Gjeninnføring av 40-timersuka uten lønnskompensasjon vil få ringvirkninger for hele den europeiske arbeiderklassen.
På vegne av 4000 Siemens-ansatte ved telefonfabrikken i Kamp-Linfort og Bocholt, har det tyske motstykket til Fellesforbundet, IG Metall inngått en avtale om arbeidstidsforlengelse. Det skjer uten noen form for lønnskompensasjon. Betaling for jul og ferier er erstatta med en «årsutbetaling» avhengig av driftsresultatet. IG Metall-ledelsen har vært aktive i å få avtalen på plass «for å redde arbeidsplassene» og bedre konkurranseevnen gjennom en 30 prosent reduksjon av lønnskostnadene. Siemens-arbeiderne har latt seg presse av ledelsens trussel om å flytte produksjonen til Ungarn dersom den ikke fikk gjenomslag for sine krav, og verdiløse arbeidsplassgarantier.
IG-metallforræderi
Andre klubber og foreninger, ikke minst i den tyske bilindustrien, har gått ut og brennmerket fagpampene. «Dere solgte 35-timersuka på nedrigste vis, og ferie- og julepengene attpå til», sa de tillitsvalgte ved Porsche i Stuttgart i en resolusjon av 4. juli, som fortsetter slik: «Med en slik avtale bidrar dere til at det blant våre medlemmer og i offentligheten blir stilt spørsmål ved troverdigheten til IG Metall. Og det med rette! Dere må stå til ansvar for dette sviket!».
IG Metalltoppene prøver å framstille dette som et særtilfelle. Men offensiven fra kapitaleierne og arbeidskjøperne skjer på brei front, og er ledd i en klar strategi: Tida skal skrus tilbake, og motstand fra fagbevegelsen blir framstilt som «nytteløs». De faglige lederne gjør sjølsagt sitt for å bekrefte påstanden.
Daimler-Chrysler og Opel
Tendensen er klar nok: Fleksibilisering, lønnsreduksjon og lengre arbeidstid. Også ved Daimler-Chrysler blir arbeiderne pressa i et forsøk på å tvinge fram 40-timersuka. Konsernet har fremmet ei pakke for å spare 500 millioner euro i lønnskostnader. Her består trusselen i at produksjonen ellers vil bli flytta til Sør-Afrika. Da planene ble kjent, gikk mer enn 2000 Daimler-ansatte ved anlegget i Mettingen til spontan aksjon.
Arbeiderne ved Bosch og ved noen av Opel-verkene har klart å slå tilbake lignende framstøt. I tilfellet Opel, og enda mer hos Volswagen, ble kampen forenklet ved at eierne for tida kjører med overkapasitet. Den manglende utnyttelsen av produksjonsutstyret får krav om lengre arbeidsdag til å virke absurd. Men gjennom forskjellige varianter av fleksibilisering er målet for eierne å bremse fallet i profittraten og forsøke å redde seg ut av krisa. På arbeidernes bekostning, som alltid.
35-timers uka undergravd
Siemens-sjef Heinrich von Pierer gnir seg i henda. Han er ingen hvem-som-helst i tysk arbeidsliv, men en svært sentral skikkelse på arbeidskjøpersida. «Jeg er overbevist om at vi kan inngå flere lokale solidaritetsalternativer (Bündnisse für Arbeit)», har von Pierer uttalt. Mens IG-Metallbossen Jürgen Peters på sin side omtalte den inngåtte avtalen som en «bitter pille», et «enkelttilfelle».
I virkeligheten er det snakk om et strategisk gjennombrudd for kapitalmakta, og det veit også den reformisiske IGM-toppen. For borgerklassen gjelder det nå å få til hundrevis eller tusenvis av slike «enkelttilfeller», med fleksible lokale tilpasninger.
Siemens-overenskomsten betyr ikke bare et hittil usett direkte lønnsnedslag, den er et avgjørende skritt på vei tilbake til 40-timers arbeidsuke, altså en direkte forlengelse av arbeidstida. Gjennom en såkalt gummiparagraf i det tyske lovverket, er det anledning til å fravike regelen om 35-timers ukentlig arbeidstid gjennom lokale avtaler. Det er denne gummiparagrafen som nå blir brukt for de facto å gjeninnføre 40-timersuka uavhengig av hva fagbevegelsen mener. Allerede foreligger det et hundretalls søknader rettet til IG Metall i Bayern, med ønske om aksept for arbeidstidsforlengelse.
Massiv offensiv fra kapitalen
Den borgerlige propagandaen i Tyskland kjører beinhardt mot alle rettigheter og seire som den tyske arbeiderklassen har vunnet. I offentlig sektor er opptil 42 timers ukentlig arbeidstid forsøksvis innført i noen delstater.
Alt det som skjer er logisk. Det er en følge av synkende profittrate og rå markedskamp mellom monopolene. Men det handler også om politikk og om EU, som har som erklært mål å gjøre Europa til den mest konkurransedykige (les: profitable) regionen i verden innen år 2015. For at eiernes profitter skal øke, må lønninger, miljøstandarder, arbeidervern og sosiale standarder knuges ned til og helst under minimumsgrensene.
Fra Revolusjon nr 29