Norsk natur vandaliseres i et rasende tempo av vindbaroner, kamuflert som «klimatiltak». Det har resultert i et rettmessig folkeopprør mot kraftutbygging vi ikke en gang har bruk for.
Norge er blant de land i verden som baserer seg på praktisk talt hundre prosent fornybar energi. Det er stort sett bare Albania, Paraguay og Island (geotermisk energi) som ligger foran oss med hundre prosent fornybar kraftproduksjon. Norge følger hakk i hæl med 97,5 vannkraftbasert energiproduksjon.
Fornybar strømproduksjon i form av vannkraft har vært Norges energikilde i årtier. Vannkrafta har en kapasitet på omlag 140 TWh i året. Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) mener at det norske strømforbruket kan komme til å vokse til 157 TWh i 2035. Da har NVE lagt til grunn at alle nye biler er elektriske fra 1930. Økt lokal energiproduksjon i form av solceller kan redusere presset på det sentrale strømnettet, om enn i forholdsvis beskjeden grad.
Særlig er det bygging av kraftslukende datasentre som trekker opp anslagene fra NVE. Dette er sentre som blant annet genererer kryptovaluta, men som på grunn av EU-regler er sikra kraftig redusert el-avgift. Minering av bitcoin er strømsløsing satt på spissen.
På grunn av subsidiene og lav kraftpris har Microsoft åpnet sine to første datasentre i Norge, og Google har kjøpt tomt utenfor Skien i Telemark. NVE forventer en jevn vekst i kraftforbruk fra datasentre fremover, og anslår et forbruk i Norge på mellom 4 og 14 TWh i 2040 (faktaark fra NVE 13/2019). Statkraft og organisasjoner som Bellona har i årevis jobb for å få flere slike sentre til Norge.
De som tjener på dette, er grådige kraftselskaper. For alle andre i Norge betyr det høyere strømpris og høyere nettleie.
Fullelektrifisering av Norge?
Målet om fullelektrifisering er fullt mulig, i følge Statnett. Et annet spørsmål er om det er ønskelig. Statkraft slår fast at vi har mer enn nok kraft i Norge, uten at det trengs en eneste ny vindmølle. Statnett vurderer at dagens kraftoverskudd (før 30 nye vindkraftverk blir satt i drift) er på 10 terawattimer (TWh) i et normalår, og at Norge sannsynligvis vil ha et overskudd på 20 TWh etter 2030. Årlig totalforbruk for Oslo by er til sammenligning omlag 9 TWh.
Skulle vi trenge mer, er det opplagt smarte tiltaket å oppgradere vannkraftverkene. Hvorfor det ikke blir gjort, kommer vi tilbake til.
Elektrifisering av sokkelen er et eksempel på et bortkasta tiltak, i hvert fall når elektrifiseringa skjer gjennom strøm som er produsert på land. Isolerte anlegg for havvind kunne ha vært fornuftig, men blir for dyrt med dagens teknologi.
Teksten fortsetter nedenfor illustrasjonen.
Vannkraft i Europa. Norge og Island er blant de ledende produsentene. Statistikk for Albania forelå ikke for 2018. CC BY-SA Grafikk fra Our World in Data.
Hensikten med elektrifisering skal være å redusere CO2-utslipp fra gassforbrenning og sikkerhetsfakling på sokkelen. Det skal skje ved overføring av minst 5 TWh fra stamnett og regionalnett, dvs. ved å øke nettbelastninga ytterligere.
Og «klimagevinsten»? Den er lik null. Gassen og karbondioksiden som ellers ville gått til værs på sokkelen, blir i stedet frakta til kontinentet for å brennes der. Norske klimatall blir penere, uten at det blir sluppet ut mindre CO2 i verden av den grunn.
Flere mellomlandsforbindelser skal sikre et marked for overskuddskrafta
En vesentlig grunn til den unødvendige satsinga på «mer fornybar energi», er at Norge har forplikta seg til å følge EUs såkalte fornybarmål. Det krever nye investeringer i kraftproduksjon – kraft som vi ikke trenger til annet enn å selge ut av landet.
Sirkelargumentasjonen er slik: Når vi først bygger ut store mengder overskuddskraft, gjelder det å bli kvitt den. Og da trenger vi flere utenlandsforbindelser. Som igjen betyr økte nettinvesteringer, høyere nettleie og import av europeisk kraftpris. Eller som Statnett sier det: «Flere mellomlandsforbindelser er viktig for å sikre et stort nok marked for den nye kraften.»
Vindmøller overalt
Til tross for disse kjensgjerningene blir vi tuta ørene fulle med at det ikke er kraft nok, og at vi spesielt trenger masse ny vindkraft i klimaets og miljøets navn. Mer løgnaktig kan fortellinga knapt bli. Vi har kraft nok. Og vindkraft er det motsatte av miljøvennlig.
Vindparkutbygginga raserer lokalsamfunn og naturperler. Vindmøllene i «parkanleggene» kan være på 100 til 250 meter, dvs. opptil dobbelt så høye som Nidarosdomen og hotell Plaza i Oslo. Vindmøllene er dessuten rene masseutryddelsesmaskiner for fugler og insekter.
Vindkraft blir dytta fram som en nødvendighet for fullelektrifisering av det norske samfunnet. Da må vi «tåle» at naturen vår blir ødelagt og at nettleia stiger til stadig nye høyder.
Grunnene til massiv økning i nettleia er at det er denne som blir brukt til å finansiere nye master og kabler, blant annet for å få fram strømmen fra vindturbinene til sentralnettet. Det krever enorme investeringer som altså kommer i tillegg til bygging av anleggsveier i ulendt terreng og sjølve vindparkene. Statnett opererer med investeringer i hele det norske transmisjonsnettet på 4–6 milliarder kroner årlig fram mot 2030.
I motsetning til vannkraft, gjelder ikke hjemfallsrett til staten for vindkraft. Vindkrafta er dessuten kraftig subsidiert, og har derfor blitt et yndet investeringsobjekt for utenlandske investorer. Seks av ti vindkraftanlegg er da også på utenlandske hender, hovedsakelig tyske. Åtte av de ti største eierne er utenlandske fond. Mens 89 prosent av vannkrafta er på offentlige hender (stat, kommune og fylkeskommune), er det offentlige eierskapet over vindkrafta bare 33 prosent.
Folkeopprøret mot miljøvanviddet og overkjøringa av lokaldemokratiet, representert blant annet gjennom folkebevegelsen Motvind Norge, har tvunget politikerne og vindbaronene til å ta et steg tilbake. Men vindprosjektmanien lever videre. En av tre vindparker som nå skal bygges ut ligger i områder som NVE og Miljødirektoratet har vurdert som uegnet for vindkraft.
En ny stortingsmelding varsler at ordninga med grønne sertifikater og de ekstremt gunstige avskrivningsreglene skal avvikles om et par år. Likevel skal alle de andre gunstige skatteordningene beholdes.
Vannkrafta blir ikke utnyttet
Ingenting er mer stabilt og miljøvennlig enn vannkrafta vår. Mange av damanleggene kjører med gamle og mindre effektive turbiner fra 1950- og 1960-tallet. Systematisk oppgradering av norsk vannkraft kan gi like mye kraft som det nå er lagt planer for med vindkraft på land, ifølge en studie fra NTNU.
Forskerne viser at 15 til 20 prosent produksjonsøkning kan hentes ut av det eksisterende vannkraftsystemet. Det tilsvarer 20 til 30 terawattimer (TWh) eller like mye som den planlagte vindkrafta på land.
Nye 20 til 30 TWh kan hentes ut fra eksisterende vannkraftverk
Mye av dette er gammelt nytt. Av alle typer elektrisitetsproduksjon er vannkraft den teknologien som gir mest energi tilbake i forhold til den energien som går med til å bygge anlegget og produsere kraften, Energy Payback Ratio (EPR). Levetida til et vannkraftverk (over 70 år) er ca. tre ganger høyere enn forventa levetid til et vindkraftanlegg (25 år). Dette viste en studie fra CEDREN og SINTEF i 2012.
Også tall fra klimapanelet IPCC anslår EPR til 6–280 for vannkraft, 5–40 for vind og 2–20 for kull. Vannkraft gruser med andre ord den nest beste teknologien, vindkraft.
Når dette kraftpotensialet ikke blir hentet ut, er det fordi prosjektene ikke er lønnsomme for kraftselskapene etter skatt. Med grunnrenteskatt og lang avskrivningstid (67 år) blir oppgradering av vannkraft i praksis straffet i forhold til andre fornybare energikilder.
Dette er en helt bevisst politikk, som opplagt er samfunnsmessig ulønnsom. En oppgradering kan skje uten vesentlige nye naturinngrep, og infrastrukturen er allerede på plass. Det som eventuelt trengs er å forsterke den eksisterende overføringskapasiteten og oppgradering av transformatorer.
Nok av strøm, men mangel på transmisjonskapasitet
I Bergensregionen og store deler av Vestlandet har etterspørsel etter elektrisk energi økt kraftig de seinere åra. Flere industriprosjekter er satt på vent på grunn av manglende kraftleveranse. Dette skyldes ikke at det blir produsert for lite strøm, men i begrensninger i det regionale transmisjonsnettet som eies av Statnett.
«Det største behovet for å styrke kapasiteten framover er til regionane og inn mot dei større byane», skriver Statnett i sin Nettutviklingsplan fra 2019. Her står det også at: «Planar om produksjonsvekst nord for Sognefjorden og to nye mellomlandsforbindelsar vil auke flyten og dimed flaskehalsen på forbindelsen Sogndal – Aurland. Våren 2019 søkte me difor konsesjon på forsterking av denne forbindelsen. (…)
Meir uregulert produksjon og vesentleg auka utvekslingskapasitet ut av det nordiske synkronområdet gir ein meir utfordrande systemdrift. For å halde fram med ein sikker systemdrift og sikre høg bruk av våre mellomlandsforbindelsar, setter Statnett og dei andre nordiske TSOane i gang ei rekke forbetringstiltak.» (Vår utheving.)
Samtidig som Statnett advarer mot enda flere mellomlandsforbindelser før man sikrer en noenlunde stabil systemdrift, skinner det igjennom at utnyttelse av utenlandskablene har høy prioritet, noe som igjen krever ytterligere investeringer i sentralnettet.
Dette harmonerer med EUs tiårige nettutviklingsplan, en plan Statnett kan tvinges til å følge dersom også neste energimarkedspakke (den fjerde) blir norsk lov og del av EØS-avtalen. Fjerde energimarkedspakke er allerede vedtatt i EU. Norge innlemmet EUs tredje energimarkedspakke i 2018, til tross for massive protester fra fagbevegelse, kommunepolitikere og ordførere over hele landet.
Statnett vil nå selge seg ut av regionalnettet på Vestlandet, og overlate det til de regionale kraftselskapene. Det har regjeringa gitt klarsignal til. Konsekvensen blir enda dyrere nettleie for industri og forbrukere i en region som produserer en tredjedel av den norske krafta.
EUs energiunion
Som ledd i å sikre fri flyt av energi på tvers av grensene i Europa, der strømmen går dit den er dyrest, har EU laget en «grønn» overbygning kalt European Green Deal. Prosjektet skal pynte på EUs mål om en energiunion som vil underminere enkeltstatenes muligheter til å favorisere egen industri, nettopp den typen kraftforedlende industri som har vært og er hjørnesteiner for norsk industriutvikling.
Det er dette kappløpet Norge ivrer etter å delta i, med det paradoksale resultatet at en stadig friere kraftutveksling fører til at Norge importerer mer «skitten» strøm fra kontinentet, som attpåtil blir dyrere for forbrukere og industri. Krafta blir dyrere på grunn av prisutlikningen mellom gjennomsnittlig billigere norsk strøm og tilsvarende dyrere strøm på kontinentet og i Storbritannia. Den blir enda dyrere fordi det krever enorme investeringer i sentralnettet for å frakte strømmen til og fra de nye utenlandsforbindelsene. To slike kabelprodjekter er under bygging, ett til Tyskland og ett til Storbritannia. Et tredje prosjekt, NorthConnect, er midlertidig parkert fordi det forårsaket opprør langs kysten og i fagbevegelsen.
Norges påståtte bidrag til å redde verden bare vi ødelegger mest mulig urørt natur, henger ikke på greip. Regjeringa sitt mål om nye 50 TWh gjennom rasering av norsk natur betyr lite eller ingenting når 200.000 TWh av verdens energiproduksjon er «fossil», dvs. olje, kull og gass.
Mer bakgrunn: