EU-parlamentsvalg 2024 CC BY-4.0: © European Union 2024 - Kilde : EP
EU-prosjektet for enda mer krise og krig skaper frustrasjon blant innbyggerne i Europa. Fraværet av klasseorienterte og progressive alternativer, gjør at proteststemmene går til reaksjonære høyrepopulister.
Valget til EU-parlamentet 9. juni viser stor framgang for høyrepopulistiske partier, mange av dem med fascistisk opphav. I de tre største EU-landa Tyskland, Frankrike og Italia, var henholdsvis AfD, Marine Le Pens Nasjonal Samling og Giorgia Melonis Italias Brødre de store vinnerne.
Det er diskutabelt hvor representativt EU-valget er når bare halvparten av europeerne bryr seg med å stemme. Resultatene kommer til å bli tolka i alle mulige retninger. Men alarmen går i hovedsteder som Brussel, Paris, Berlin, Amsterdam og Wien.
Trass i en rekke skandaler, oppnådde brunsvarte Alternative für Deutschland (AfD) 15 prosent av stemmene og gikk dermed forbi SPD, det sosialdemokratiske regjeringspartiet til Olaf Scholz.
Marine Le Pen fikk over 31 prosent av de franske stemmene og knuste Renessanseparttiet til president Emmanuel Macron. Katastrofevalget (15 prosent) har fått Macron til å oppløse nasjonalforsamlinga og skrive ut nyvalg i ekspressfart.
Melonis fascistiske «Brødre» har fått en oppslutning på over 28 prosent, mens koalisjonspartnerne Lega Nord og Forza Italia fikk 18 prosent til sammen. Meloni kan dermed bli den som avgjør om EU-kommisjonens Ursula von der Leyen får fortsette som dronninga av Brussel.
Blåbrun allianse eller «sentrumsblokk»?
Den konservative EPP-blokken som Ursula Leyen tilhører, har styrka sin posisjon. Dermed er det duket for en blåbrun allianse, med mindre høyrepartiene, liberalerne og sosialdemokratiet snekrer en såkalt sentrumsallianse for å beholde flertallet.
Sosialdemokratiet, den liberale blokka og De grønne gikk alle kraftig tilbake.
Rekordmange blanke stemmer
Norden er unntaket som bekrefter hovedregelen. Her har de brune partiene Dansk Folkeparti, Sannfinnene og Sverigedemokraterna tilbakegang, mens De grønne hadde framgang. Det er verdt å merke seg det store antallet blanke stemmer i flere land. I Danmark er antallet blanke stemmesedler rekordhøyt. Det skyldes utvilsomt at EU-motstanderne ikke lenger hadde noe alternativ å stemme på, slik de har hatt ved tidligere EU-valg.
De nordiske stemmene spiller uansett liten rolle i et EU-parlament der de drukner blant de 720 representantene. Italias brødre og Nasjonal Samling får flere mandater der enn Danmark, Finland og Sverige får til sammen.
Splittelse i høyrepopulismens leir
De høyrepopulistiske partiene står sammen om det meste, med unntak av holdninga til krigen i Ukraina. Italias Meloni har lagt seg helt og fullt på krigssporet til NATO og Kommisjonen, og er derfor i ferd med å bli bestevenninne med den «moderate» konservative Ursula von der Leyen.
På motsatt side står Melonis regjeringspartner Salvini fra Liga Nord, og ikke minst Ungarns statsminister og Fidesz-leder Victor Orban. Like før EU-valget organiserte regjeringspartiet en diger fredsmarsj i Budapest, der hovedbudskapet var nei til krigen EU og NATO forbereder mot Russland, kombinert med nasjonalistisk retorikk.
«Det er absurd at NATO, i stedet for å forsvare oss, drar oss, et medlemsland, inn i en verdenskrig. Dette er like absurd som at en brannmann vil slukke en brann med en flammekaster», sa Orbán på ungarsk statlig radio.
For slike utsagn og for sin motstand mot våpen til Ukraina, er Orbán naturligvis forhatt og utsatt for en voldsom kampanje fra «demokratene» i Brussel. Fidesz gikk noe tilbake ved EU-valget, men er fremdeles overlegent største parti i Ungarn. Byråkratiet i Brussel må dessuten avfinne seg med at det er Ungarn sin tur til å overta det roterende formannskapet i EU fra 1. juli.
En protestbølge mot Brussel
Signalene er tydelige: Arbeiderne og folkene i Europa protesterer mot et unionsprosjekt som subsidierer storkapitalens «grønne skifte» og krigsindustrien, mens arbeidere, bønder og vanlige flest får hele regninga – og kanskje en ny krig på toppen.
Proteststemmene går til ultrareaksjonære og halvfascistiske partier som er dyktige til å utnytte massenes frustrasjon over et krisebefengt kapitalistisk system. Det er fascismens spesialitet. Velgerne har i første rekke protestert mot det rådende systemet og regjeringene, ikke for en rasistisk og fascistisk agenda.
En grunn til at høyrepopulistene ikke møter større motstand, er at flere av disse partiene allerede er tatt inn i den borgerlig-liberale varmen. Som i Nederland eller Sverige. Viktigst er det nesten totale fraværet av et klasseorientert, progressivt alternativ, etter at det som en gang var ei venstreside har gjort fullstendig knefall for den herskende borgerlige eliten.
Utsiktene for Europa er dystre så lenge arbeiderklassen ikke evner å bygge en virkelig enhetsfront mot kapitalen og stiller seg i spissen for en folkefront mot krise, krig og fascisme.
Les mer:
