Hellas har den internasjonale finanskapitalens hjelpekreditter omkring halsen, og strikken strammes uavlatelig.
Grekerne har allerede gjennomført en lang rekke streiker og protestaksjoner mot de drakoniske kuttene.Det er allerede tydelig hvem som egentlig blir «hjulpet».
EU (og særlig Merkel og Sarkozy) krever at minstelønna skal settes ned fra 751 til 570 euro.
Det er en lønnsnedgang på over 30 prosent.
Gjelda til Hellas er på rundt 350 milliarder euro. De rike slipper fortsatt å betale skatt, mens de får diverse hjelpeordninger: I den første «hjelpepakken» fikk Hellas 110 milliarder euro, mens den neste var på 130 milliarder. Dessuten har bankene, som representanter for den internasjonale finanskapitalen, erklært seg klare til å avstå fra å drive inn 100 milliarder euro av gjelda. Forhandlinger pågår fremdeles.
Ut fra vanlig enkel hoderegning er vi nå oppe i 340 milliarder euro i «hjelp» i forhold til gjelden på 350 milliarder euro. Dermed burde gjelden praktisk talt vært vekk, eller hva? Ti milliarder burde da ikke være noe problem?
Virkeligheten ser annerledes ut. Med all denne påståtte «hjelp» skal Hellas sin gjeld «synke» til 250 milliarder i 2020. Om dette blir realitet, er det ingen som vet. I virkeligheten vokser den greske gjelda i mellomtiden, da rentene på statsgjelda stiger, fordi skatteinntektene på grunn av betingelsene for denne «hjelpen» vil bryte sammen på tross av en utrolig usosial hestekur.
Hvordan kan et så enkelt regnestykke føre til en så katastrofal utvikling? Hvordan lykkes det finanskapitalen å stramme løkken av «hjelpende» kapital og kreditter stadig strammere rundt et land og rett og slett strupe det?
Tja, egentlig burde jo alt settes i verk for å øke den greske statens skatteinntekter. Det motsatte er imidlertid tilfellet. På intet tidspunkt har EU eller IMF, finansdiktatorene som overprøver alt som kommer fra Athen, krevd at de rikes skattenivå skal settes opp, eller i hele tatt inndrives. I stedet gjøres alt for å senke skatteinntektene.
EU (og særlig Merkel og Sarkozy) krever at minstelønna skal settes ned fra 751 til 570 euro. De forlanger at den 13. og 14. månedslønna (dvs. jule- og feriepenger) skal avskaffes, samt at 150 000 statsansatte skal sparkes over de neste tre åra. Det betyr en lønnsnedgang på 30–40 prosent, noe som betyr 30–40 prosent mindre skatteinntekter. For i Hellas er arbeiderne de eneste som regelmessig og fast betaler skatt og bidrar til velferden.
Det er innlysende at disse tiltakene ikke akkurat hjelper til med å betale ned gjelda. Det er åpenbart at Hellas på denne måten aldri blir kvitt gjelda si.
All denne «hjelpen» fører altså ikke til at Hellas frigjør seg fra gjeldsbyrden, men tvert imot at kreditorene strammer sitt grep om Hellas. Slik kan finanskapitalen stramme inn grepet når de ønsker for å presse fram sine krav.
Og finanskapitalens krav er entydige og klare: Hellas, med sin høyt kvalifiserte arbeidskraft, skal presses til å bli et lavtlønnsland.
Hvis Hellas ble fra fra gjelden, ville ikke landet kunne bli presset på denne måten. Men herskerklassen har ingen interesse i dette. Krisen utnyttes derfor til utpressing. Og hvem retter denne utpressinga seg mot? Jo, arbeiderklassen!
Men denne utpressinga retter seg ikke bare mot den greske arbeiderklassen. Ingen bør lulle seg inn i en slik falsk trygghet fordi det denne gangen går ut over de «dovne» grekerne.
Den som står passivt og ser på mens greske kollegaer trykkes ned i skiten og tynes, må ikke la seg overraske hvis direktøren eller investoren som har kjøpt bedriften i morgen truer med at: «I Hellas kan jeg produsere billig, og der betaler jeg ingen feriepenger!» Da bør man ikke la seg overraske hvis ens egne feriepenger, ens egen lønn, plutselig ligger på hoggestabben.
Solidaritet er en livsnødvendighet for arbeiderklassen. Den som i dag står passivt og ser på at arbeidskamerater blir flådd, står i morgen sjøl i samme situasjon. Bare når vi står sammen er vi sterke!
Derfor:
- Solidaritet med den kjempende greske arbeiderklassen!
- Stopp utpressinga av Hellas!
- La de rike betale krisa!
Oversatt fra Arbeit Zukunft: Griechenland im Würgegriff des Finanzkapitals.
