Kampen for å ta revolusjonen tilbake

– Jeg dør, men Egypt lever! 25. november 2011– Jeg dør, men Egypt lever!
24. november 2011.
Foto: cc by40x14 Gigi Ibrahim
På Tahrirplassen i Kairo og i andre storbyer som Alexandria og Suez, nekter demonstrantene å bøye av for voldsmakt og tåregass. Rundt 40 demonstranter er drept, og mange hundretalls såret. Amerikansk-produsert tåregass av særlig giftig slag har i flere tilfeller vært dødsårsaken.

Det muslimske brorskapet spiller spillet til generalene og USA.

Folket ser at militærjuntaen (SCAF) er i ferd med å frarøve dem seieren fra januarrevolusjonen som ekspederte Mubarak.

Snart ett år etter folkeopprøret er det fortsatt Mubaraks gamle offisersgarde som trekker i trådene. Bak dem igjen står det egyptiske militærets hovedsponsor; USA. Demonstrantene sier at feltmarskalk Tantawi er som Mubarak, og krever at han går av og overlater makta til en sivil overgangsregjering.

Det muslimske brorskapet spiller spillet til generalene og USA. I håp om å posisjonere seg for framtidig makt, har Brorskapet forrådt egypterne på ny, denne gangen ved å inngå en svikefull avtale med militærrådet.

Brustne illusjoner

Den begrensa tilliten som de militære oppnådde i januar, er pulverisert. Demonstrantene krever at SCAF trekker seg og gir fra seg makta til en sivil overgangsregjering. Valget som er planlagt 28. november, hvis det blir gjennomført, vil bli en farse i den rådende situasjonen.

Fordi de militære, i motsetning til politiet, la seg på en tilsynelatende nøytral linje under januaropprøret, hadde folket i en kort periode forhåpninger om at generalene ville tilrettelegge for en form for sivilt demokrati – til tross for det faktum at Mubarak hadde sitt utspring i det samme offiserskorpset, og til tross for at det egyptiske militæret budsjettmessig er en underavdeling av Pentagon. Disse illusjonene er nå knust, og folket har høstet ny og viktig erfaring.

Brorskapet forråder folkeopprøret

Det muslimske brorskapet er en sterk og godt organisert kraft i Egypt. Det har hele tida operert i kulissene, også da Brorskapet var halvt illegalt under Mubarak. I starten på den egyptiske revolusjonen i januar 2011 var «brødrene» knapt synlig til stede ute på gata. Først da det var klart at Mubarak stakk halen mellom beina, kom brorskapet på banen.

Nå satser brorskapets parlamentariske ansikt, Frihets- og rettferdighetspartiet, på det tillyste valget førstkommende mandag. Partiet er storfavoritt.

Svikefull avtale

Brorskapet har derfor inngått en svikefull avtale med militærrådet SCAF og bestemt at medlemmene skal holde seg unna massedemonstrasjonene som pågår. En del av avtalen er at også det planlagte presidentvalget skal framskyndes, noe som Brorskapet trolig vil høste fordel av. Også mange islamister reagerer på dette grove sviket mot det egyptiske folkets krav, flere av dem skal ha vendt brorskapet ryggen.

Selv imam Sjeik Shahin gikk ut under fredagsbønnen i Kairo den 25. november og kunngjorde over høyttalere som også nådde Tahrir-plassen: «Det øverste militære råd (SCAF) må straks gi fra seg makten til en nasjonal 'redningsregjering'».

Tåregass made in USA

Dødelig tåregass 'Made in USA'. Av Carlos Latuff.Minst 40 demonstranter er drept hittil, og mange hundre mer og mindre alvorlig såret. En rekke av dødsfallene i Kairos gater skyldes en særs giftig variant av tåregass som hæren og opprørspolitiet har tatt i bruk. Det er uklart hva slags stoffer gassen inneholder. Det som er kjent fra arkiver i det amerikanske utenriksdepartementet er at USA i 2010 skaffet til veie «toksikologiske midler» (kjemiske giftstoffer) hvoriblant «tåregasser og midler til opprørskontroll» for en sum av 1,7 millioner dollar. Det var den største leveransen av denne typen på ti år.

USA er den største våpenleverandøren til Egypt. I gjennomsnitt har USA levert militært utstyr for ca sju milliarder kroner (US$ 1.3 mrd) i året siden 2000. Spesielt siden Camp David-avtalen ble undertegnet i 1978, har milliardoverføringer fra USA vært et hovedfundament for det egyptiske militærregimets eksistens.

Arbeiderklassens rolle

Protestene i Egypt har en forhistorie som strekker seg minst ti år tilbake i tid. Verken aktivismen på Tahrirplassen eller de egyptiske arbeidernes kamper har oppstått på Facebook, slik en kan få inntrykk av hvis en forholder seg til den vestlige propagandakverna.

Egypt har en stor industriarbeiderklasse i arabisk målestokk. Den er særlig sysselsatt i tekstilindustrien, men også i annen lettindustri. Dessuten har landet vekstbransjer som bygg og anlegg. Landet har en stor militærindustriell sektor som sysselsetter 75 000 og også en betydelig IT-sektor.

Arbeiderbevegelsen i Egypt har utvikla aksjonsformer som senere ble brukt under januarrevolusjonen der Hosni Mubarak til slutt blei styrta i januar 2011. Statsviteren Rabab El-Mahdi mener at arbeiderorganisasjonene har vært verksteder i grunnleggende demokrati. I tidsskriftet Review of African Political Economy skriver hun om den egyptiske arbeiderbevegelsens sentrale rolle i kampen for brød, frihet og rettferdighet i Egypt. [Les mer i denne artikkelen på forskning.no]

Lange kamptradisjoner

Egypt hadde en sterk uavhengig arbeiderbevegelse på 1940-tallet som spilte en viktig rolle i frigjøringskampen. Mellom 1946 og 1951 gjennomførte arbeiderne mange aksjoner mot britene i landet. De egyptiske arbeidernes kamp har bare i liten grad foregått gjennom fagforeningene i tradisjonell forstand, ettersom regjeringene helt siden Nassers tid på 50-tallet har sørget for å vingeklippe uavhengig faglig organisering, delvis gjennom direkte forbud.

Ikke desto mindre har Egypt ikke bare en stor arbeiderklasse, men også en arbeiderklasse med kamptradisjoner som stammer helt tilbake til sigarettarbeiderskenes streik i 1899.
Kvinnene har ofte gått i spissen. Tusenvis av kvinnelige tekstilarbeidere satte i desember 2006 i gang Egypts mest omfattende streike- og protestbølge på 50 år. I samband med den egyptiske revolusjonen som startet i fjor vinter, har en serie streikebølger feid over landet. Og arbeiderne har ikke bare stilt økonomiske, men også klare politiske krav hele veien.

Mektige fiender på flere fronter

Det vil de fortsette med. Det er arbeiderklassens økte bevissthet som gir håp for framtidas Egypt, frigjort fra imperialistisk overherredømme. Men fiendene er store og mektige, og vil aldri gi fra seg Egypt – nøkkellandet i den arabiske verden – uten sverdslag.

Kampen om framtida kan bli desto hardere når generalene og USA ser ut til å inngå en uhellig allianse med islamistene i Det muslimske brorskapet, en trend som viderefører det vi allerede har sett i land som Libya og Syria, der den vestlige imperialismen allierer seg mer eller mindre åpent med sin påståtte motstander i den permanente «krigen mellom sivilisasjoner».

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Personvern