Transportarbeiderforbundet avslutter boikotten av havnene i Drammen, Mosjøen og Tromsø. Også i Risavika ved Stavanger, utgangspunktet for havnekonflikten som startet i november 2013.
Fanemarkeringer har det vært mange av. Men sympatistreikene kom aldri.Forbundet bøyer dermed av for høyesterettsdommen før jul som erklærte havneboikotten for å være ulovlig og i strid med EØS-avtalen.
Boikotten av Yilport i Oslo havn er derimot fremdeles «lovlig», ettersom Yilport er et tyrkisk selskap og dermed ikke omfatta av EUs direktiver og EØS-avtalens forrang foran tariffavtaler og internasjonale konvensjoner. Om faglige kampmidler i Norge anno 2017 er «lovlige» eller ikke, avhenger nå av arbeidsgiverens nasjonale hjemstavn! Dette er en del av EØS-avtalens absurditet, en avtale som LO-ledelsen fortsetter å forsvare med nebb og klør.
Heltemot og skandale
Havnekonflikten har, som det meste annet, to sider. Den ene sida er en historisk enestående kampvilje og utholdenhet fra et hundretalls bryggearbeidere. Den andre sida er en stinkende LO-skandale. Skandalestanken kommer fra de øvre etasjene i Folkets Hus i Oslo, ispedd kvalmende odører fra enkelte forbundstopper.
Virkemidlene som kunne ha gitt Norsk Transportarbeiderforbund seier for flere år siden, ble aldri tatt i bruk. Virkemidlene var omfattende sympatistreiker langt utenfor Transport sine egne rekker, kombinert med klar melding om at ingen borgerlig domstolsavgjørelse i arbeidskjøpernes favør ville bli respektert. Da ville LO ha vist at de var en fagbevegelse å regne med, og Bedriftsforbundet og NHO hadde lagt inn årene for lenge siden.
Men kapitalmakta har hele tida visst hvor LO har sine akilleshæler. Til forskjell fra guden Akilles har LO-ledelsen ikke én sårbar hæl, men to. Den ene har fulgt LO helt siden reformistene sikret sitt grep om fagorganisasjonen for tre generasjoner tilbake i tid: Klassesamarbeidslinja og den evige frykten på kapitalens vegne for at arbeiderne gjennom kollektiv kamp skal finne ut hvilken enorm styrke de faktisk rår over.
Skamløshet som norm
Den andre er av ferskere dato, men henger sammen med den første. Den heter EØS-avtalen. Alt som kan sette denne avtalen i fare, en avtale som paradoksalt nok vil true fagpampenes egen eksistens når den får virke lenge nok, blir oppfattet som en alvorlig trussel mot sjølve klassesamarbeidspakten som fagtoppen innbiller seg at den forvalter sammen med Arbeiderpartiets ledelse.
«LO ringte til NHO og ba dem skåle med borgerlig diskresjon for at EØS-avtalen gikk av med seieren.»
Da Høyesterettsdommen var et faktum, er det illustrerende at LO ringte til NHO og ba dem skåle med borgerlig diskresjon for at EØS-avtalen gikk av med seieren. – Det er en gjensidig forståelse mellom oss og NHO om at EØS-avtalen er viktig. Og at vi er avhengige av hverandre for å bevare den, sier Gerd Kristiansen til Aftenposten. Skam er et helt ukjent begrep i visse kretser.
Mens champagnekorkene spratt bak polstrede dører i Middelthuns gate kunne LO-toppene fryde seg over saftige påslag på sine millionlønninger. LO-lederen aleine sper på årslønna si med det som er en vanlig månedslønn for mange menige LO-medlemmer. Hun innkasserer nå nette 1 300 000 kroner i året. Skulle LO-lederne hatt resultatlønn, burde de heller fått et massivt lønnsnedslag.
Nestleder Tor-Arne Solbakken har som kjent bagatellisert dommens betydning for eksisterende tariffavtaler, og har frekkhet til å påstå at dommerens hammerslag mot havnearbeiderne kan styrke fagbevegelsens kampkraft. Det måtte bli den dagen havnearbeiderne og LO-medlemmene ber både Høyesterett og LO-toppen ryke og reise, men vi tviler på at det var akkurat det Solbakken hadde i tankene.
Når LO-toppen viser en arroganse av det format disse eksemplene viser, kan det bare skyldes at den føler seg trygg på at medlemsmassen er like preget av klassesamarbeidsånden som de sjøl er. Forhåpentligvis er det en alvorlig feilslutning.
Sjauere på bar bakke
I Tromsø, Stavanger og Mosjøen går flere titalls bryggearbeidere en kald vinter i møte; uten lønn, uten streikebidrag, uten dagpenger. Ingen har hørt et knyst om at LO har planer om å bruke av sine milliardfond for å hjelpe dem. Det er sjølsagt mulig, det er bare å kalle det noe annet enn streikebidrag. Ingen har foreslått at feite pampelønninger kunne gått til sjauerne i stedet.
Bryggesjauerne i de tre havnene mister nå all streikestøtte. 60 havnearbeidere står på bar bakke fra fredag den 13. januar. Forbundet har ikke lenger lov til å utbetale streikebidrag, og en slunken forbundskasse er blitt ytterligere skrelt av Høyesterett. Transport er ilagt millionbøter i erstatning til Holship, Bedriftsforbundet og NHO. I tillegg kommer enda flere millioner i saksomkostninger. Saksomkostningene skal deles mellom NTF og LO, noe som sjølsagt gir LO et ekstra nakkegrep på NTF.
– Vi er ofret i kampen mot kapitalismen og rettsapparatet, sier Geir Ingebrigtsen. Han er leder for Tromsø havnearbeiderforening. Mange av medlemmene har ingen jobb å gå til. De har vært for lenge i streik til å ha rett på dagpenger.
Erfaringer som må oppsummeres
Havnekonflikten er et langt lærestykke i dagens utfordringer for den faglige kampen. På kort sikt gjelder det å bli kvitt en EØS-avtale som brukes som hovedbrekkstang mot elementære faglige rettigheter. På litt lengre sikt handler det om at ingen fagbevegelse som har ambisjoner ut over det å være et forsikringskontor, kan la være å reise kampen mot borgerskapets stat og dens institusjoner.
«Det er presserende å oppsummere lærdommene for å meisle ut en ny kurs for den faglige kampen.»
Med de økonomiske og juridiske bindingene til LO sentralt og hele kostebinderiet av borgerlige lov- og avtalereguleringer, har Transportarbeiderforbundet knapt hatt noe annet valg enn å avblåse blokaden i de fire havnene. I ettertid kan det like fullt være grunnlag for å stille spørsmål ved om også forbundsledelsen lot seg dupere av LOs juridiske kontor og stolte på forsikringer om at kampen kunne vinnes innafor det borgerlige rettssystemets rammer.
Det er presserende å oppsummere lærdommene for å meisle ut en ny kurs for den faglige kampen. Ei slik oppsummering må finne nye veier og metoder for å unngå at LO får et lammende grep om kampen der «støtten» dreier seg om å seigpine de streikende og kanalisere konfliktene inn i det borgerlige rettsapparatet.
Den faglige legalismen er et hovedhinder
Spørsmålet om den faglige legalismen og den inngrodde respekten for det borgerlige rettsapparatet tvinger seg på den faglige dagsordenen. For å vinne må arbeidsfolk være beredt til å trosse det borgerlige lovverket, maktorganene og domstolene. «Tvers igjennom lov til seier» er mer enn verselinjer fra et gammelt dikt av Rudolf Nilsen. Disse knappe ordene er i virkeligheten fasiten for hvordan arbeiderne kan vinne framgang og styrke sin stilling i klassekampen. Det handler til sjuende og sist om klassebevissthet.
I siste instans må de oppsummerte kamperfaringene brukes til å legge grunnen for hvordan bygge en fagbevegelse som er en fagbevegelse i gavnet, ikke bare i navnet. Kanskje kan vi håpe på noen tilløp til ei slik oppsummering på Trondheimskonferansen i slutten av måneden.
Siden LO ikke åpner pengesekken for sine egne medlemmer, er det satt i gang en innsamlingsaksjon for de inntektsløse havnearbeiderne. Kontonummeret er 3060.33.16947 Adressen er Norsk Havnearbeiderforening, Postboks 2079, 6028 Skarbøvik.
