torsdag 16 juli 2020

Ludvig Holberg på sokkel. CC BY-NC-ND A.DaveyLudvig Holberg på sokkel. CC BY-NC-ND A.Davey

Den strukturelle rasismen er sjelden hogd i stein eller støpt i bronse. Undertrykkingsmekanismene er mer kompliserte enn som så.

Debatten om hvilke historiske minnesmerker som bør fjernes fra bybildet, står i fare for å bli en sekterisk og identitetspolitisk snublestein for en antirasistisk bevegelse i medvind.

De verdensomspennende antirasistiske mobiliseringene i kjølvannet av politidrapet på George Floyd i Minneapolis gir håp for framtida. Myten om at ungdommen er apatisk og ikke bryr seg om politikk, er gjort til skamme.

Rasisme er en av flere undertrykkingsmekanismer i et samfunn der de som arbeider er fratatt retten til å forvalte det som de sjøl har produsert. Erkjennelsen av at rasismen er strukturell og bygd inn i de kapitalistiske statlige institusjonene, voldsapparatet og i den ideologiske overbygninga, er i rask utvikling. Gradvis skjønner flere at også rasismen i bunn og grunn er et klassespørsmål. Dette er en bevisstgjøringsprosess som kan og vil få stor politisk betydning.

Flere og flere skjønner at rasisme også handler om klasse

Derfor er det ikke rart at de reaksjonære kreftene og rasismens apologeter, anført av folk som tidligere justisminister Per Willy Amundsen, går til rabiate angrep på protestbevegelsen og påstår at rasisme ikke eksisterer i et land som Norge. Noen av angrepa blir dårlig kamuflert med at demonstrantene er «egoister»(!) og heller skulle ha holdt seg hjemme på grunn av Covid-19 og smittefaren. Reaksjonene er et symptom på at de rasistiske, autoritære og reaksjonære kreftene står med ryggen mot veggen i den offentlige debatten.

Nettopp derfor er det skadelig dersom den antirasistiske bevegelsen og progressive blir svimle av framgangen og gjør framstøt på så mange fronter at de reaksjonære kreftene får anledning til en motoffensiv. Vandalisering og krav om å fjerne ethvert minnesmerke over personer med rasistisk rulleblad, som det nå er starta kampanjer for, kan raskt føre bevegelsen inn i en akselererende utforbakke, om en ikke bremser i tide.

I forskjellige former inngår rasisme i menneskehetens historiske arv, som en bestanddel av klassesamfunnets framvekst og utvikling. På den ene eller den andre måten gir denne arven seg uttrykk i form av undertrykking, klassekamp og frihetskamp helt fra det gamle slavesamfunnet og opp til vår tid.

Allerede romerne, vikingene og araberne tok slaver – også i Europa. Slavetrafikken gikk den gangen begge veier, fra sør til nord og motsatt. Den mer «moderne» rasismen har sitt historiske utspring i Europas gamle kolonimakter og overgangen fra føydalsamfunn til kapitalisme og imperialisme. Først da ble slavehandel en reint europeisk virksomhet.

Den britiske, franske og belgiske koloniseringa av Afrika og de imperialistiske røverkrigene handlet da som nå om erobring av markeder og ressurser. Også kongeriket Danmark-Norge og norske sjøfolk tok på 1600-1700-tallet aktivt del i slavehandel og utplyndring. Dette ble ideologisk forsvart med raseteorier og propaganda for de hvite europeernes rett til å utbre sin religion og «sivilisasjon» til vantro og mindreverdige raser i Amerika, Afrika og Asia. Med hjelp fra kirka var dette en gudegitt «rett» for det kristne Europa.

I mer og mindre modifisert form har denne ideologiske rettferdiggjøringa vært brukt helt opp til vår tid. USA, NATO og EU intervenerer i alle regioner, forskjellen fra tidligere tider består mest i at «sivilisering av barbarene» er erstatta med propaganda om demokrati og menneskerettigheter. Men, som vi veit, er det ikke de «usiviliserte barbarene», men imperialistmaktene, som bruker giftgass, napalm, hvitt fosfor og andre bestialske våpen mot kvinner, barn og menn.

Ned fra sokkelen?

En lang rekke historiske skikkelser fra det føydale og kapitalistiske Europa står på sokkel på eget kontinent og i andre verdensdeler. Mange av dem også i Norge.

Winston Churchill er en av dem, den britiske krigsministeren som ville gasse kurdere og arabere i det gamle Mesopotamia. Han var utvilsomt rasist, nesten like uttalt som kolonisatoren Cecil Rhodes, mannen som ga opphav til navnet Rhodesia – apartheidstaten som etter frigjøringa i 1980 heter Zimbabwe.

Briter, og spesielt dem med bakgrunn fra koloniene, vil med rette ha Rhodes ned fra sokkelen. Det er absolutt ingenting positivt knytta til hans navn. Deler av den antirasistiske bevegelsen vil også ha vekk Churchill. Dét er ikke fullt så opplagt.

Som vi veit, spilte Churchill seinere en annen rolle, som den vestlige statslederen som konfronterte den tyske nazismen. Dette er grunnen til at han står på sokkel i London og på Solli plass i Oslo, ikke fordi han gasset kurdere eller fordi han var rabiat antikommunist.

Når deler av den framstormende antirasistiske bevegelsen stiller krav om å fjerne Churchill-statuen i Oslo, risikerer de å gjøre bevegelsen en bjørnetjeneste. Det er utmerka at de tilslørte sidene ved den reaksjonære politikeren Churchill blir avkledd og problematisert. Samtidig tjener ikke et krav om å rive ham – eller Ludvig Holberg – ned fra sokkelen til annet enn å gi de bakstreverske kreftene gratispoenger. Fordi hvis Churchill og Holberg skal vekk, hva da med alle de andre sokkelheltene?

Historiske personligheter må vurderes i sin tids konkrete historiske kontekst. Som kommunister, antifascister og antirasister har vi fint lite til overs for Churchill. I tillegg til hans krigsforbrytelser under og etter første verdenskrig, er det nok å vise til hans Fulton-tale i 1946.

På tross av alt dette har Churchill og Storbritannia en plass i nordmenns hjerter, sammen med Stalin og Sovjetunionen, for kampen mot Nazi-Tyskland som også førte til frigjøring av landet vårt. Problemet med statuen på Solli plass er i første rekke at Churchill mangler en Stalin og en Roosevelt ved sin side, som et minnesmerke over den antifascistiske alliansen.

En Churchill-statue i tidligere britiske kolonier i Afrika eller India, midt blant folk han definerte som mindreverdige raser, har en annen symbolikk enn når han står på sokkel i Oslo. Tilsvarende gjelder for mange av våre egne nasjonale symboler og personligheter som spilte en spesifikk rolle i sin samtid. De aller fleste av dem tilhørte de herskende klasser og var dermed også formidlere av den samme klassens herskende tanker for tidsperioden.

Hva skal vi si om vikinghøvdinger eller om Ludvig Holberg eller Peter Wessel Tordenskiold? Vikingene dro på korstog, plyndret i Midtøsten og tok slaver. Holberg investerte i selskaper som drev slavehandel. Tordenskiold startet karrieren på slaveskip til Vestindia (Karibia).

Samtidig var de alle på sitt vis og i andre sammenhenger viktige for norsk nasjonal bevissthet, frigjøring og sjølstyre.

Forsamlinga av norsk småadel, embetsmenn og storbønder vedtok en av datidas mest progressive grunnlover på Eidsvold i 1814. Men det var også en rasistisk grunnlov, med en egen paragraf retta mot jøder og jesuitter. Bør grunnlovsfedrene derfor ned av sokkelen?

De nyfrelste tilhengerne av kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 snakker mye om Martin Tranmæl, Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsen. De snakker mindre om Bondepartiets leder Jens Hunseid, som var den som gjorde «forliket» mulig. Før krigen fryktet Hunseid for at «vi lager vårt land om til en internasjonal søppelkasse, rasebiologisk sett». Han meldte seg seinere inn i NS. Bør Martin Tranmæl og Nygaardsvold ned fra sokkelen ettersom de samarbeidet med en slik mann?

Skulpturene i Vigelandsparken levendegjør mennesker i alle aldre, det de har til felles er at menneskene stort sett er hvite og «ariske». De tyske okkupantene hadde sans for estetikken, og Gustav Vigeland sa seg fornøyd med nazistenes beundring for parkanlegget. Skal vi derfor jevne Vigelandsparken med jorda?

Eksemplene viser at kulturell og historisk «sanering» er en farlig vei å gå hvis en ikke begrenser seg til helt spesifikke rasistiske eller fascistiske symboler og visuelle uttrykk.

Alle fortjener ikke å stå på sokkel eller ha sitt portrett på veggen. Det gjelder for eksempel reine fascister og nazister som Vidkun Quisling, en mann som forsvarsminister Frank Bakke-Jensen mener har sin rettmessige plass i glass og ramme på hans kontor, sammen med de øvrige forgjengere i statsrådstolen. Vi tviler på at hans og Ernas tyske partikollega Angela Merkel har Adolf Hitler på veggen på kanslerkontoret, for å si det sånn.

Alle land og folk må sjøl bestemme hvem de vil ha synlige i gatebildet. I Zimbabwe har forhatte undertrykkere som Cecil Rhodes og Ian Smith ingen plass. Apartheidregimet måtte gi tapt for de svarte innbyggernes væpna motstandskamp. Siden gikk landets mangeårige svarte leder Robert Mugabe fra å være elsket frigjøringshelt til gradvis å miste tilliten i eget folk. Skal Mugabe derfor fratas all ære for sin rolle som frigjøringsleder og forbilde i kampen mot apartheid over hele det sørlige Afrika? Svaret er sjølsagt nei.

Hvor mange historiske personligheter har plettfri vandel?

Personligheter har opp gjennom historia spilt en progressiv eller reaksjonær rolle i ulike situasjoner og i ulike livsfaser. Rekka er uendelig lang, enten det er snakk om fagbevegelsen eller politisk arbeid. Mange som har vært progressive og militante ledere for arbeiderklassen har siden blitt overløpere og klasseforrædere. Demokratiforkjempere har blitt systemforsvarere, borgerrettighetsforkjempere har latt seg kjøpe. Anti-imperialister har blitt NATO-forkjempere. Andre igjen har latt seg verve som agenter og angivere.

Hva skal vi gjøre med dem alle sammen? De har kasta seg sjøl på fyllinga allerede.

Poenget er at alle fenomener og personer må vurderes ut fra rolla de har spilt i en objektiv historisk kontekst, i første rekke i sitt eget land. Det som har progressiv og estetisk verdi, tar vi med oss videre. Resten vil langsomt forvitre. Bare i ekstreme tilfeller er det på sin plass å destruere historiske minnesmerker, som når et land eller folk frigjør seg fra despoter, okkupanter eller undertrykkere. Andre personligheter med en mer ambivalent rolle som er satt på pidestall, bør heller flyttes fra det offentlige rom og inn på et museum.

I motsatt fall senker identitetspolitikerne seg ned på nivået til kulturvandaler av typen Taliban, Daesh og president Trump, som har truet med å utslette den iransk-persiske kulturarven.

Seierherrene i ulike historiske perioder bestemmer hvem som skal stå på sokkel, hvem som skal portretteres og få sette sitt stempel på den nasjonale arven. I vår tids kontekst virker mange av bautaene malplasserte og mosegrodde i mer enn én forstand. Det er ikke derfor gitt at de bør rives ned – fordi det uunngåelige neste spørsmålet blir hva som er tilstrekkelig plettfri vandel til at noen får lov til å stå.

Mange av dem som står på sokkel i det offentlige rom, kan med fordel flyttes inn på museum. En annen diskusjon er om det i det hele tatt har noen hensikt – sett bort fra å sysselsette billedhoggerne–  å la ulike personligheters fysiognomi få pryde bybildet.