mandag, 19 08 2019

Fra Kommunistisk Politik 23, 2010

Finansministrene i Eurosonen vrei armen rundt på Irland og fikk utsatt et truende sammenbrudd. Bankene skal reddes. Men irene protesterer kraftig mot tap av suverenitet og massive kutt til fordel for spekulanter. Andre land – deriblant Danmark – kan følge etter.

Etter måneder med massivt press på Irland fra utenlandske spekulanter, sa den sittende regjeringa ja til en såkalt redningspakke fra EU-landene og IMF. Mye hjelp er det imidlertid ikke å få fra den kanten. Det handler utelukkende om å binde den irske regjeringa til løftene om at staten skal redde de gjeldstynga bankene, som har fått digre summer i lån fra store europeiske storbanker, penger som nå er usikre.

Det fins ikke nok statlige midler til å understøtte bankene etter mange års spekulasjonsvanvidd, mens Irland ble hyllet av EU som en rollemodell og «den keltiske tigeren» ble overøst med lovprisninger.

Men det fins et annet og langt mer nærliggende alternativ: å la banker og spekulanter gå konkurs og overlate bakrusen til de finansielle bakmennene i de hjelpsomme EU-landene.

Den irske regjeringa, EU og IMF vil la de irske arbeiderne og det irske folket betale regninga, men irene har møtt EUs plan med protester og de forbereder enda flere. For å demme opp for sosial uro, har regjeringa måttet love nyvalg.

Bankredning: Plan B

Krisas andre store omdreining tok kraftig tak i Irland da det i løpet av sommeren ble klart at boligprisene fortsatte å falle, og at dramatiske nedskjæringer, oppsigelser og krav om lønnskutt ikke hjalp en døyt på boligprisfallet.

Det faktum at det gikk hull på den spekulative boligbobla var en av krisas utløsende årsaker. Før all lufta har gått ut av denne ballongen er det ikke mulig å fastslå det totale tapet til byggeindustrien.

De første bankredningspakkene var ment å stabilisere prisene og holde på en del av de innenlandske investeringene, men i september måtte den irske regjeringa igjen gå til folkets lommer. I tillegg til 25 milliarder euro som allerede var brukt på å redde Anglo Irish Bank og Allied Irish Bank, skulle det brukes ytterligere ti milliarder.

Budsjettunderskuddet for 2010 hadde allerede passert 20 prosent, og ville med den nye gjelden vokse til et underskudd på 32 prosent. Da begynte alarmklokkene å ringe rundt omkring i kredittvurderingsselskapene, og i de mørke korridorene i EU begynte en plan B å ta form.

Europeiske banker sitter med lån på mer enn 500 milliarder dollar til irske banker, ifølge de siste oppgavene fra Den internationale betalingsbanken (BIS). Av disse har Storbritannia og Tyskland en andel på henholdsvis 150 og 140 milliarder.

Den irske sentralbanken anslår at det totale tapet i den irske banksektoren, utenlandskeide banker medregnet, er på 85 milliarder euro (634 milliarder danske kroner).

I løpet av et par uker i oktober raste kursen på irske statsobligasjoner. Ingen av det frie markedets pengemenn var villige til å låne ut penger til Irland på «normale» vilkår, og renten steg til rekordnivå i forhold til tilsvarende rente på tyske statsobligasjoner. En rekke internasjonale bedriftskunder avsluttet kontoene sine i Irland og trakk likviditet ut av banksektoren.

Dette har ført til at den europeiske sentralbanken (ECB) beredskapsfond har stått for likviditetstildelinger tilsvarende 130 milliarder euro.

ESB spilte også en avgjørende rolle i forhold til krisa for irske statsobligasjoner. Siden våren 2010 har ECB kontinuerlig foretatt støtteoppkjøp av statsobligasjoner fra flere euroland i kontantskvis – inkludert Irland – for å legge en demper på krisa.

Men da utviklinga tok av, lot ECB Irland seile sin egen sjø og sluttet med disse støtteoppkjøpene. Da var det bare et spørsmål om tid. Kan du ikke låne penger på normale markedsvilkår, har du valget mellom konkurs eller å søke IMF-djevelen.

«Solidaritet» à la EU: Press og armvridning

Mens presset mot den irske regjeringa for å oppgi irsk suverenitet og la politikken bli diktert direkte av EU og IMF vokste, fikk man en økonomiprofessor fra Dublin til å sende en klar invitasjon gjennom media. Colm McCarthy sa til avisen Sunday Independent: Det internasjonale pengefondet (IMF) kan meget vel bli tvunget til å komme Irland til unnsetning så tidlig som i februar hvis det kommende statsbudsjettet «ikke evner å overbevise markedet».

Irlands finansminister, Brian Lenihan, la fram et nytt fire-års budsjett gjennomsyret av IMFs spareånd: Det nye sparemålet ble doblet til 15 milliarder euro (110 milliarder danske kroner) og forhandlet på plass med EU-kommissær Olli Rehn.

«Våre utgifter og inntekter må være nøye avstemt. Dette er den eneste måten vi kan sikre fremtidig velstand i vårt samfunn», uttalte regjeringa.

Den offisielle arbeidsledigheten nærmer seg 14 prosent. Nesten alle fremmedarbeidere har forlatt landet for lenge siden, og mer enn 100.000 av Irlands egne arbeidstakere forventes å søke arbeid i utlandet etter 2010.

Til slutt brukte finansministrene i eurolandene trumfkortet og ga Irland et par dager til å godta en «hjelpepakke». En ekspertgruppe med europeiske banksjefer ble sendt til Dublin for å avklare situasjonen og forhandle lånet på plass.

Etter helgen ble avtalen møtt av demonstranter på gatene og med oppsving på finansmarkedene. For første gang på mange måneder opplevde man fallende irske statsrenter. Gjeld fra spekulanters eventyr er – helt i tråd med kapitalismens kriseoppskrift – blitt gjort om til gjeld som blir hengt om halsen på folkets store flertall, og deretter som statsgjeld til europeiske stormakter.

De såkalte redningspakkene redder verken Irland eller irer eller andre land som er i ferd med å gå konkurs, de bare skyver problemet litt inn i fremtiden.
Sjeføkonom i Sydbank, Jacob Graven, bemerket kontant i en uttalelse til EPN:

«Redningspakkene løser ikke det underliggende problemet: at Irland og andre land har så store offentlige underskudd at investorer tviler på at gjelden vil bli tilbakebetalt. Reelt sett gir redningspakkene bare de gjeldstyngede landa mulighet til å låne enda mer penger og sette seg i enda større gjeld».

Opposisjonen og EU-motstanderne krever at regjeringa umiddelbart går av, og at det holdes parlamentsvalg før de rekker å underskrive lånet fra IMF og vedtar et budsjett som er diktert ovenfra.

Sinn Féin sier at det er regjeringas politikk som har styrtet landet inn i økonomisk kaos, og at den nå vil selge Irlands hardt tilkjempede suverenitet til IMF, som i andre land har privatisering og arbeidsledighet på sin merittliste. De irske fagforeningene varsler sosial uro.

Eurokrise – dansk krise

Hellas var det første eurolandet til å motta dødshjelp, Irland er neste. Men flere står for tur: Portugal, Spania og andre. Gjeldsproblemer har fått EU-president von Rompuy til å erklære at unionen og euroen er i en «overlevelseskrise».

Den danske regjeringa vurderer å hjelpe Irland med bilaterale lån som del av en hjelpepakke til Irland, i likhet med Sverige og Storbritannia, som heller ikke er med i euroen, erklærer utenriksminister Lene Espersen.

Samtidig advarer de danske «økonomiske ekspertene» om at Danmark styrer mot en enorm gjeld, og går samme vei som Irland. Danmark låner rett og slett ni millioner DKK i timen, heter det. Og derfor skal danskene nå tvinges til å akseptere massive nyliberale «reformer»  med Irland som skremmebilde – pensjonsnedskjæringer, endring i boligbeskatningen og nye offentlige innsparinger – i henhold til de «vise menn».

Oversatt fra Kommunistik Politik av Revolusjon.