SYRIZA tapte det greske valget så det sang. Gjennom sine fire år ved roret klarte SYRIZA å miste all sin troverdighet ved å utføre EUs plan for å «kolonisere» Hellas. Partiet viste at det er et helt vanlig systemparti.
«Sentrum-høyre»-partiet Nytt Demokrati (ND) vant valget i Hellas med 158 plasser i parlamentet. ND-lederen, Kyriakos Mitsotakis, dannet en ny flertallsregjering. SYRIZA, «Koalisjonen av det radikale venstre» ledet av Alexis Tsipras, endte med 86 parlamentsmedlemmer og led nederlag.
Syriza kom til makta ved valgene i 2015 ved hjelp av populistisk venstreretorikk og folkelige løfter med referanser til sosialismen. Gjennom sine fire år ved roret klarte SYRIZA å miste all sin troverdighet ved å utføre EUs plan for å «kolonisere» Hellas. Slik viste det seg som et helt vanlig systemparti.
Folket i Hellas satset på SYRIZA og den unge, dristige lederen Alexis Tsipras, som ignorerte regler og konvensjoner og lovte ei framtid med trygghet og velstand, som et alternativ for å redde landet fra EU-utbytting og fra å bli slave av europeiske banker. Men resultatet viste seg å være en total skuffelse for dem som satset på SYRIZA som frelseren.
Krisa skapte og knuste SYRIZA
SYRIZA kom til makta i ei tid da den greske økonomien var i djup krise. «Teknokratregjeringa» til Lucas Papademos og støttet av sosialdemokratiet PASOK, Nytt Demokrati og Den ortodokse folkemønstringa LAOS, hadde ikke vært i stand til å gjennomføre «troikaens 10 bud».
Ved å ri på bølgen av folkelig protest som strømmet mot Papedemos og partiene som støttet ham, steg SYRIZA til makta.
For SYRIZA var det to veier partiet kunne velge:
1. Den 10-punkts «kriseløsningsplanen» som var utforma av representanter for Den europeiske union, IMF og Den europeiske sentralbanken (ESB). Planens egentlige hensikt var å inndrive de europeiske bankenes gjeldsfordringer. Den innbefattet troikaens anbefalte tiltak som kutt i lønn og pensjoner, skatteøkninger, kansellering av systemet med en ekstra månedslønn, fjerning av 150 000 offentlige stillinger, privatisering av store offentlige foretak mv, med det formål å velte krisebyrdene over på det greske folket;
2. Tsipras kunne la EU, den greske kapitalen som har skjøvet Hellas inn i gjelds- og gjeldsrentemyra, og de europeiske bankene få betale regninga for krisa og iverksette tiltak som kunne verne folket fra ødeleggelsene som krisa forårsaket. (Gjennom hele valgkampen hadde Tsipras fulgt ei linje som tok hensyn til folkets krav og forventinger, som revurderte forbindelsene mellom EU og Hellas i den grad at også løfter og slagord om å forlate EU for å forsvare folkets krav, kom på dagsorden.)
SYRIZA tjente ikke folkets, men bankenes interesser
Valgplakat for Tsipras (2015).Men etter å ha vunnet valget gikk Tsipras i forhandlinger med EU for å lette vilkårene satt av Troikaen – i stedet for å forsvare folkets rett med den voksende folkelige bevegelsen i ryggen. Sin innflytelse brukte han til å overtale folk til å holde seg utenfor kampen og trekke seg vekk fra gatene. Etter å ha redusert sin rolle til å bli en mekler mellom troikaen og folkets krav, opererte SYRIZA faktisk på samme banehalvdel som troikaen.
Kort fortalt innlemmet SYRIZA-regjeringa troikaens tvangsprogram i sitt eget «krisehandlingsprogram».
Slik sett viste SYRIZA seg å være en variant av den politiske tradisjonen til sosialdemokratiet, det vil si sosialistiske bare i navnet, mens de i virkeligheten ser sin rolle som kapitalistenes tjenere. Valgresultatene viser at SYRIZA brukte 4 år på å gå den samme strekninga som det tok PASOK, det tradisjonelle sosialdemokratiet i Hellas, 65 år å navigere seg fram til. Avstander i dagens politikk lar seg tilbakelegge relativt mye raskere enn før i tida. Dette skyldes at motsetningene i systemet har skjerpet seg betydelig.
SYRIZA ble løfta fram som en løsning på spørsmålet om «venstreenhet», som en ideologisk og politisk bevegelse for fornyelse bare for 4 år siden. Når vi vurderer hvordan det kunne ha seg at dette ga opphav til store diskusjoner også i venstregrupper, så ser vi at stemmetallene for SYRIZA handler om noe langt mer enn et valgresultat. Kursen SYRIZA har fulgt synliggjør det uunngåelige endeliktet for politiske bevegelser som bygger på klassekompromisser.
Avspenning mellom Tyrkia og Hellas?
President Erdoğan var først ute med å gratulere Kyriakos Mitsotakis, ND-lederen. Fra denne «prompte gratulasjonen» ble det gjort poenger av at Mitsotakis’ far tjente som statsminister på 90-tallet, hans søster fungerte som utenriksminister og ved å legge de daværende «gode» gresk-tyrkiske relasjonene til grunn, kom intensjonserklæringer om utvikling av gode relasjoner mellom de to landa også i den kommende perioden.
Men i virkeligheten er det som har skjedd at en nasjonalistisk høyreleder har blitt statsminister i Hellas, og han har ikke mye i kofferten som vil innfri forventningene fra de som har valgt ham. I tillegg har vi sjølsagt «Kypros-problemet» og et «Egeer- spørsmål» med Tyrkia som har blitt kronisk akkurat som «Det østlige middelhavsspørsmålet».
Som kontrast har man i Tyrkia en politisk makt som vil stange mot offentligheten i nesten alle viktige saker, som ikke har noe igjen til rådighet annet enn nasjonalisme og utnyttelse av religion til en politikk som hevder at problemene kan løses gjennom opprustning og konflikt med nabolanda.
Man kan ikke forvente noe kompromiss fra noen av disse regjeringene når det gjelder Egeerhavet, Middelhavet eller Kypros. Snarere (selv om det ikke ender med krig) ville det være mer realistisk å forvente at motsetningene i disse regionene vil tilta og at spenningen mellom Hellas og Tyrkia vil øke.
I den grad det motsatte skjer, er det bare midlertidige hendelser. Å forvente noe mer, uten det ligger andre og større formål bak, ville være å drømme.
Originalartikkel: SYRIZA came to save the people, went saving the bourgeoisie!
Les også:
