torsdag, 23 01 2020

USAs «retrettstrategi» blir ikke avgjort av James Bakers anbefalinger eller av president Bush, men av polariseringa innad i Irak. Og av mullahene i Teheran.

Er det borgerkrig i Irak? Eller er det terrorister som herjer? Slik har mediene spurt i månedsvis. De har jo i farta «glemt» at landet er hærtatt av 150.000 okkupasjonssoldater.

Kofi Annan sier nå at det er borgerkrig. Bush vil ikke snakke om borgerkrig, men om et fåtall terrorister. Men CIA-sjef Michael Hayden har tatt lufta ut av al-Qaida-ballongen ved å slå fast at al-Qaida ikke står for mer enn ca 3 prosent av motstanden. Han innrømmer samtidig at  den væpna motstanden omfatter såvel sunnier som sjiaer.

Borgerkrig?

Altså er det borgerkrig? Nei. Og ja. Det pågår ingen borgerkrig som entydig er basert på religion og sekttilhørighet, sjøl om ytre krefter, særlig Iran og Saudi-Arabia, puster til ilden etter evne. Grotesk sekterisk utrenskning finner sted i bydeler i Bagdad og andre steder. Men et helhetsbilde av det okkuperte Irak viser ikke at sunni står mot sjia. Det viser et folk som forener seg stadig mer mot okkupantene, kollaboratørene, splittelsesmakere og provokatører. Hvis man skal snakke om en borgerkrig i emning, så er det en borgerkrig mellom de nasjonale motstandskreftene og forræderne.

På den ene sida står den sekulære og religiøse patriotiske motstanden, som står særlig sterkt i den vestlige delen av landet og langs elvene Eufrat og Tigris. På motsatt side står okkupantene og kollaboratørene som har solgt seg til fremmede makter, samt sekteriske terrorister med en helt annen agenda enn et fritt og sjølstendig Irak. De siste omfatter grupper som al-Qaida, militser i Irans tjeneste og israelske terrorceller.

Under enhver okkupasjon finnes det mellomliggende sosiale krefter som avventer begivenhetenes gang i håp om bedring, eller som vil finne ut hvor vinden blåser før de tar aktivt stilling. Slik var det under den tyske okkupasjonen av Norge, det samme ser vi i Irak.

En splittet sjiabevegelse

Godt og vel halvparten av irakerne tilhører sjiaretninga innen islam. Men i sjiabevegelsen og mellom dens religiøse lederskikkelser finner en store forskjeller og diametralt motsatte holdninger til okkupasjonen og den nasjonale motstandsbevegelsen. Mens noen sjiagrupper som SCIRI, Badr og Dawa er skapt av og i Iran, har for eksempel Sadr-bevegelsen vært et reint irakisk foretagnede, som har hatt sin sosiale basis blant mange av de fattigste sjiaene. Bevegelsen til sjeik Jawad al-Khalissi (sønnesønn av opprørslederen mot britene i 1920) har på sin side konsekvent markert seg mot okkupasjonen og kollaboratørene, og maner til samhold mellom sunnier og sjiaer.

Lederen av Det øverste råd for den islamske revolusjon i Irak (SCIRI), Abdel Aziz Hakim, har aksjemajoritet i kollaboratørregjeringa og kontrollerer Badr-brigadenes terroroperasjoner mot eget folk. Han ble tatt vel imot av både George Bush og Condi Rice under sitt besøk i Washington. Hakim brukte anledninga til å understreke sin dobbelte forræderrolle ved å advare amerikanerne mot å trekke seg ut.

Hatet mot Saddam-regimet og presset fra de iransk-finansierte trosbrødrene, fikk Sadr-bevegelsen til å avblåse den væpna motstanden mot amerikanerne, og sadristene fikk plass i regjeringa til Nuri al-Maliki. Det har svekket Moqtada al-Sadrs autoritet, har gitt ham liten politisk gevinst og store interne problemer. I enda mindre grad enn sine forgjengere har vasallen Maliki bidratt til framskritt og stabilisering under USAs bajonetter; situasjonen er til de grader ute av kontroll at USA vurderer å kaste også denne pappfiguren til løvene.

Tvinges til å velge side

Moqtada al-Sadr har delvis mistet kontrollen over sin egen bevegelse, som er splittet i flere fraksjoner, hvorav deler av Mehdi-hæren opererer som reine dødsskvadroner. Mens den sunni-dominerte motstanden konsoliderer seg og er i ferd med å danne en jernring omkring Bagdad, tvinges sjiagruppene som vakler til å velge mellom fortsatt kollaborasjon eller å gå med i den patriotiske fronten. Når det skjer, er USAs tid i praksis forbi.

Det er denne utkrystalliseringsprosessen som nå foregår bakom et kaotisk ytre preget av sekteriske likvideringer, fordrivelser og vanvittige blodsutgytelser, hvor de amerikansk-iranske kollaboratørene er hovedansvarlige.

Det sekulære partiet al-Awda (Hjemkomsten), stiftet av tidligere medlemmer av Ba’ath-partiet, har stor framgang i samarbeid med andre sekulære og religiøse motstandskrefter. I tillegg til kampen mot okkupasjonsregimet har al-Awda også vært i trefninger med  provokatørceller fra al-Qaida.

– Raseri mot ei korrupt regjering

Vasallregimets arrestordre på lederen av det innflytelsesrike (sunni-)Rådet av islamske lærde (AMS), Dr. Harith al-Dhari, har slått tilbake mot regimet, og forsterket den indre splittelsen. Al-Dhari har fra første stund nektet å la seg involvere i den såkalte politiske prosessen til okkupantene, han har tatt avstand fra sekterisk vold og splittelse mellom sunnier og sjiaer. Dr. al-Dhari har i flere måneder oppholdt seg i eksil i Jordan, der han blant annet har hatt samtaler med kong Abdullah. Arrestordren ble utstedt samtidig med at Maliki møtte Bush i Amman, med kong Abdullah som vert.

Sjia-lederen al-Khalissi har fordømt arrestordren mot lederen av sunnirådet. «Det var en idiotisk arrestordre som bare vil øke raseriet mot ei korrupt regjering», sa han på satelittkanalen al-Sharqija. Presset mot regimet har vært så sterkt at også en rekke av kollaboratørene har vært nødt til å ta avstand fra dekretet om å arrestere sunnirådets leder.

Vasallregimets blodstenkte innenriksminister Jawad al-Bolani anklager på sin side Dahri for å støtte «terrorisme». Han støttes av de ledende sjiapartiene i regjeringa, samt av kurderne med den nyss fra Teheran hjemvendte «president» Talabani i spissen.

USA har gått i sin egen felle

På spørsmål om han mener at USA er i ferd med å vinne i Irak, svarte den påtroppende etterfølgeren til krigsforbryteren Donald Rumsfeld, Robert Gates, et klart "nei" under senatskomitehøringa. Praktisk talt alle vestlige medier istemmer at USA allerede har tapt i Irak, og at det nå gjelder å finne en vei ut. Den veien finner ikke USA på egen hånd, fordi imperialistene har rotet det til for seg på alle fronter.

Uansett hva USA gjør, vil de terge på seg frender og rivaler, det være seg Saudi-Arabia, Tyrkia, Iran eller Syria, som alle ønsker å røre i den irakiske heksegryta. Den uhellige alliansen med Iran er USAs eneste forsikring mot å bli smadret av det irakiske folkets velbegrunna raseri. Men det er en dårlig forsikring, fordi stadig flere irakere innser at Iran fungerer som de facto garantist for okkupasjonen.

Enhver patriotisk iraker tvinges nå til å velge side, imot så vel den USA-leda okkupasjonshæren som mot Iran og deres håndlangere i den grønne sonen. Oppgjørets time nærmer seg. Det er en stor regning som skal gjøres opp, og forfallsdatoen er nært forestående.