EU tar sjumilssteg i retning av en Europahær med tilhørende kommandostruktur. Det som lenge har vært ønskedrømmer nedfelt i Lisboatraktaten, blir nå omsatt i praksis.
På overflaten foregår det hele i nær forståelse med NATO. Men smil og erklæringer kan ikke skjule de underliggende motsetningene.
Nesten i samme øyeblikk som britene sa nei til fortsatt medlemskap i Den europeiske unionen, lanserte EU-kommisjonen sin nye og offensive globale strategi. Strategien omfatter alt fra Arktis til det som blir kalt unionens «nærområder» som Afrika og Kaukasus, og legger særlig vekt på oppbygging av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det vil si oppbygging av unionens militære arm og kapasiteter, som nå også omfatter cyberforsvar og tilhørende nettsensur.
Strategien fikk formell tilslutning fra EU-toppene i fjor høst, og EU-parlamentet applauderte: «EU-landa har ikke annet valg enn å trappe opp sitt sikkerhets- og forsvarssamarbeid og dermed bane veien for en europeisk forsvarsunion», het det i en resolusjon vedtatt av parlamentet den 22. november 2016.
Trojanerne forsvinner
Storbritannia har vært USAs trojanske hest i EU-prosjektet. Innafor EU har Storbritannia vært en militær stormakt, men også en bremsekloss mot at unionen skulle utvikle militære muskler på siden av og i konkurranse med NATO og USA. Nå blir bremseklossen borte, og Frankrike og Tyskland lar ikke anledningen gå fra seg.
På årsdagen for brexit (23. juni) ga statssjefene i EU sin tilslutning til utvikling av et felles forsvarsfond (European Defence Fund – EDF) og styrking av kampgruppene. Innsatsstyrkene (kampgruppene) til EU har eksistert i en årrekke, men de har ennå ikke blitt sendt ut i kampoppdrag på Unionens vegne. En vesentlig årsak til det har vært krangel om finansiering, ettersom det har vært deltakerlanda som måtte punge ut. Også dette er nå løst ved at kampgruppene blir finansiert over fellesbudsjettet.
I mars 2017 ga rådsmøtet også grønt lys til det fransk-tyske forslaget om at de mest «villige» statene kan sette i gang med å bygge en Europahær med en permanent felles kommandostruktur (PESCO), hvor de andre medlemsstatene kan hekte seg på etter hvert. Det ble også vedtatt å opprette et felles militært kommandosenter (MPCC).
1. juli overtok Estland formannskapet i EU etter Malta, med høytidelig løfte om å prioritere at disse vedtakene raskt skal settes ut i livet.
Det nye forsvarsfondet får et årsbudsjett på ca. NOK 14 milliarder (€1,5 mrd.). Opprettelsen av fondet blir omtalt som et «taktskifte» og som «en tilknyttet og utfyllende del av implementering av EUs globale strategi for utenriks- og sikkerhetspolitikken når det gjelder forsvar og sikkerhet».
Norge som partner i EDA og EUs globale strategi
Den norske regjeringa har frekt invitert seg sjøl med i fondets pilotprosjekt for forsvarsforskning. EU-minister Frank Bakke-Jensen vil at pilotprosjektet (PA) innlemmes i EØS-avtalens protokoll 31 som omhandler samarbeid utenom de «fire friheter». I klartekst betyr dette at regjeringa gjør Norge til delaktig i den globale strategien til en union Norge ikke er medlem av. Det er en strategi som i tillegg direkte utfordrer norsk suverenitet i Arktis, både i forhold til snøkrabbefiske, Svalbard og oljeutvinning. Likevel kommer det knapt et kny av protest fra de såkalte opposisjonspartiene på Stortinget, sjøl om «alle» var enige om at EØS-avtalen ikke skulle omfatte utenriks- og sikkerhetspolitikk da avtalen ble påtvunget oss for 25 år sia.
Forsvarsfondet vil bli administrert av EUs forsvarsbyrå (EDA), som spiller en helt sentral rolle i planene for EUs militære integrasjon og kapasitetsbygging. Siden 2006 har Norge hatt en særskilt samarbeidsavtale med EDA og har også bidratt med soldater til EUs kampgrupper. EU-medlemmet Danmark fikk i 1992 innvilget sitt forsvarsforbehold for å sikre «husfreden» etter at danskene sa nei til Maastricht-avtalen, og deltar derfor ikke. Men det gjør altså ikke-medlemslandet Norge. Direktøren for EDA, Jorge Domecq, skryter av partnerlandet Norge «som særdeles aktive, til tider mer enn enkelte medlemsstater!» (19. juni 2017).
På regjeringas sider om norsk utenrikspolitikk står følgende:
«Norge har ingen formaliserte avtaler om samarbeid med EU på det utenrikspolitiske området, men har opparbeidet et tett og godt samarbeid. … Norges praktiske tilknytning til EUs samarbeid om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken (FUSP) er sterkest på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området (Common Security and Defence Policy, CSDP), der Norge deltar i ulike typer militært og sivilt samarbeid med EU.»
I spagat mellom EU og USA
Som en ser regjeringa sjøl innrømmer, foregår dette til tross for at det ikke eksisterer formelle samarbeidsavtaler mellom Norge og EU når det gjelder militær- og utenrikspolitikk. Denne totale forakten for folkeviljen som har kommet til uttrykk gjennom to folkeavstemninger, har aldri fått politiske konsekvenser for noen regjeringer, det være seg åpent borgerlige eller såkalte rødgrønne «arbeiderregjeringer».
Gjennom kjøp av tyske ubåter og på andre nivåer har det norske borgerskapet de siste åra, og særlig etter valget av Donald Trump til ny amerikansk president, dreid seg enda mer i retning EU. Statsminister Erna Solberg har utropt Tyskland til strategisk partner og legger ikke skjul på at hun har Angela Merkel som stort politisk forbilde. Samtidig sitter Norge fast i det amerikanske klisteret, med krigsminister Ine Erichsen Søreide som amerikansk ambassadør i regjeringskvartalet. Spagaten kan bli lei å komme ut av, også når ei ny regjering der Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre legger premissene, skal løse flokene.
EU passer på å understreke at de militære planene skjer i samforståelse med NATO, og at de på ingen måte har til hensikt å underminere det transatlantiske samarbeidet. Felleserklæringer med NATO om at EU bare skal «supplere» NATO og sikre opprustningsprogrammet som USA krever, er realpolitiske nødvendigheter i forhold til skeptiske medlemsstater i Øst-Europa og i forhold til Washington. Det veit sjølsagt NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, som vifter med pekefingeren samtidig som han godtar den offisielle forklaringa. Hva skulle han ellers gjøre? EU gjør jo nettopp det som president Trump forlanger av NATO og sine europeiske partnere: De ruster opp på høygir!
Supermakta trenger militære muskler
«Samlet har medlemsstatene i EU verdens nest største forsvarsbudsjett. Er vi ikke da en supermakt? Sammen så er vi det.»
Federica Mogherini
EU er en militær dverg i forhold til USA, og må opptre deretter. Men ambisjonene om å innta en global lederrolle levnes det ingen tvil om. Visekommisær og «utenriksminister» Federica Mogherini har sagt det slik: «Samlet har medlemsstatene i EU verdens nest største forsvarsbudsjett. Er vi ikke da en supermakt? Sammen så er vi det.»
Det er ikke bare en økonomisk supermakt hun snakker om. Den uerklærte handelskrigen med USA og andre land må nødvendigvis følges opp av militære muskler om ikke EU skal tape. EU fører handelskrig og bøtelegger amerikanske selskaper som Apple og Google, mens amerikanerne truer med straffetoll på europeisk stål og tyner tyske bilprodusenter for utslippsjuks. Bare den som er døv og blind lar seg lure av at myndighetene på hver side av Atlanterhavet grunngir tiltaka med at de er opptatt av forbrukernes ve og vel og den ærlige og frie konkurransen.
«Medlemsstatene forplikter seg til gradvis å forbedre sin militære kapasitet.» (Lisboatrakteten, artikkel 42.3)
Ifølge Lisboatraktaten er nedrustning i medlemslanda regelrett forbudt. Traktaten pålegger medlemsstatene kontinuerlig å styrke sin militære kapasitet, som det heter. Det betyr at også medlemsland som ikke allerede bankes av NATOs taktstokk, tvinges til opprustning. Seks av medlemsstatene er ikke NATO-medlemmer og offisielt nøytrale. Land som Sverige, Finland, Østerrike og Irland tvinges med i en militær utviklingsspiral.
I mange år har det på grunn av indre uenighet vært et stort sprik mellom EUs militære ambisjoner og realiteter. Europahæren ble oppretta allerede i 1999 uten at noen har merket stort til den. Nå er situasjonen en annen. Den britiske bremsen er borte, den europeiske skepsisen til USA og president Trump er stor og EU ønsker å vise egne muskler i forhold til Russland. Frankrike og Tyskland har lagt inn et nytt gir og tråkker hardt på gasspedalen.
Disse offensive militærplanene er det de europeiske folkene som vil måtte betale for, enda mer enn de gjør allerede. EUs krav til budsjettbalanse betyr kutt på andre områder, og da er det naturligvis enda flere velferdsordninger som ryker.
Rivaliseringa mellom USA, EU, Russland og Kina bærer bud om at verden uvegerlig blir dratt i retning av nye og ødeleggende kriger. Folkene i Europa har to ganger vært slaktoffer for imperialistenes hensynsløse jakt på profitt og nye markeder. De vil ikke tillate at det skjer igjen.
