NATO-toppmøtet i Warszawa var en ny stadfesting av den vestlige imperialismens «Drang nach Osten» og militæralliansens provokatoriske linje overfor Russland.
Tusk, Stoltenberg og Juncker signerer felleserklæringa som skal gi det strategiske partnerskapet «ny substans» i Warszawa 8. juli 2016. NATO-foto.Vedtaket om utplassering av fire NATO-brigader mot russiske grensestolper i Baltikum og Polen, der også Norge skal delta med et stridskompani, viser en tilsynelatende samstemt allianse med felles front mot øst. Men bak den ytre fasaden ulmer interessekonfliktene mellom USA på den ene sida og EU-kapteinene Tyskland og Frankrike på den andre.
I en felleserklæring fra EU-kommisjonens leder Jean-Claude Junker, EU-president Donald Tusk og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg heter det at «tida er inne for å gi det strategiske partnerskapet mellom NATO og EU ny impuls og ny substans». I dette ligger blant annet å «utvikle sammenhengende, utfyllende og interoperative forsvarsevner blant medlemsstatene i EU og de NATO-allierte, i tillegg til multilaterale prosjekter». Planer for implementering og samordning av de respektive stabene skal legges fram på nye toppmøter i desember i år.
EU og NATO har gjensidig nytte av hverandre for å styrke egne posisjoner og for å presse europeiske stater som i dag bare er med i den ene av de to blokkene, inn i den andre. NATO-medlemskap har vært inngangsporten til EU for praktisk talt alle de østeuropeiske statene. På den andre sida er NATO avhengig av EUs godvilje hvis «nøytrale» stater som Sverige og Finland skal legges formelt inn under NATOs vinger.
Tvangsekteskap med NATO og USA
Den europeiske union har et prekært behov for å styrke egen legitimitet og vise handlekraft i kjølvannet av den britiske folkeavstemninga 23. juni. EU-toppene vedgår åpent at unionsprosjektet er i eksistensiell krise. Derfor har de hastverk med å vise muskler. Men målt i militær styrke er de europeiske stormaktene for lilleputter å regne i forhold til USA. De kommer derfor ikke unna tvangsekteskapet med NATO.
Spenningene mellom EUs førernasjoner Tyskland og Frankrike på den ene sida og USA på den andre, ligger like under den harmoniske overflaten. Paris og Berlin har bare motvillig gått med på sanksjonspolitikken overfor Russland, sanksjoner som de for øvrig også omgår i praksis. Angela Merkels koalisjonspartner og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (SPD) har offentlig blottlagt det som blir kalt «NATOs tyske problem». Han sa til avisa Bild at «Det vi ikke bør gjøre nå er å forverre situasjonen (overfor Russland) ytterligere med høylytt sabelrasling og krigshissing. Den som tror at en symbolsk stridsvognparade på alliansens østflanke vil skape sikkerhet, tar feil.»
Sånne toner bekymrer Washington, og Angela Merkel har latt sine partikoryfeer i CDU/CSU uttrykke «irritasjon» over utsagn fra Steinmeier og andre SPD-topper.
Tyskland «er ikke en pålitelig alliert», kommenterte tidligere statsssekretær for Europa i det amerikanske UD, John Kornblum. Det gjør ikke saken bedre, sett med amerikanske øyne, at Steinmeier har det tyske folket med seg i ønsket om et normalisert forhold til Russland. Til tross for at sosialdemokratiske SPD stuper på meningsmålingene, er Steinmeier landets mest populære politiker.
EU som redskap for tyske interesser
Innenfor NATO er Tyskland en militær pusling i forhold til USA, mens landet er en stormakt i EU. Med Storbritannia ute av Unionen får Tyskland en enda sterkere stilling, også militært.
Den 28. juni 2016 la EUs «utenriksminister» Federica Mogherini fram sin strategi for en europeisk sikkerhetsarkitektur for Det europeisk råd. Hovedtrekkene i denne planen for et felleseuropeisk forsvar gjentok hun på NATO-toppmøtet i Warszawa den 8. og 9. juli. Strategien legger et intimt samarbeid med NATO til grunn, samtidig som EU vil utløse potensialet for egen militær styrkeoppbygging slik denne ble traktatfestet i Lisboatraktaten, EUs de facto grunnlov fra 2009.
Indre spenninger og amerikansk motstand har sørget for at Europahæren bare har blitt delvis realisert i form av enkelte kamp- og innsatsstyrker. USA og NATO vil ikke ha noe av at EU kjører sololøp, og forsøker å tvinge det europeiske militærprosjektet inn under NATOs militære kommandostruktur. På den andre sida er USA interessert i et fungerende EU som kan påta seg større «forsvarsforpliktelser» og samtidig dytte medlemsstater som Finland og Sverige inn i armene på NATO. President Obama reiste fånyttes til London i april for å hjelpe Cameron til å avverge en «Brexit». Med den alvorlige krisa som EU befinner seg i, er amerikanerne mer forsiktige enn ellers med å svinge taktstokken over Berlin og Paris. Det gjelder desto mer etter det feilslåtte kuppforsøket i Tyrkia (USA-inspirert eller ikke) den 15. juli, som tvinger Washington til å vie full oppmerksomhet til den betente sørflanken i NATO.
I gjensidige erklæringer slår både NATO og EU fast at de har felles interesser og at 22 stater er dobbeltmedlemmer. «EU er en unik og essensiell partner for NATO. De to organisasjonene har et flertall av felles medlemmer og står for felles verdier». (NATO om forholdet til Den europeiske union.) NATOs strategiske konsept fra 2010 slår fast at et aktivt EU bidrar til den overordna sikkerheten i det euro-atlantiske området. Lisboatrakten til EU målbærer det samme, og understreker at det militærpolitiske EU-samarbeidet «ikke påvirker de overordna NATO-forpliktelsene» til EU-stater som deltar i militæralliansen. Storbritannia var en pådriver for denne presiseringa.
Et EU i krise trenger militære muskler
Det europeiske unionsprosjektet er desperat etter å vise seg bærekraftig, noe Federica Mogherini åpent innrømmer:
«Vi gjennomlever for tida en eksistensiell krise innenfor og utenfor Den europeiske union. Vår union er truet. Det er skapt usikkerhet omkring vårt europeiske prosjekt, som på enestående vis har gitt oss fred, velstand og demokrati.»
Federica Mogherini om EU sikkerhetspolitiske arkitektur, oversatt fra Deutsche Wirtschafts Nachrichten.
Ambisjonene til EUs kjernestater Frankrike og Tyskland om å bygge opp en egen europeisk hær har alltid stått i konflikt med linja til spesielt USA og Storbritannia. Sistnevnte har vært USAs viktigste redskap i EU for å holde de europeiske kontinentalmaktene på plass. Nå blir den anglo-amerikanske dominansen vesentlig svekka gjennom en britisk uttreden av EU.
Et EU uten Storbritannia betyr at EU mister en mektig krigsmakt og atommakt, Storbritannia har det største militærbudsjettet i Unionen. Samtidig ser Tyskland og Frankrike muligheter for å styrke egen rolle gjennom det militære EU-prosjektet, samtidig som de maktpolitiske realitetene tvinger dem til å spille på lag med NATO. Mogherini forsøker seg på en balansegang som både USA og NATO og EU-prosjektet kan se seg tjent med. Den innbefatter militarisering og opprustning av samtlige land i Europa, uavhengig av om de er medlem av NATO og/eller EU.
For at EU skal styrke sin internasjonale innflytelse og investeringer i «nærområdene» mot øst og sør, som Mogherini definerer som områdene helt til Sentral-Asia og Sentral-Afrika, er «investering i sikkerhet og forsvar påtrengende nødvendig.»
Mogherini om EUs militære strategi
«Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken må bli mer reaksjonsdyktig. Et forsterket samarbeid mellom medlemsstatene skal sonderes og vil kunne føre til et sterkere strukturert samarbeid som fullt ut utløser mulighetene som ligger i Lisboa-traktaten», sier Mogherini. Disse «mulighetene» omfatter opprettelsen av en europeisk militærunion. En militær handlingsplan for EU blir lagt fram allerede til høsten.
Målet for EU-toppene er altså å ruste opp Unionen militært, blant annet gjennom å tvinge medemsstater som ikke allerede er medlem av NATO til å øke sine krigsbudsjetter på linje med det som Stoltenberg beordrer NATO-landa til.
Mogherini viser til føringene i Lisboatraktaten fra 2009, som for en stor del handler nettopp om felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. I denne heter det at det er enighet om «å implementere en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk som inkluderer løpende utvikling av en felles forsvarspolitikk, som kan lede til et felles forsvar i samsvar med forutsetningene i Artikkel 42. Og gjennom dette styrke den selvstendige europeiske identitet for slik å fremme fred, sikkerhet og framskritt i Europa og i verden.»
«Medlemsstatene skal kontinuerlig sørge for å forbedre sin militære slagkraft.»
I nevnte Artikkel 42 blir det presisert at «Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken skal være en integrert del av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den skal tilgodese Unionen med operativ kapasitet som drar nytte av sivile og militære ressurser.» Og videre: «Medlemsstatene skal kontinuerlig sørge for å forbedre sin militære slagkraft.»
Et dilemma for det norske borgerskapet
«Det er fra norsk side ønskelig med et tettest mulig samarbeid med EU innenfor rammen av EUs Common Security and Defence Policy (CSDP)», står det i Stortingsmeldinga Nasjonal forsvarsindustriell strategi (Meld. St. 9 2015–2016). Norge er med på felles militære innkjøpsavtaler med EU og samarbeider også militært med EU på andre områder, blant annet med Det europeiske forsvarsbyrået EDA. Mellom 2007 og 2015 har Norge bidratt med direkte militære styrkebidrag til den «nordiske» innsatsstyrken Nordic Battle Group. I år bidrar norske styrker til EUs såkalte treningsmisjon EUTM til Mali.
«Norge har lenge støttet EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk, og bidrar i arbeidet med å sikre og stabilisere Europa. EUs innsatsstyrke er et konkret skritt for å forbedre den europeiske evnen til å reagere raskt hvis en krisesituasjon oppstår», sa forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i 2015.
Denne iveren etter å krige for en Union vi ikke en gang er med i er en del av den norske politiske og økonomiske elitens iver etter å delta mest mulig i det europeiske unionsprosjektet. Ikke minst av hensyn til olje- og gassindustrien er det viktig å pleie forholdet til Tyskland, Nederland og Frankrike. Et halvt kompani i ny og ne til EUs stridsgrupper som risikoforsikring for norske kapitalinteresser blir vurdert som et rimelig politisk derivat. Men hvis Europahæren virkelig skulle begynne å ta form, kan den USA-lojale politikerkasten i Norge få problemer med sin taps- og vinningskonto når Washington vifter med pekefingeren.
På toppmøtet i Warszawa bønnfalt Norge USA, som for tida er mer opptatt av å ruste opp i Asia, om å prioritere nordområdene. USA kom Erna Solberg i møte ved å gi grønt lys for at militæralliansen skal styrke sin maritime «tilstedeværelse» i Nord-Atlanteren.
Statsministeren tror kanskje at det dreier seg om at Obama er spesielt lydhør overfor norske ønsker framført med bergensk aksent. Men det handler nok vel så mye om ikke å overlate for stort spillerom til et EU som også har satt nordområdene på sin agenda.
