tirsdag, 22 10 2019

Forfatteren George Orwell har i årtier vært dyrket som en venstreorientert kritiker av udemokratiske regimer. Nå viser dokumenter at mannen ikke bare var antikommunist, men også angiver for den britiske stat.

En fersk 20-binds utgave av George Orwells samlede verker omfatter også hans ukjente svartebok. Denne delen av Orwells virksomhet har vært hemmeligholdt siden1950, ifølge bokseriens redaktør, professor Peter Davison. Boka bekrefter at Orwell spionerte på venner og kolleger, og lagde en kommunistisk svarteliste der blant andre Charlie Chaplin, George Bernhard Shaw og dikteren C. Day Lewis ble angitt som kommunister og «krypto-kommunister». Celia Kirwan, en god venninne av George Orwell, var ansatt i en hemmelig antikommunistisk avdeling i det britiske utenriksdepartementet, Information Research Department – IRD.

Celia Kirwan, en god venninne av George Orwell, var ansatt i en hemmelig antikommunistisk avdeling i det britiske utenriksdepartementet, Information Research Department  – IRD. George Orwell hjalp henne, og dette var starten på virksomheten som håndlanger for den «storebror» han lot som om han kjempet imot. Praktisk talt hele venstrefløyen i Vest-Europa, med trotskistene i spissen, har naivt slukt Orwells fabler og trykket ham til sitt bryst som progressiv systemkritiker. Det er antakelig den vesentlige grunnen til at avsløringene av hans virkelige rolle blir møtt med øredøvende taushet.

George Orwell og den britiske staten

George Orwell ble en håndlanger for «storebror».

Flere generasjoner barn i alle verdensdeler har blitt flasket opp med den erkereaksjonære George Orwells antikommunistiske eventyrforvrengninger av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens historie. I sine skriverier, særlig Animal Farm (Kamerat Napoleon), 1984 og Homage to Catalonia, ga Orwell sin hemningsløse antikommunisme fritt utløp. Skjønt hans skrifter var av heller liten kunstnerisk verdi (dette blir innrømmet også av borgerlige litteraturkritikere), ble han utgitt i stor skala og hans bøker ble foreskrevet som obligatoriske tekster i skolepensa. Årsaken var ene og alene at hans arbeider tjente en høyst nyttig politisk hensikt for stor- og småborgerskapet i de imperialistiske landa og i deres satelitter jorda rundt. Orwell fulgte mønsteret allerede lagt av den berykta renegaten fra Oktoberrevolusjonens sak, nemlig Trotski, og lot som om han forsvarte og støtta revolusjonens grunnprinsipper, mens han bare protesterte mot den påståtte «korrumperinga» av revolusjonens idealer i Sovjetunionen under Stalin. […]

Hatet kommunismen

Det som tiltrakk borgerskapet ved denne tredjerangs forfatteren var ikke hans påtatte forsvar av oktoberrevolusjonens idealer, men hans drivende hat imot kommunismens idealer. Dersom Orwells karakteristikker av Stalin og det SUKP(b) han ledet hadde samsvart med virkeligheten, ville det ha gjort Stalin til det imperialistiske borgerskapets kjæledegge. Dersom det virkelig hadde funnet sted et jevnt frafall fra revolusjonære prinsipper, og hadde proletardiktaturet virkelig brutt sammen til fordel for noen få kynikeres diktatur, ville Stalins Russland blitt møtt med en kvelende omfavnelse fra imperialistenes side. Nettopp fordi den russiske virkeligheten ikke stemte overens med de reaksjonære orwellske fablene, ettersom Sovjetunionen hadde det travelt med å rive ned sin bedrøvelige kapitalistiske og føydale fortid og med å bygge en lys sosialistisk framtid for sitt folk, førte imperialismen en kamp på liv og død mot dette landet som strakte seg fra økonomisk blokade til væpnet intervensjon.

Orwell var om mulig enda mer reaksjonær enn Winston Churchill. Sistnevnte hadde i det minste vett til å vente til den annen verdenskrigens slutt før han offentlig gjenopptok sitt antikommunistiske korstog. Til sammenlikning klarte ikke Orwell, sjølmens krigen pågikk for fullt og menneske-hetens skjebne ble avgjort i den gigantiske styrkeprøven mellom Sovjet-Russland og Nazi-Tyskland i slaget om Stalingrad, å legge bånd på sin antikommunisme. Han skrev sin Animal Farm i 1943. Den ene forleggeren etter den andre refuserte boka. Sjøl borgerlige forlag, i det minste i den tida da nazismens mørke krefter truet med å sluke menneskeheten, hadde større vurderingsevne enn Orwell. Faber refuserte boka, det gjorde også Victor Gollancz. Sistnevntes reaksjon var denne: «Vi kunne ikke ha ut-gitt den da. Disse folkene [sovjeterne]… hadde nettopp reddet skinnet vårt ved Stalingrad.»

På tross av hans ‘venstre’-framtoning, har enhver klassebevisst arbeider i hele verden sett på Orwell som en ukuelig antikommunist og som en agent, betalt eller ei, for det imperialistiske borgerskapet. Som en kunne forvente, roste det trotskistiske «venstre», inspirert av det imperialistiske borgerskapet som alltid, Orwell opp i skyene og overså Orwells antikommunisme ved å holdefast ved at han bare var en anti-stalinist og ingen antikommunist. Og nå har borgerskapet satt disse stakkars små kontrarevolusjonære i forlegenhet ved å avsløre at Orwell var politisk spion – i sannhet en fin antikommunist!

I tjeneste hos «storebror»

Dokumenter som ble frigitt av the Public Record Office onsdag 10. juli 1996 avslører at Orwell tilbød seg å forsyne en hemmelig propagandaavdeling underlagt Utenriksdepartementet, med bånd til de hemmelige tjenester, med navn på forfattere og journalister han anså som «krypto-kommunister» og «yrkesbrødre» som ikke var til å stole på. Orwell kom med tilbudet sitt i 1949, kort tid før han døde, til den hemmelige antikommunistiske propagandaavdelinga som var opprettet i 1948 av regjeringa Attlee – denne yndlingen til det trotskistiske, revisjonistiske og sosialdemokratiske «venstre» – angivelig som svar på «den tiltagende kommunistiske trussel mot hele den vestlige sivilisasjon (les: imperialismen)». Leseren vil huske at dokumentene som ble frigitt av det offentlige arkivkontoret (Public Record Office) sommeren 1995 avslørte at denne avdelinga, kalt Informasjons- og forskningsdepartementet (Information Research Department - IRD), brukte forfattere, fagforeningsledere og politikere til å spre desinformasjon om det tidligere USSR, de østeuropeiske folkedemokratiene og mot kommunistpartiene i Vesten, særlig de britiske, franske og italienske. Velkjente litterære navn som filosofen Bertrand Russell, poeten Stephen Spender, og Arthur Koestler (enda en av det trotskistiske brorskapets yndlinger) ble hyret av IRD for å produsere antikommunistisk propaganda-materiell under den kalde krigen. De høyt plasserte Labour-politikerne som ble brukt av IRD innbefattet Attlee, Christopher Mayhew, Denis Healey og Vic Feather.

Med en stab på 300 tjenestemenn kanaliserte IRD det meste av sin desinformasjon gjennom departementsuttalelser, det alltid så «objektive» BBC, pressa og gjennom britiske utenriksstasjoner. Ifølge dokumentene slapp IRD utplukka artikler fra den«venstreorienterte» antisovjetiske ukeavisa Tribune, for å bygge opp under sin skjulte antikommunistiske kampanje. IRD hadde også, heller ikke overraskende, suksess når det gjaldt å verve BBC som del av det antikommunistiske korstoget til MI6, der BBC fikk detaljerte råd om hvordan propagandaen burde innrettes overfor sjølve Sovjetunionen. I et memorandum fra generalmajor Sir Ian Jacob, den daværende direktøren for BBCs utenlandssendinger (Overseas Service), advarte en IRD-tjenestemann om at : «Formuleringer som ‘Kreml’ bør aldri brukes i uvennlig sammenheng. Kreml er et samlende symbol for russere flest», og han føyde til – som for å utelukke all mulig tvil om de kontrarevolusjonære fortjenester til Trotski, Sinovjev og Bukharin – at «russiske revolusjonære årsdager bør gi anledning til referanser til Trotski, Sinovjev, Bukharin og andre ‘nære venner’ av Lenin»![…] Papirene som ble frigitt viser ellers at IRD fremmet utgivelsen av Orwells antikommunistiske allegori Kamerat Napoleon (Animal Farm) på fremmede språk. En ansatt ved den britiske ambassaden i Kairo noterte anerkjennende: «Ideen egner seg spesielt bra på arabisk i lys av det faktum at både griser og hunder av muslimer blir ansett som urene dyr.»

Tribune og TUC som redskaper

IRD var ivrige etter å promovere utgivelsen av Animal Farm på arabisk for å møte den voksende, antiimperialistiske kampen til de arabiske massene. Avdelinga var spesielt bekymret for spredninga av kommunismen til det oljerike kongedømmet Saudi-Arabia, spesielt blant oljearbeiderne i Dharan, åstedet for bombeattentatet mot en amerikansk flybase i mai 1997. IRD forsto at antikommunistisk propaganda blir langt mer effektiv når det kommer fra kilder som låter radikale, som tilsynelatende støtter de målene kommunismen står for, at den blir langt mer effektiv fra leppene til en Trotski eller en Orwell enn når det kommer fra en Lord Rothermore eller en Rupert Murdoch, og var derfor særs ivrig etter å nytte antikommunistiske publikasjoner med ‘venstre’-klang. Derfor sørget den for at ukeavisa Tribune ble sendt til britiske utenriksstasjoner. IRD-tjenestemennene merket seg med tilfredshet at the

Tribune «kombinerer den resolutte utleveringen av kommunismen og dens metoder med konsekvent forfekting av de mål som sympatisører på venstrefløyen vanligvis støtter», og la til at «mange av artiklene kan effektivt anvendes til denne avdelings formål.» Dokumentene avslører også at IRD var dypt involvert med britisk LO (TUC), at den spilte en aktiv rolle i å splitte den internasjonale fagbevegelsen sist på 40-tallet og drev lobbyvirksomhet mot fagforeninger som støttet nasjonalrådet for sivile rettigheter (NCCL), nå omdøpt til Liberty. I et notat advarte en høyere tjenestemann i IRD om at NCCL var «sterkt penetrert av kommunister og blir i virkeligheten utnyttet til lite eller ingenting annet enn til å angripe vår koloniadministrasjon og -politikk ved enhver anledning». Denne «overbevisning» fikk IRD gjennom TUC, der den viktigste kontakten var ingen ringere enn Vic Feather som seinere skulle bli landsorganisasjonens generalsekretær. […]

London sept-okt 1996.

Forkortet oversettelse fra det indiske tidsskriftet Revolutionary Democracy, april 1998.
Mellomtitler er satt til av Revolusjon. Trykt i Revolusjon nr. 16, april 1999.