte NORGAS. Leveringene bidro til å svekke streikens virkninger. Men arbeiderne ved De-nofa blei fort klar over at de blei misbrukt og stengte kranene. Ingen leveranser til NORGAS. Vi fikk penger fra klubben ved De-nofa, sympatierklæring og et «lykke til»!

Sverige var fremdeles ett problem. Transportgruppa var innstilt på millitante aksjoner mot sjåfører som leverte gass fra Sverige, men streikekomiteen kom til at det var bedre å ta kontakt med klubbene på de svenske bedriftene som leverte gass. Vi sendte en delegasjon til Sverige, smørte svære nister og tanket bilen full. Gutta kjørte nedover gjennom Sør-Sverige og stoppet på første bedrift, men blei kasta ut etter at bedriftsledelsen kom fykende inn på klubbkontoret. Gutta kjørte til en annen avdeling av AGA ved Gøteborg.

Innkjørselen blei stengt akkurat da de skulle kjøre inn. Antakelig var bilnummeret registrert. Nå lurte gutta på hva faen de skulle gjøre. De fikk en lys idé og dro rett opp til Volvo-fabrikken i nærheten. I kjølvannet av Kiruna-streiken skjedde det en rekke ville streiker, bl.a. på Volvo. Det var en ulovlig streik med full suksess. Gutta ba om å få snakke med klubbstyret, og her var de velkomne som faen.  De forklarte vanskelighetene med å få kontakt på AGA. De svenske kameratene sa: Det skal vi greie! Og det greide de.

Arbeiderne på AGA var klar over hva saken dreide seg om og at å levere gass var ensbetydende med streikebryteri! Dessverre fikk vi greie på denne solidaritetsaksjonen for seint. 

Nytt utspill fra «Jernringen» 

Etter at vi avviste Kalheims forslag til «løsning», boikottet Jernringen streiken vår;  klubbene hadde fått direktiv. Men boikotten sprakk: På NEBB blei det flertall for støtteresolusjon mot klubbstyrets innstilling. Det var uro på Nyland Vest. Kalheim & Co oppfattet signalene og bråsnudde.

Nå fikk vi plutselig en bombastisk støtte-erklæring fra Nyland Vest og fra hele 10-mannsringen. Klubbstyret på Nyland tok selv initiativet, og vi fikk en bra pengebevilgning fra Nyland Vest. Den var uttrykk for ærlig vilje blant Nylandsarbeiderne. 

Vendepunktet var måten vi tok dommen i Arbeidsretten på

Det økonomiske problemet med å holde streiken i gang var nå ute av verden. Erfaringer fra 70-årsstreiken var : Det sto aldri om penger. Det var en sterk bevegelse i arbeiderklassen, og arbeiderne var glade for at det skjedde en konfrontasjon med kapitalistklassen. Vendepunktet var måten vi tok dommen i Arbeidsretten på, at vi ikke sprakk da.

Folk ville gi oss ammunisjon. En får ikke støtte av veldedighet, fordi folk synes synd på oss. 

Vi blei bedt om å komme til et møte med tillitsmenn i Jern og Metall. På møtet fikk vi forelagt en protokoll som var godkjent av direktørene Siem i Akergruppa og Langballe ved Kverner Brug. Det var drevet lobbyvirksomhet. Utifra de garantiene de hadde fått, mente de at de kunne greie å sikre oss lønnsforhandlinger. 

Men nå var det skjedd noe i mellomtida: Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund ville vise at de var i aktivitet. Hver enkelt av arbeiderne fikk tilsendt i posten innkallelse til et medlemsmøte 17. april (datert 16. april) i Oslo Kjemiske Arbeiderforrening. 
Poenget med møtet var å få en avstemning om streiken skulle fortsette eller avblåses. Vi boikottet møtet. Bare to, som ikke hadde fått streikekomiteens instruks om boikott, møtte fram.  Det var ingenting å stemme over så lenge det ikke var noe nytt på forhandlingsfronten. I Kiruna-streiken blei det gjort den feil å ha stadige avstemninger om streiken skulle fortsette. Det virker uttrøttende og demonstrerte usikkerhet utad. 

Bakgrunnen for innkallelse var at forbundet ville sondere at vi var så trøtte at vi ville gi oss. De hadde tydeligvis illusjoner. Foruten de 2 som ikke hadde fått beskjed om boikott, møtte forhandlingsutvalget. Tilsammen blei det 5.
NTB og NRK hadde fått tips om å møte fram. Det møtte dem et komisk syn: Midt i en svær sal satt 5 mann og forbundsstyret.

Forbundet: Hvorfor er det ikke flere her?! Vi: det kan du vel tenke deg. 

Andresen redegjorde for «situasjonen»: Dette var et ultimatum til de streikende. Hvis de streikende ikke nå tok rev i seilene, ville de for evig og alltid ekskluderes fra Norsk Kjemisk Arbeiderforbund med tap av alle rettigheter. 

Det skulle stemmes. Opp mot forbundets forslag stilte vi et motforslag: 11 uorganiserte som hadde søkt om medlemsskap skulle tas inn. (De 11 deltok i streiken og ville melde seg inn etter streikekomiteens oppfordring, trass i at det naturlig nok ikke var noen stor entusiasme for LO akkurat på det tidspunktet.) I vårt forslag het det videre: «Gruppa vil ellers forebeholde seg rett til å instille til eksklusjon de som under konflikten, bak ryggen på gruppa har vært streikebrytere eller aktivt har opptrådt grovt usolidarisk.» 

Vårt motforslag ble enstemmig vedtatt og forbundets enstemme forkastet. I det samme gikk to fløydører opp og TV-kameraer og fotografer svingte inn i salen. Andresen var rasende og ropte «Dra dere til helvete....» til journalistene, som
forvirret innvendte: «Ja, men vi ble bedt om å....» NTB og NRK var tydeligvis innkalt fra høyt hold i forbundet. Vi foreslo å lese opp det vedtatte forslaget, men da eksploderte Andresen.

Streikebryteri 

Seint på natta 17. april blei medlemmene i streikekomiteen vekket og innkalt til møte.  Noen av gutta hadde fått snusen i at noe var i gjære fra bedriftsledelsens side, tre karer var allerede mistenkt for å være med i et streikebryterikomplott. Streikekomiteen sendte to av de mest millitante arbeiderne hjem til han som først var mistenkt. En verksmester fra NORGAS var blitt observert på Bøler i leiligheten til en av de streikende. En måtte jo lure på hva han hadde der å gjøre? De to utsendingene våre dro opp og vekket ham klokka 6 og sa: «Vi er informert. Du må komme nå!» Han gikk direkte på limpinnen og kom seg opp. De dro til nestemann og spilte samme dobbeltspill med samme resultat. Så avgårde til tredjemann som også lot seg lure. Med de tre pent innlasta i bil, kjørte gutta ned til streikekomiteen. 

De tre fikk svette på møtet. Bedriften hadde gitt dem tilbud om at bare de ville møte på jobben, skulle det vanke både det ene og det andre. De tre kjørte på at de aldri hadde vært med på streik fordi det ikke hadde blitt stilt lønnskrav for dem. Dette var sludder, de hadde deltatt aktivt på alle streikemøter og bare en av dem hadde uttrykt skepsis til streiken. 

Vi la fram et skriftlig lønnskrav på deres vegne til bedriften, og de måtte underskrive. Direktøren hadde forut i Østlandssendinga i radioen kommet med en bombastisk uttalelse om at streiken i realiteten var slutt, at noen kom på jobben allerede samme dag og resten kom seinere. Jeg tror bedriftslederen fikk seg et sjokk da vi stoppa streikebryterne, og han angret nok på den bombastiske uttalelse. 

Vi fikk vite at verksmesteren hadde tatt fatt i tre svake fyrer (de tre) personlig. Etter møtet i streikekomiteen må VG ha fått ett tips, for avisa skrev om tredjegrads forhør og psykisk terror. Da kom Dagbladet med svar: Nå får VG ta seg sammen. Riktignok er det rabulister på NORGAS, men det får være grenser når VG lanserer slike røverhistorier! 

Etter at forsøket på streikebryteri var blitt kjent, ringte en av arbeiderne som hadde eget hus. Han tilbød seg å pantsette huset og komme med kr. 150 000 kontant «dersom det var nødvendig å kjøpe ut jævlan!» som han sa. Det forteller litt om mentaliteten under streiken.  Vi måtte skaffe Walkie-Talkie for å holde kontakt mellom de to avdelingene ved NORGAS. Vi brukte kodeord. Bedriftledelsen blei mer og mer bestyrtet over den stadig mer profesjonelle ledelsen av streiken. 
Purken blei nå mer og mer interessert i hva som skjedde. De sto på gravlunden med Walkie-Talkie. 

Streiken begynte nå å få produksjonsmessige konsekvenser. De trengte kvalifiserte folk for å få igang oksygen- og acetylenproduksjonen. Jernindustrien var i ferd med å lammes på grunn av mangel på surstoff og gass. Først prøvde bedriften med streikebrytere fra bedriftsledelsen som sto med hansker og skulle ta et skippertak i bedriftens tjeneste, men de greide ikke å få produksjonen igang. Vi sto utafor og lo. Forsøket døde ut av seg sjøl. Humøret steg blant oss.

Gjennom «etterretningsvirksomhet» fikk vi vite at det ville bli hentet montører fra firmaet Linde i Vest-Tyskland. Politioppbudet hadde økt kraftig, og vi skjønte at noe var i gjære. 

Konfrontasjon politi – streikende 

Streikekomiteen vedtok nå full blokade. Vi provoserte fram konfrontasjonen da, men det var nødvendig: Vi visste at mandag 20.4 ville bli en D-dag. Alt tydet på at nå skulle produksjonen i gang igjen og at det ville bli politiaksjon.

Alle streikende fikk beskjed fra streikekomiteen om at de skulle møte opp mandag 20. april kl. 06.00, utafor porten. Det skjedde. Vi stilte opp og lagde lenke. Da blei det jævla bestyrtelse i politiet. Men begge motparter hadde regna likt: Nå skulle det skje! 

Vi blei konfrontert med ett kjempeoppbud av politi, 60-70 uniformerte folk fra spesialstyrker, og biler med bikkjer, schæfere som hylte og gjødde inni bilene. Der sto battledresset politifolk med langkøller og hjelmer. De holdt rådslagning utenfor Norsk Viftefabrikk. En arbeider fra Norsk Viftefabrikk hadde overhørt instruksjonene politiet fikk og fortalte det videre til oss. Det dreide seg bl.a. om følgende instruksjon: han med den blå vindjakka må tas først!

Arbeideren på Viftefabrikken hadde hørt det gjennom et åpent kjellervindu. En annen arbeider ved en annen bedrift hadde sett fra leiligheten sin at to politifolk, sivilkledde og med sixpence, snuste rundt blant de streikende, og arbeideren gikk ned til oss og ba oss om å være årvåkne.

Klassesolidariteten var det ikke noe i veien med. 

Vi hadde lagt en telefonstolpe foran porten for å markere innkjøringa, og den satte vi oss på. Politifolkene, store og sterke karer med «gul eggerøre» på epulettene, var tydeligvis nervøse. Nå kom en høyere politimann med megafon og kunngjorde høytidelig sitt budskap: Han refererte til norsk lovverk med utgangspunkt i oppløpsparagrafen, som vi hadde forbrutt oss mot, kunne vi vente fra 6 mnd. fengsel, som var minimumsstraff, inntil 2 års fengsel. 
Vi fikk ultimatum om at vi måtte vekk fra porten og måtte fjerne oss. En svær kranbil med slepemaskineri, til å dra bort atskillige tonn, kom for å rekvirere telefonstolpen, som ellers bare to mann kunne bært bort. Folk samla seg rundt, og det var stemning blant publikum. Gutta satt og lo da de slepte bort stolpen. Byråkratiets galskap blei demonstrert på en anskuelig måte. 

Vi fikk beskjed om å fjerne oss. Den ordren etterfulgte vi ikke. Da gikk 50 politifolk løs på oss. Gutta hadde fått beskjed om å bare yte passiv motstand, men ikke fjerne seg frivillig. 34 karer blei båret inn i politibilen og kjørt til Økern politistasjon. 

Da vi blei brakt inn på politistasjonen, fikk vi ikke vite hvorfor vi var der, bare at vi var «innbrakt til forhør». Det forhøret brukte de hele dagen på. Vi skjønte spillet. De skreiv med en finger på skrivemaskinen når de skreiv
rapporter. Poenget til politiet var å holde oss der hele dagen.  Vi var enige om ikke å forklare oss i det hele tatt om noe som helst. Purken forlangte at en og en skulle komme inn. Vi var blitt stua inn i 3 celler i fyllearresten. Det blei ikke min tur før langt ut på ettermiddagen. 

Da jeg ble kalt inn, spurte jeg hva jeg var tiltalt for. Politifullmektigen sa: det veit du, så det behøver jeg ikke svare på. Da gjorde jeg oppmerksom på at en politimann hadde trua med minimum 6 mnd. fengsel for oppløp foran fabrikkporten. Er det oppløp vi er tiltalt for? Han ville ikke svare og skreiv heller ikke. Bare skriv du, sa jeg. Hvis jeg skal avgi erklæring, må du protokollføre mine uttalelser.  – Det hopper vi over.

Han måtte skrive dette ned, men gjorde det motvillig og med én finger. Vi var tiltalt etter Oslo-politiets vedtekter om gateuorden. Jeg sa at dette var noe helt annet enn det vi hørte foran fabrikken. 

Vi fikk resultatet av politiets anklagevirksomhet i posten i form av ett skriv. På min lapp sto det: «Kjell Hovden... antas å ha overtrådt politivedtektenes §1 ved at han mandag 20. april 1970 unnlot å etterkomme politiets pålegg om å fjerne seg fra stedet. Påtale unnlates i medhold av strl. § 85.2. Oslo Politikammer, sivilavsnittet, stasjonssaker, den 4. mail 1970.» 

De hadde nøyd seg med påtaleunnlatelse, tydeligvis etter en politisk-taktisk vurdering. 

Kalheims «sentraliserte» streikestøtte 

Trass i påtaleunnlatelse hadde de gjort en stor feil. Det var stor røre rundt om på arbeidsplassene, og det blei vedtatt støttestreik på en haug med jernbedrifter. Streiken omfatta 27.000 mann. Aksjonen var moralsk oppstrammende. 
Aksjonene trakk Kalheim til seg. Nå gikk han inn for at streikestøtten skulle «sentraliseres». Vi hadde møte med Kalheim som kom med nytt tilbud: Vi skulle få forhandlinger med motparten i henhold til protokollen av 12. februar. Vi
spurte hvordan han kunne henvise til denne protokollen når han ikke hadde lest den. Vi merka uro blant de andre tillitsmennene, og det blei sagt: Kalheim du må ha visst dette. 

Kalheim ba meg lese opp protokollen. Jeg leste opp. Da spilte han et nytt spill og utbrøt: Vanvittig protokoll! Jeg trodde ikke at forbundet kunne gå inn for noe slikt! Dette skal jeg stoppe. 

Kalheim lovte oss nå å møte med NAF samme kveld. Han inviterte oss nå til møte med en delegasjon fra 10-mannsringen hvor også folk fra kjemisk forbund skulle være tilstede. Møtet skulle avholdes i Folkets Hus, og det var sympatistreik som skulle diskuteres. 

Der møtte vi samtlige. Kalheim sa han kom på vegne av sympatiaksjonen og som talsmann (?) for 10-mannsklubbsringen. På dette møtet spilte Kalheim en smart rolle. Han skjelte ut ledelsen i Kjemisk som duster og forlangte at forbundsledelsen på stedet skulle akseptere våre organisasjonskrav om 11 arbeidere som søkte LO-medlemsskap straks skulle registreres som nyinnmeldte. Det blei vedtatt at representantene fra jernringen skulle være tilstede som garantister i forhandlinger med NAF samme natt. 

Protokollen undertegnes 

da vi kom opp i NAF-huset samme natt, oppdaga vi fort at vi hadde blitt snytt. Vi bare satt og satt og møtte aldri arbeidsgiverne. 10-mannsringen anført av Kalheim, gikk nå imot oss. Hele opplegget var bløff fra ende til annen.  Odd Høidal var tilstede, likeledes formannen i Kjemisk. Av og til forsvant de ut på gangen og kom tilbake med melding om at kravene ikke gikk igjennom. Høidal lot som om han hadde kontakt med NAF. Han sa at vi måtte kutte ut kravet om at ikke protokollen av 12. februar skulle legges til grunn. 

Vi blei sittende til kl. 3-4 om natta. Da sa Kalheim: Nå skjønner jeg at dere er vrange. Vi er trøtte av å sitte her! I morgen skal sympatistreiken gå av stabelen. I Arbeiderbladet som går i trykken snart, vil det stå at dere er svindlere og eventyrere.

Vi svarte: Kalheim, hva sier du når sannheten går opp for folk på arbeidsplassene?

Kalheim: Det gir jeg faen i. Vi sitter i ledelsen og avgjør om det blir streik. Moralen vil bli knekt.

Forhandligsutvalget vårt sprakk. En av gutta hoppa over bordet og sa: jeg skriver under ihvertfall. Da måtte vi andre også skrive under. Noe fikk vi fiksa på protokollen, bl.a. fikk vi formell garanti for lønnsforhandlinger.

Vi sa til Kalheim: Kalheim, hvis du skal ha et «liv» etter dette, må det bli kjøtt og blod på forhandlingsresultatene. Hvis ikke gjenopptar vi streiken etter ett par dager.

Gjennombrudd 

Neste dag møtte vi på jobben og hadde møte kl. 10.00 med bedriftsledelsen. Vi fikk blankt avslag på lønnskravene våre. Da ga vi beskjed om at det ville bli streik igjen. Vi tok telefonen til Kalheim og sier: Nå er du ferdig, her er det blankt avslag. 

Vi møter på forbundskontoret om to timer.  Da vi kom dit, fikk vi beskjed om forhandlingsmøte med bedriften og Kjemisk Arbeidsgiverforening samme kveld. 

Tilbudet vi fikk, varierte fra kr 1,– til kr 2,05 pr. time og det aksepterte vi.

Etter den dagen var det aldri mer problemer med lønnsforhandlinger på NORGAS. Etter en tid greide vi å få avtale som blei brukt som mønsteravtale for Jern  og metall.

Intervju fra Røde Fane (Kommunistisk Arbeiderforbund) nr. ? 1980.

• Oppsummering av streiken i Fri Fagbevegelse 5. juni 2020