torsdag, 15 11 2018

Denne artikkelen ble publisert på revolusjon.no noen dager etter terrorangrepene i New York og Washington.

Terroranslaget mot Pentagon og World Trade Center i Washington og New York viser nok en gang at terrorisme fungerer kontrarevolusjonært.

WTC sett fra Jersey. Foto fra Wikimedia commons.WTC sett fra Jersey. Foto fra Wikimedia commons.Uansett hvem som faktisk sto bak terroraksjonen i USA; det finnes ikke fnugg av forsvar for handlinger som innebærer massive tap av sivile liv.

Skjønt angrepet var høyst målretta og koordinert mot de fremste symbolene på USAs økonomiske og militære makt, er det en kjensgjerning at tusener av vanlige arbeidsfolk, funksjonærer, brannmenn og andre omkom sammen med finansakrobater, børsmeglere og militære. Det finnes ingen unnskyldning for å bruke intetanende sivilister som «nødvendige offerbrikker».

Det råder et rettmessig hat mot USA-imperialismen blant hundretalls millioner av mennesker verden over. Men dette hatet mot USAs rolle som verdenspoliti og internasjonal utbytter nummer én, må aldri rettes mot det amerikanske folket. USA består, som alle andre kapitalistiske land, av en millionarmé av vanlige arbeidere, bønder og arbeidsløse.

Ingen vil ta 'æren'

Verden vet fortsatt ikke hvem som sto bak det uhyre velregisserte angrepet, til tross for at den amerikanske regjeringa har utpekt Osama bin Laden som ansvarlig.

Fra et militært-logistisk ståsted framstår terrorhandlingen som en nesten til det perfekte planlagt og gjennomført operasjon, et profesjonelt kunststykke der ofring av tusenvis av sivile liv er innkalkulert. Det var en operasjon som må ha krevd betydelige økonomiske ressurser og et informasjonsnettverk på høyt nivå i det amerikanske samfunnet. Normalt ville bare verdens mest effektive etterretningsorganisasjoner være i stand til å planlegge og regissere en samordnet aksjon av denne typen. Hvis dette er uført av en terroristorganisasjon fra f.eks. Midt-Østen, er det påfallende at ingen har tatt på seg ansvaret for denne største «suksessen» i den individuelle terrorismens historie. Det er rimelig å anta at en aksjon med slike dimensjoner ville gi optimal æresstatus i slike miljøer.

Men ingen har sagt at de er ansvarlige, og den utpekte bin Laden nekter for at han har vært involvert. Selvfølgelig kan det skyldes at han er redd for sitt liv, men bin Laden har vært et offisielt jaktobjekt for CIA og FBI i årevis, særlig etter bombeangrepene mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998. Den samme bin Laden er fostret av USA under krigen mot de sovjetiske okkupasjonsstyrkene i Afghanistan på 80-tallet, hans «tjenester» er også blitt utnyttet på Balkan. Faktum er at ingen vet mer om bin Laden, hans metoder og kontaktnett enn nettopp CIA. Hvis vi forutsetter at påstanden om bin Laden som ansvarlig er riktig, må fingeren likevel rettes mot CIA og National Security Agency: Er amerikansk etterretning så dårlig på hjemmebane at tre av fire passasjerfly ute av kurs og med kamikazepiloter ved spakene rammer sine mål? Kunne de ikke uskadeliggjøres, eller ville ikke de politiske og militære lederne stanse dem med makt, fordi nedskyting ville bety alvorlige politiske omkostninger (ville opinionen tro på at det var terroristfly som var blitt skutt ned?), mens det åpnet seg gylne politiske og militære muligheter hvis man lot dem ramme sine mål?

I norske, europeiske, og særlig amerikanske medier er det tabu i det hele tatt å reise slike problemstillinger. Nettopp derfor bør og må de reises.

Utvetydige trusler fra Bush

Taliban-regjeringa, som har kommet til makta gjennom massiv våpenstøtte fra Pakistan og USA under kampen mot den sovjetiske okkupasjonen 1979--1988, har krevd bevis på bordet før de vil utlevere Osama bin Laden. Det vil trolig koste dem, og mengder av sivile afghanere, dyrt.

Texas-truslene fra president George W. Bush har ikke vært til å misforstå. De har vært og er rettet til langt flere enn det afghanske regimet: «Alle land i alle verdensdeler må ta en avgjørelse: Enten er dere med oss, eller dere er med terroristene. Fra denne dag vil enhver stat som fortsetter å gi ly til eller støtte terrorisme bli ansett som et fiendtlig regime av USA», sa Bush i sin tale til Kongressen den 20. september.

Bush varslet samtidig at den kommende krigen

«ikke vil bli som krigen mot Irak et tiår tilbake, med en  besluttsom frigjøring av landområder og en rask avslutning.  Den vil ikke bli som krigen over Kosova for to år siden, der ingen  bakkestyrker ble tatt i bruk og ikke en eneste amerikaner mistet livet  i kamphandlinger.
Vårt svar innebærer langt mere enn hurtig gjengjeldelse  og isolerte angrep. Amerikanere må ikke forvente seg ett slag, men  en langvarig kampanje som ikke ligner noe vi tidligere har sett.»

Slik taler en president som har til hensikt å gjøre reint bord for amerikanske interesser i globalt perspektiv. Ingen tidligere president, med et mulig unntak for Harry Truman, har forlangt total lydighet fra alle verdens regimer, uten unntak.

En planlagt strategi

Her bør ingen ha illusjoner: Det som presidenten og hele den amerikanske administrasjonen uttrykker, er ingen spontan respons på en stemningsbølge bygd på det amerikanske folkets forbitrelse. Det er en veloverveid strategi som først nå, takket være terroristanslaget og stemningsbølgen som er utløst blant amerikanere flest, kan la seg utfolde i full skala.

Kynisk sett – og imperialismen er kynisk – var terrorangrepene den anledningen som verdens førende imperialiststat trengte for å gjenopprette sitt ustø New World Order. Den tidvis oppsetsige europeiske økonomiske stormakta EU er effektivt banket på plass med NATO-pakten og har, med noen forsiktige franske og tyske kremt, avlevert erklæringer om blind og total lydighet i den USA-leda «kampen mot terrorismen». Vasallstaten Norge inntok naturligvis lynraskt rekruttstilling på amerikansk kommando. For første gang i historien er Atlanterhavspaktens artikkel 5 (om kollektiv forsvarsplikt hvis ett medlemsland blir angrepet) gjort gjeldende, og det uten at noen stat har erklært USA krig! Denne surrealistiske situasjonen samsvarer lite med hvordan NATO-spørsmålet alltid er blitt sukret overfor de mindre europeiske landa; som en garanti om hjelp fra storebror USA i tilfelle krig. Nå er det «vår plikt å hjelpe USA», en litt for rask fortolkning av NATO-traktaten som nok vil framkalle et sterkt behov for angrepillen i en rekke europeiske hovedsteder i nær framtid.

Make no mistake about it: USA vil ha krig. Og USA forlanger at enhver stat stiller seg til disposisjon, politisk og militært, for USAs ønsker og krav. Denne krigspolitikken vil bety intensivert overvåking, militarisering og politisk undertrykking i alle stater som med- eller motvillig danser etter tonene til The star-sprangled banner.

Hele verden, de religiøse lederne i Afghanistan unntatt, har fryktsomt lagt seg flate for de utilslørte truslene fra Washington. Pakistan og en rekke stater i den muslimske verden har fått lagt den amerikanske løkken om halsen, kombinert med løfter om sletting av gjeld og nye kreditter fra verdensbanken og IMF. Ved å sette disse regimene i skrustikka, har USA samtidig framprovosert opprør i folkemassene, opprør som kan flamme opp og gjøre det glohett; ikke bare for USAs marionetter i regjeringskontorene, men på sikt også for USA sjøl.

I fascistisk retning

Den voksende politiske krisa for regjeringene verden over, sjøl i de mest utvikla og demokratiske landa, er i ferd med å bli fulgt av ei global økonomisk krise som innevarsler ustabilitet og uro. «Kamp mot terrorisme» er i denne situasjonen en universalresept for makthavere som ønsker å undergrave de demokratiske rettighetene og innsnevre mulighetene for politisk opposisjon.

I Norge ser vi det allerede. Politiets Overvåkingstjeneste forsøker å komme til heder og verdighet igjen. Jurister og Politiforbundet forlanger romavlytting og hjemmel til enda mer utstrakt tapping av telefoner og epost. Vi kan forvente nye tilbakeslag når det gjelder demonstrasjonsfrihet, slik at det som skjedde i Göteborg blir regelen og ikke unntaket.

Det er nettopp dette EU legger opp til. Straks etter Göteborg og Genova kom EU-landas justisministre sammen for å drøfte mer effektive metoder for å hindre massedemonstrasjoner foran neste toppmøte. Resultatet av forarbeidet foreligger nå i form av dokumenter som anbefaler at enhver form for sivil ulydighet skal bli stemplet som terrorisme. Politistaten tar raskt form under dekke av vern om demokratiet.

Proporsjoner og virkelighetsforståelse

Amerikanere kjenner ikke krig annet enn som et fenomen på andre staters territorium. Med unntak av det japanske angrepet på Pearl Harbor, på Hawaii, i 1941, har USA de siste 136 åra kjempet alle sine kriger på fremmed jord. Derav det voldsomme sjokket, som har rokket illusjonen om usårbarheten til God's own country.

Av samme grunn blir katastrofens omfang blåst opp utover alle proporsjoner. Rundt 6.000 drepte er et formidabelt og grusomt tall. Men sett i et større perspektiv er tallet ikke oppsiktsvekkende for antall omkomne i forskjellige katastrofer. Tar en utgangspunkt i folketallet, ville terroraksjonen i USA tilsvare 96 omkomne i Norge. Har det rike USA virkelig behov for massive innsamlingsaksjoner og mobilisering av hele Det internasjonale Røde Kors for å takle denne katastrofen, attpåtil som man samtidig øker militærbudsjettet med 1400 kroner pr. innbygger? 6000 er en femtedel av tallet på mennesker som dør av sult og fattigdom i verden, ikke bare den 11. september 2001, men hver eneste dag året rundt. Palestinere blir slaktet daglig av en kontinuerlig opptrappet israelsk terror. Når ble det holdt fem minutters stillhet på norske skoler og arbeidsplasser for dem?

Målestokk for menneskeverd

Om verden ikke visste det fra før, er det nå slått fast at 6000 døde amerikanere har en verdi og et menneskeverd som langt overgår de hundretusentall som blir bombet, utsultet og utplyndret til døde på den sørlige halvkule. Irak har vært bombet, utsultet og tyrannisert av USA og Storbritannia i mer enn ti år. Disse handlinger fra «det internasjonale samfunnet» har ikke bare fratatt irakiske barn retten til skolegang, mat og medisiner, de har også fratatt 500.000 barn retten til å leve.

I løpet av de ti åra denne lavintensive terroren har pågått, står den manglende TV-dekninga fra CNN, ABC eller NRK i grell kontrast til 24-timersdekningen av hendelsene i NY og Washington. Den underliggende meldinga er ikke til å ta feil av: På den ene sida har vi å gjøre med dekning av katastrofer i den siviliserte, hvite verden, og på den andre sida en verden av undermennesker, for en stor del plassert i den islamsk-dominerte del av verden, der katastrofer, krig og terror er normalen, og dermed uten interesse for et betalende TV-publikum.

Terrorens opphav

Terrorisme er skadelig, den er farlig, og den er et villspor i kampen mot imperialismen. Men terrorismen oppstår ikke ut av tom luft, eller ut av onde menneskers forskrudde hoder. Den oppstår som en refleks av den bestialske virkeligheten i storparten av verden, en virkelighet som er skapt av imperialismen og som blir opprettholdt av de samme imperialistene gjennom økonomisk utpressing og våpenmakt. Fortvilelsen, håpløsheten og desperasjonen som rammer massene i de undertrykte landa produserer et uuttømmelig reservoar av rekrutter til terroristiske bevegelser, som «hellige krigere» og sjølmordsfanatikere, så lenge det ikke framstår noe kjempende politisk alternativ som oppnår troverdighet og evner å isolere de fanatiske religiøse organisasjonene.

«Hellig krig» kan være nyttig, både for reaksjonære islamske føydalregimer og for den kristne gudens stedfortreder i Det hvite hus. Det gjelder ikke minst i en situasjon der den rike eliten hadde begynt å innse at tilbakeslaget for amerikansk økonomi ikke lot seg stanse av stadig nye og mer desperate rentekutt fra Federal Reserve. Wall Street har vært skaket av røde tall og kursras i det meste av 2001.

Det militærindustrielle komplekset har slitt i motbakke, og trenger sårt til en ny giv. Krigsindustrien har alltid vært en viktig drivkraft for den amerikanske økonomien, og den har vært avhengig av løpende kriger for alltid å holde sin tetposisjon. Militærindustrien er samtidig den viktigste drahjelpen for teknologiaksjene, som har vært i fritt fall i månedsvis.

En krig – som Bush lover skal bli langvarig – og en ekstrabevilgning på 40 milliarder dollar, kan være det som trengs i en stadig mer prekær økonomisk og politisk situasjon. Bush ba om Kongressens velsignelse til å bruke $20 mrd på sin krig mot terrorismen, og fikk det dobbelte av det han først ba om. Slik kan han også yte gjengjeld til de industrimonopolene som geleidet ham inn døra til Det hvite hus. Og slik kan herskerklassen sørge for at krigen gir både politisk og økonomisk utbytte.

Så spørs det bare om planen har kommet skjevt ut fra starten. For selv oppfordringene til amerikanerne om å vise «patriotisme» også på børsen, hindret ikke flukten fra aksjemarkedet. Selv ikke ekstra 0,5 prosentpoeng rentereduksjon da Nasdaq og Dow Jones gjenåpnet ei snau uke etter flykrasjene, har stabilisert noe som helst. Tvert imot har smitten og katastrofestemninga spredt seg til Europa, der kursfallene har vært de største på nesten 20 år, også i Norge. De som solgte unna store aksjeposter i ukene og månedene før 747-maskinene smalt inn i WTC, og som kan selge dem igjen på stigende kurser, er terrorismens profitører.

Verden går mot krig

Verden går mot krig. Den vil garantert komme regionalt, i verste fall internasjonalt. USA har bestemt seg for å gi sin Plan Colombia internasjonale proporsjoner. Den voldsomme sabelraslinga fra USA og klakkørene i NATO har stengt retretten. USA har med vilje satt seg i en posisjon der de må slå til hardt og grusomt mot «terrorister» og «terroriststater», og Norge vil i større eller mindre grad bli delaktig. Bare en aktiv antikrigsbevegelse, som allerede er godt i startgropa, kan gjøre den norske delaktigheten minst mulig.

Konsekvensene kan bli langt mer omfattende enn tusener av drepte sivile som blir utpekt som terrorister. Et land som Afghanistan kan bli gjenstand for regelrett okkupasjon. Terrorangrepet i New York var det Bush trengte for å overvinne Vietnam-syndromet, og han har allerede forberedt folket på at det vil bli satt inn bakkestyrker, jamfør talen til Kongressen. Enda alvorligere er at den tilsynelatende enhetlige anti-terrorkoalisjonen av imperialistiske stater vil slå sprekker jo lenger USA går i sin globale krigsaktivitet. Velviljen og den uttalte «forståelsen» for USAs hevnbehov vil avta jo mer USA tråkker sine rivaliserende alliansepartnere på tærne. Det er grenser for hvor lenge Russland vil finne seg i amerikansk styrkeoppbygging i Sentral-Asia, på tidligere sovjetisk territorium i Uzbekistan eller Tadsjikistan. Og det er grenser for hvor lenge Tyskland og Frankrike vil akseptere at NATO-lojaliteten tvinger dem til å kjøre prosjektet for forsert oppbygging av Europahæren inn på et sidespor. Den servile lojaliteten til USAs ønsker og krav vil bli satt på harde prøver, særlig så lenge det stadig vekk ikke finnes noe land som har avlevert en krigserklæring mot USA.

Kamp mot krigen og kamp mot politistaten er tett forbundet. Kampen er i gang, og den må intensiveres, i Norge som i resten av verden. Antikrigsnettverket trenger deg!

Fra Revolusjon nr 21

Personvern