Radikal front er en progressiv blogg som har starta en debatt for den revolusjonære bevegelsen. Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Tjen Folket og Kommunistisk plattform (KPML) er invitert til å legge fram sine tanker om «veien og målet». Her gjengir vi innlegget fra KPML.

I disse dager markerer borgerklassen at det er 20 år siden Berlin-murens fall, og jubelbruset vil ingen ende ta. Midt under den verste krisa i nyere tid, der kapitalismen står med rumpa bar, er det ikke tilfeldig at vi for n'te gang får høre at sosialismen og kommunismen er en «umulighet».

Kjell Arnestad fra KPML på Globaliseringskonferansen 2008.
Kjell Arnestad representerer KPml.

Borgerskapets informasjonsmonopol har gjort at denne propagandaen blir trodd. For den bitre ironien er at sammenbruddet for Sovjetunionen og folkedemokratiene som fant sted for tjue år sida var et sammenbrudd, ikke for sosialismen og kommunismen, men for revisjonismen (de degenererte og borgerliggjorte «kommunist»-partiene som hadde gjeninnført kapitalistiske produksjonsforhold men beholdt den sosialistiske maska), og at dette sammenbruddet ble forutsagt av marxist-leninistene allerede på 50- og 60-tallet, blant annet av både Enver Hoxha og Mao Tse-tung.

En «ny» verdensorden

20 år er ei stund, og det kan være på sin plass å minne om hva herskerklassen lovte oss alle i 1989, etter at «sosialismen var beseiret»: En ny verdensorden der velstand, fred, frihet og demokrati skulle gjøre endelig slutt på alle kriger, på all undertrykking, ufrihet, sosial nød og fattigdom. Det er ikke nødvendig å si mer om det. Alle som er i stand til å åpne ei avis ser at alt er løgn og bedrag fra ende til annen.

Imperialismen er et system som truer med å føre hele menneskeheten i grava, enten det skjer med krig eller fullstendig ødeleggelse av miljøet og livsforholdene på jorda. Dette er et system som ikke kan justeres og korrigeres, det må avskaffes og gravlegges for at menneskeheten skal få leve og puste fritt – i dobbelt forstand. Og den eneste samfunnskrafta som har styrke til å legge kapitalismen i grava, er arbeiderklassen i spissen for hele det arbeidende folket.

Aldri har det vært flere som sulter, aldri har forskjellen mellom fattig og rik vært større (også i Norge), aldri siden tidlig i forrige århundre har angrepa på arbeiderklassens tilkjempa rettigheter vært voldsommere. Imperialistene fører regionale kriger om ressurser, de rivaliserer om omfordeling av markeder og innflytelsessfærer. Men i sin «nye verdensorden» står de sammen om én ting: å slå tilbake alle forsøk på motstand og frigjøring fra arbeiderklassen og undertrykte folk og nasjoner, all opposisjon fra ungdommen, kvinnene og alle progressive krefter. Imperialismen fører altomfattende krig mot arbeiderklassen på absolutt alle felter: Økonomisk, faglig, sosialt, ideologisk, teoretisk, kulturelt.

De presser lønningene ned, de angriper faglige rettigheter, de stjeler pensjonene og gjør de fattige enda fattigere, de fører en omfattende ideologisk kamp under ulike «hatter» mot arbeiderklassens ideologi – marxismen-leninismen, de omskriver og forfalsker historia – spesielt med hensyn til arbeiderklassens landevinninger og sosialismen i det tjuende århundret. Og de sprer en fordummende, reaksjonær og kosmopolitisk massekultur, i hovedsak anglo-amerikansk.

Så lenge det fins en organisert arbeiderklasse, så lever også de sosialistiske ideene. Til tross for det massive tilbakeslaget for arbeiderklassen og mange av dens organisasjoner, enten vi snakker om fagbevegelse eller kommunistiske partier, så styrker klassens kamp og organisering seg i en rekke land i ulike verdensdeler, i særdeleshet i Latin-Amerika.

I Europa følte vi tilbakeslaget aller hardest. Men også her slåss arbeiderklassen for å komme til hektene, det samme gjelder de kommunistiske partiene, organisasjonene og gruppene som fins.

Sosialdemokratiets svik og revisjonistenes forræderi har ført til stor forvirring, noe som blir maksimalt utnyttet av borgerskapet og av ulike «radikale» strømninger som tjener til å fjerne fokuset fra de nøkkeloppgavene som må løse for å sette revolusjonen på dagsordenen.

Lenin sa at det ville være mye vanskeligere å begynne revolusjonen i Vest-Europa (enn i det tilbakeliggende Russland), men at det ville være desto lettere å fortsette.

Startvanskene Lenin tenkte på, var blant annet borgerskapets mer avanserte styringsformer og sosialdemokratiets innflytelse over et lag av priviligerte arbeidere. Dette skaper illusjoner om at demokratiet eksisterer på tvers av klassetilhørighet og at klassene kan eksistere sammen i harmoni. I Norge er dette klassesamarbeidet fullstendig institusjonalisert gjennom trepartssamarbeidet mellom kapitalistene i NHO, LO-toppen og den borgerlige staten, som tilsynelatende gir «litt til alle parter».

Når klasseundertrykkinga blir tydeligere, som den vil bli når den nåværende krisa fester grepet, vil denne klasseharmonien sprekke, og sosialdemokratiets og den borgerlige statens sanne ansikt vil tre tydelig fram.

Revisjonismen og reformismen på frammarsj

Etter år med såkalt klassefred, er det blitt en stadig mer utbredt forestilling på venstresida, også blant folk som kaller eller har kalt seg revolusjonære, om at revolusjon i Norge er en umulighet. Enten må vi glemme det helt eller finne opp nye veier til et bedre samfunn som ikke nødvendigvis bryter med rammene for kapitalismen. I beste fall kan man håpe på sosiale revolusjoner i verdens fattigste land, som Nepal eller Bolivia. Denne forestillinga er en refleks av borgerskapets intense propagandakampanje mot revolusjonen og sosialismen, som også blir kanalisert inn i progressive og revolusjonære miljøer av såkalte nyskapende strømninger som snakker om «en tredje vei», om «sosialistisk folkestyre», «antimonopolistisk demokrati», «en sosialisme for det 21. århundre» osv.

Vi marxist-leninister fastholder at den sosialistiske revolusjonen er en nødvendighet, også i Norge. Og at en sånn revolusjon bare kan seire med arbeiderklassen i spissen, veileda av klassens mest framskredne organisasjon, et kommunistisk parti.

Ingenting er endret ved imperialismens eller den norske kapitalismens natur som tilsier noe annet. For øyeblikket er det ebbe i den norske klassekampen, og sosialdemokratiets ulike fløyer (Ap, SV og Rødt) bidrar hver på sitt vis til å vedlikeholde klassefreden. Enten gjennom å preke om at vi nå har ei regjering som «er med oss, og ikke mot oss», eller ved å holde fullstendig kjeft om revolusjon og sosialisme som et alternativ, slik Rødt gjorde gjennom hele valgkampen.

Marxismen-leninismen er vitenskap

Marxist-leninistene er ikke utopister eller drømmere når vi snakker om revolusjonen. Kommunistene vurderer klassekampen og styrkeforholdet mellom klassekreftene nøkternt. Vi er fullstendig klar over at Norge ikke er i nærheten av en revolusjonær situasjon for øyeblikket, og at det sannsynligvis er lenge ennå til flagget med hammer og sigd vaier fra slottsbalkongen.

Men vi er marxister som har et dialektisk og materialistisk verdenssyn, og analyserer med marxistisk metodikk. Kapitalismens egne utviklingslover fører systemet mot stadig nye kriser og nye sammenstøt mellom klassekreftene. I noen land er dette allerede hverdagens virkelighet, mens det kan fortone seg annerledes i et land som Norge. Men sammenstøtene kommer også her, uten at vi på forhånd kan si når eller i hvilke bransjer og sektorer, eller i hvilke sosiale lag. Det er ikke en gang gitt at konfrontasjonen begynner på arbeidsplassene, for eksempel kan et ungdomsopprør, konflikt ved universitetene eller revolusjonær oppstand i et annet land være gnisten som tenner en brann.

Kommunistene kan ikke «bestemme» når revolusjonen kommer, revolusjonen er avhengig av at det eksisterer en revolusjonær situasjon. Og en revolusjon kan også bli slått ned eller renne ut i sand. Kommunistenes oppgave er å forberede til revolusjonen (i analyser, agitasjon og propaganda og også i form av organisering), partiet må være parat når den revolusjonære situasjonen faktisk inntreffer. På det tidspunktet er det avgjørende at det fins et herda kommunistisk parti som gjennom sin innsats i klassekampen har etablert sterke bånd til massene og vunnet autoritet i arbeiderklassen, og som kan legge føringer for hvordan kampen skal føres i revolusjonær retning, og ikke føres på avveie av reformistiske og revisjonistiske «arbeiderledere» som har som eneste oppgave å gjenopprette samfunnsroen og herredømmet til borgerskapet.

I en viss mening kan vi si at Norge heldigvis ikke befinner seg i en revolusjonær situasjon, ettersom det kommunistiske partiet vi trenger jo faktisk ikke eksisterer. Det som likna mest på et sånt parti, AKP, ble til slutt fortært innenfra av årelang opportunisme, og restene befinner seg i konglomeratet av småborgerlige klasseinteresser som utgjør partiet Rødt.

En del kommunister har forlatt Rødt, noen har gått i passivitet, noen har organisert seg i KPml og andre kommunistiske grupper, noen er også blitt ekskludert. Rødt kan akseptere alle mulige interne fraksjoner og linjer, så lenge de ikke er marxist-leninistiske. Derfor skvises kommunistene ut, mens for eksempel trotskistene i IS kan operere fritt og i full åpenhet i Rødt, helt opp i partiets ledelse.

Kommunistene er satt tilbake, det er ingen tvil om det. Samtidig er vi nå midt inne i en prosess med reorganisering av kreftene og har ulike grupper og miljøer som alle ønsker et nytt kommunistisk parti. Innafor Rødt er det fortsatt kommunister som teller på knappene. Dette viser at det i flere miljøer fortsatt eksisterer en bevissthet om det leninistiske partiets nødvendighet. Til sjuende og sist er det en meningsløshet å kalle seg kommunist uten at man også organiserer seg i et parti av kommunistisk type, dvs. på et klart marxist-leninistisk ideologisk grunnlag og med krav til aktivitet og egendisiplin.

Når disse miljøene ikke har forent seg ideologisk og organisatorisk til et parti gjennom en enhetsprosess, er dette samtidig uttrykk for at vi ennå har en lang vei å gå. Grupper av kommunister som ikke en gang seriøst vil forsøke en enhetsprosess, men som isolerer seg i en egen krets, bør tenke over om det er tjenlig for arbeiderklassens kamp.

Kommunistisk plattform – prosess for kommunistisk enhet

Kommunistisk plattform – marxist-leninistene (KPml) er som navnet sier, en plattform for en kommunistisk enhetsprosess. KPml er per i dag en «paraply» som bygger på enstemmighet, det vil si at prosessen fram mot et parti går framover i samme takt som metoden med enhet–kritikk–enhet bringer oss opp på et høyere nivå.

Kamerater med bakgrunn fra det gamle AKP og studentforbundet NKS, kamerater fra Rødt og kamerater fra ML-gruppa Revolusjon kommer fra ulike tradisjoner, men har oppnådd svært stor grad av enhet i en rekke teoretiske og ideologiske spørsmål. Vi har noen erfaringer fra denne prosessen som vi trur også andre kamerater som regner seg som kommunister kan dra nytte av.

Vi understreker nok en gang hvis det ikke allerede er kommet klart nok fram, at det overordna viktigste for kommunister er å skape fundamentet for et nytt kommunistparti.

{smooth-scroll-top}

Personvern