Resultatet fra parlamentsvalget i Storbritannia er et dundrende ja til å komme ut av EUs tvangstrøye. Britiske arbeidere har holdt seg for nesa og stemt på det reaksjonære Tory-partiet for at det skal skje.
De konservative ser ut til å få reint flertall og vel så det, til tross for sin arbeiderfiendtlige politikk på de fleste områder. Labour og Jeremy Corbyn har seg sjøl å takke for at arbeidsfolk i industribastionene har vendt dem ryggen. Det skyldes partiets dobbeltspill og langvarige trenering av utmeldingsprosessen etter at folket sa nei til fortsatt EU-medlemskap i 2016 – til tross for at Labour lovte å respektere resultatet av folkeavstemninga. Folket lot seg heller ikke kue av skremsler om økonomisk katastrofe og elendighet. Pundet styrket seg straks valgdagsmålinga ble kunngjort.
Rasende arbeidervelgere protesterer ved å stemme på toryene
I raseri over det sosialdemokratiske falskspillet, har millioner av arbeidervelgere vist sin protest ved å holde seg for nesa og stemme på klassefienden de forakter, toryene. Det konservative partiet blir nå representert i arbeiderkretser der de har vært sjanseløse i generasjoner. Velgerne har imidlertid ikke slutta opp om Brexit-partiet, et parti der rasister og fascister har fått innpass.
Erklærte Remain-partier som Liberaldemokratene og De Grønne, har spilt fallitt. Derimot har det EU-vennlige SNP hatt framgang i Skottland.
Dermed befinner Storbritannia i den absurde situasjonen at en fattig og marginalisert arbeiderklasse har gitt det britiske borgerskapets og aristokratiets hovedparti et slags tillitsvotum. Men det er et tillitsvotum som bare gjelder statsminister Boris Johnsons løfte om å få landet ut av EU, ikke noe annet. Noe Whitehall er fullstendig klar over.
Nei, klassekampen er ikke avblåst!
Den som tror at den britiske klassekampen med dette er avblåst, må tro om igjen. Den uhellige klassealliansen mot EU er skjør, porøs og tidsbestemt. Johnson var i forkant nødt til å gi noen løfter om å satse på det nasjonale helsevesenet NHS og bremse deler av regjeringas kuttpolitikk. Arbeidervelgerne vil nå kreve at milliardene som har gått til EU-budsjettene blir investert hjemme og kommer vanlige folk til gode. De vil motsette seg alle nye knep som forsinker utmeldingsprosessen, enten de kommer fra det skotske nasjonalistpartiet SNP, fra EU-byråkratene i Brussel eller fra overløpere i det konservative partiets egne rekker.
Like fullt er det klart at utmeldingsprosessen tilslører klassemotsetningene på de britiske øyer. Desto viktigere er det å få brexit unnagjort – 'get brexit done' – sånn at det britiske borgerskapet ikke lenger får anledning til å legge all skyld for nedskjæringer og annen elendighet på Brussel. Hovedfienden står som alltid i eget land. Når utmeldinga av Unionen er et faktum, kan arbeiderklassen konsentrere kreftene på egen hjemmebane.
Det EU-vennlige kommentariatet får det nå travelt med å bortforklare det som har skjedd. De vil komme trekkende med at britiske arbeidsfolk er tilbakestående rasister, at velgerne snudde ryggen til Corbyns altfor «radikale» politikk, at de lot seg forføre av den sjarmerende klovnen Boris Johnson og andre nye og gamle løgner. Ingen progressive bør gå på den limpinnen.
Nå gjenstår det for britene å få på plass en handelsavtale som ikke betyr ny trenering; eller et reint brudd med EU på ordinære WTO-betingelser. Det blir den virkelig store svenneprøven for Boris Johnson. Svikter han, kommer folket til å gi ham grunn til å hate dagens valgtriumf.
