Etter 60 år er det lite ved EU som minner om den europeiske drøm.
25. mars er det 60 år siden Romatraktaten ble underskrevet av de seks landene Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland. Om tanken var fred og samarbeid, ser vi i dag et EU med mål om økt militarisering og som er preget av sterke indre motsetninger. At det har vært mest fred i Europa gjennom disse 60 årene, er på ingen måte EUs ære alene.
Romatraktatens forløper, Det europeiske kull- og stålfellesskapet, hadde blant annet til hensikt å avverge krig mellom gamle fiender som Tyskland og Frankrike. Samtidig som EU har holdt fred i egen leir, kan det også hevdes at EU har bidratt til destabilisering på Balkan og i Ukraina.
EU gjør i økende grad alvor av sine planer om å bli en supermakt med en egen Europahær og en offensiv global strategi. Med sin mer offensive utenrikspolitikk utfordrer EU andre staters suverenitet. EU trosser også Norges ubestridte råderett over ressursene på norsk sokkel.
Den folkelige motstanden mot en utvikling i retning av enda mer union og overnasjonalitet, har hver gang blitt besvart fra Brussel med enda mer av det folket ikke vil ha. Det så vi også etter britenes beslutning om å ta tilbake sitt nasjonale sjølstyre. EU-toppenes umiddelbare respons på britenes utmelding var enda tettere union. Men Brussel har vært nødt til å ta inn over seg at ikke alle land har samme hastverk, og åpner for et EU i flere hastigheter slik at «etternølerne» kan hekte seg på siden.
Foruten britene som forlater EU, har EU problemer med euroen ingen flere vil knytte seg til, selv Erna Solberg sier hun ikke vil det i dag. I tillegg har ikke EU klart å ta sin del av den pågående migrasjonskrisen.
EU forsøker å tegne et bilde av at det er høyrepopulistiske og rasistiske bevegelser som representerer den folkelige EU-motstanden. Slik bidrar EU til å spille kortene i hendene på disse kreftene, som forsøker å slå mynt på den folkelige frustrasjonen og avmaktsfølelsen. Det motsatte bildet tegner seg i land som Hellas, Spania og Portugal, med EU-kritikk fra demokratiske venstrekrefter. I den britiske debatten var det ønsket om å gjenvinne folkevalgt kontrollsom dominerte.
Norsk EU-motstand tar avstand fra høyrepopulisme og rasisme. Den bygger på sjølråderett og demokrati, men også internasjonalisme og solidaritet. Verden er fremdeles større enn EU, og det er flere muligheter for samarbeid som FN og WTO.
Sjølråderett og internasjonalt samarbeid er ikke en motsetning. Tvert imot er demokratisk forankring og internasjonale organisasjoners respekt for landenes råderett en forutsetning for robust og effektivt samarbeid. Da kan konflikter dempes og løses, og avtalt politikk gjennomføres.
Britene vil få sin avtale med EU, andre land har enklere avtaler med EU enn Norges dynamiske og kontroversielle EØS-avtale. EØS-avtalen ble først og fremst konstruert som et middel for tilpasning av EFTA-landene til EU-medlemskap – ikke med mål om å skape en varig og balansert handelsavtale. Ingen av de mange handelsavtalene EU har inngått med ulike land har den importen av regelverk fra EU som Norge opplever i EØS.
EU er i endring, og vi ser nye former for samarbeid og tilknytning avtegne seg. Norge må gripe denne muligheten til å erstatte EØS-avtalen med en fornyet handelsavtale som er mer likeverdig, og som ivaretar folkestyre og demokrati!
