Artikkelen nedenfor ble først offentliggjort i Proletarskaja Gazeta nr. 26. Oversatt av Revolusjon fra Revolutionary Democracy nr 1, årgang 13, april 2007.
Denne artikkelens korte omfang og mangelfulle forberedelser gjør at jeg ikke forespeiler å gi et grundig og utfyllende svar på spørsmålet som her er stilt. Likevel synes jeg at jeg i det minste må gjøre revolusjonære proletarer oppmerksomme på at det er nødvendig å studere dette spørsmålet djuptgående og vitenskapelig av hensyn til den framtidige klassekampen til det russiske og internasjonale proletariatet. Videre: hvis vi kaller oss marxister, kan vi ikke «lukke øynene for virkeligheten», uansett hvor bitter og hard denne sannheten er for oss. Vi må trenge til bunns i sannheten og dens grunnleggende kjerne blant proletarene sånn at arbeiderne ikke lar seg lure av borgerskapets knep. Det er nødvendig å forklare kjerneinnholdet vitenskapelig fra den dialektiske og historiske materialismens synspunkt, sånn at arbeiderklassen ser seg sjøl som den som skaper historisk framskritt og slik at den ikke overlater det klassemessige ansvaret til fortroppen eller dens ledere aleine.
Under borgerlige forhold er arbeiderklassen den progressive klassen som utvikler den revolusjonære klassekampen mot den reaksjonære klassen av kapitalister. Det kommunistiske partiet er i bunn og grunn den politiske fortroppen, den mest framskredne delen av arbeiderklassen. Det vil si kadrene som er best forberedt på og best i stand til å føre revolusjonær kamp, «de beste blant de beste» i ei lita gruppe av profesjonelle revolusjonære.
I tråd med hva marxismen-leninismen lærer, er den mest framskredne klassen på et gitt historisk utviklingstrinn den ledende revolusjonære krafta som står opp mot det dekadente systemet til den klassen som holder systemet i hevd. Rolla til enkeltpersoner (herunder enhver politisk lederskikkelse) i prosessen med revolusjonær kamp kan uten tvil være stor, men den kan bare bli avgjørende i særskilt spente øyeblikk i kampens forløp, det vil si bare midlertidig.
Derfor ville det være grunnleggende feilaktig å hevde at proletariatets diktatur i Sovjetunionen i det vesentlige avhang av lederskapet og den politiske virksomheten til kamerat Stalin, og at kontrarevolusjonen i landet etter Stalins død førte fram som følge av en sammensvergelse og av viljen til en gjeng med sovjet-revisjonister som tok over den politiske makta (de såkalte «krusjtsjovistene»).
I den sosialistiske perioden, etter proletarrevolusjonen og undertrykkinga av den åpne klassemotstanden og de mest opplagte klassefiendene, fortsetter det i lang tid å bestå ikke-antagonistiske, ikke-fiendtlige klasser og sosiale lag, såvel som rester av kapitalisme og visse sosiale ulikheter. Som følge av dette er det naturlig at klassekampen fortsetter i forskjellige former og uttrykk under sosialismen, og at kontrarevolusjon under gitte negative klasseforhold kan bli en reell trussel. Den viktigste revolusjonære krafta som er i stand til å forhindre eller slå ned kontrarevolusjonære trusler og aktiviteter, er som før arbeiderklassen under ledelse av dens politiske fortropp – det kommunistiske partiet. Partiets viktigste oppgave er derfor å sikre stram og rigid kontroll over medlemmenes kvalitet og å utvikle en vedvarende ideologisk kamp mot anti-proletartiske ideologier og politiske «lærer» – et jernhardt diktatur imot ethvert kontrarevolusjonært uttrykk og for ei allmenn partilinje som er retta inn på å likvidere kapitalistiske overlevninger.
Kjerna i partiets eksistens er at det blir arbeiderklassens hjerne og til sjuende og sist utgjør en monolittisk organisme sammen med arbeiderklassen. Hvis det blir isolert fra klassen, opphører kommunistpartiet med å være klassens politiske fortropp og vil nødvendigvis degenerere fra et klasseståsted. Partiet bør være i stand til å forutse sosiale klassespørsmål i samfunnet, å forstå dem i tide og kunne gi arbeiderklassen råd om de mest effektive «helbredelsesmetodene».
Den småborgerlige ideologien og dens samfunnsmessige konsolidering er særdeles farlig for proletariatets dikatatur. Intelligentsiaen (herunder offiserer i hæren og andre undertrykkingsorganer) og bondemassene er objektivt massive spredere av småborgerlig psykologi. Den småborgerlige ideologiens innflytelse på arbeiderklassen er også betydelig, ettersom arbeiderklassen i vesentlig grad rekrutterer fra småborgerskapets rekker og ikke er skilt fra det med noen «kinesisk mur». I tida med Den store fedrelandskrigen (dvs. Annen Verdenskrig – overs. anm.) led arbeiderklassen voldsomme tap, ikke minst i form av eldre partikadre som hadde klassekamperfaring og en stødig klasseholdning. Disse ble erstatta av ungdommer uten samme klassemessige soliditet.
Den proletariske ideologien og den småborgerlige ideologien uttrykker forskjellige klasseinteresser. Derfor er det viktig å være svært bevisst om forskjellen mellom småborgerskapets og arbeiderklassens interesser.
Det er de småborgerlige massene som reproduserer borgerlige forhåpninger i det sosialistiske samfunnet og som fostrer et nytt borgerskap. Hvis en overser kampen mot småborgerlig ideologi og mister den revolusjonære årvåkenheten i forhold til denne feige fienden av proletariatet, kan det innebære en dødelig fare for interessene til den proletariske revolusjonen og sosialismen.
Under kapitalismen blir visse deler av småborgerskapet en aktiv alliansepartner for arbeiderklassen, især når motsetningene mellom storkapitalens og småeiernes interesser tilspisser seg. Under sosialismen kan småborgerskapet, i tråd med sin klassenatur og sin klassemessige vankelmodighet, bli en farlig kontrarevolusjonær kraft når det kommunistiske partiets og arbeiderklassens kamp mot den småborgerlige ideologien blir avmatta. Småborgerskapet går til offensiv når det fins muligheter for personlig vinning og når det blir knapphet på visse varer eller tjenester. Småborgerskapet skifter raskt klasseholdning alt etter situasjonen og som følge av de egennyttige klasseinteressene til småeierne. De opptrer bare ut fra hensyn til enkeltindividet eller familien, de følger reint dyriske instinkter og evner ikke å tenke ut fra et samfunnsmessig eller globalt perspektiv. Ofte blir holdningene og den politiske aktiviteten til småborgerskapet uansvarlig og temmelig aggressiv.
Virkeliggjøringa av småborgerlige drømmer under sosialismen skjer som følge av den uomgjengelige videreføringa av visse elementer fra kapitalismen og at den «borgerlige rett» kommer til anvendelse, noe som ikke lar seg likvidere over et kort tidsrom. Om vi for eksempel tar fordelinga i forhold til arbeidsinnsats, fører denne nødvendigvis til differensierte inntekter og til vesentlige ulikheter mellom åndsarbeid og manuelt arbeid og mellom by og land. Et konkret uttrykk og en kilde til småborgerlige forhåpninger er eksistensen av (kollektiv)bøndenes private jordlapper, private boliger og landsteder, særlige luksusvarer, den opphøyde statusen til administrativt og intellektuelt arbeid, eksistensen av vare-penge-forhold i distribusjonen av bredt etterspurte produkter, varer og tjenester osv. Disse faktorene kan bare bli avskaffet gjennom gradvis likvidering av den «borgerlige rett» i løpet av den vedvarende utviklinga av sosialismens materielle og teknologiske basis. Bare på denne måten kan de forholda som gjenskaper det småborgerlige systemet med alle dets negative uttrykksformer, bli avskaffet.
Klassekampens former er mangearta: fra ideologisk kamp til væpna kamp og borgerkrig. Marxister anerkjenner alle klassekampens former. For å sikre seier i klassekampen sett under ett, bør leninistiske bolsjeviker først av alt vinne seier i den ideologiske kampen. Etter dette vant de seire på andre fronter. Ikke desto mindre fortsatte den ideologiske kampen. Den ideologiske kampen mellom småborgerlig ideologi, som opptrer i et mangfold av former, og proletarisk ideologi fortsatte i ulike former under åra med proletarisk sosialisme. Til tider ble den nedtona, til tider ble den mer framtredende. Kamerat Stalin sin tese om at klassekampen fortsetter under prosessen med oppbygginga av sosialismen er overbevisende stadfesta i praksis, av livet sjøl, ettersom praksis er det eneste kriteriet på sannhet.
Marxismen-leninismen lærer at forutsetningene for overgangen fra et samfunnssystem til et annet utvikler seg i samfunnets indre lenge før de revolusjonære begivenhetene inntreffer. Jeg er overbevist om at denne grunntesen også er gyldig når det gjelder kontrarevolusjon i et sosialistisk land.
Siden vi her tar for oss kontrarevolusjonens seier og nederlaget for proletariatets diktatur i USSR, skjedde det avgjørende endringer i forholdet mellom klassekreftene i USSR i etterkrigsperioden, endringer som ikke var til fordel for de proletariske kreftene, spesielt innafor bolsjevikpartiet. Disse antiproletariske kreftene overtok som følge av klassekampen. Ingen annen fortolkning er mulig hvis vi skal forholde oss til vitenskapen om klasser og klassekamp.
En må ikke vurdere invasjonen av Sovjetunionen fra det fascistiske Tyskland på primitivt vis, altså ved å se på den som ordinær aggresjon fra ett land mot et annet land. I denne konflikten på liv og død var det to uforsonlige klassekrefter som støtte mot hverandre: Kapitalismens mest reaksjonære krefter som tok parti for Nazi-Tyskland, og de progressive, kommunistiske kreftene representert ved Sovjetunionen, som gjorde et gjennombrudd for verdenssivilisasjonens framtid og utgjorde en fare for kapitalismen som helhet. Ved å betale en pris i form av utallige falne og talløse ofre, forsvarte Sovjetfolkene under bolsjevikpartiets ledelse den proletariske statens uavhengighet, de jagde aggressoren fra det sosialistiske landets territorium og knuste det fascistiske beistet i hiet sitt. Arbeiderklassen i Sovjetunionen forsvarte innbitt sine revolusjonære vinninger imot kreftene til verdenskapitalen. Men på samme tid klarte klassefienden å tilføye bolsjevikpartiet og proletardiktaturet i Sovjetunionen et banesår som skulle ta livet av arbeiderklassemakta og den proletariske sosialismen i USSR.
Bolsjevikpartiet var den sovjetiske arbeiderklassens fortropp ikke bare i kraft av partiets spesifikke politiske stilling. Bolsjevikpartiet sendte hele tida sine beste kadre til de vanskeligste og mest ansvarskrevende praktiske arbeidsfeltene. Her viste de på fremragende vis den store autoriteten og respekten som partimedlemmer nøt fra kamerater utenfor partiet på grunn av framgangene i praktisk handling. Under Den store fedrelandskrigen dirigerte bolsjevikpartiet sine dyktigste partikadre og de beste representantene for arbeiderklassen til de tøffeste områdene ved fronten og i de bakre linjene. Kommunistene var de første som gikk ut i strid og de første til å dø. Disse tapene blant partikadrene var derfor ytterst alvorlige, særlig i krigens første år. Likevel vokste partiet i medlemstall, rekkene ble for en stor del fylt av helter ved fronten ettersom heltedåd ved fronten ikke bare var et massefenomen men dessuten iøynefallende, og kommunistene var de beste blant disse heltene. Derfor ble tittelen kommunist en særlig hedersbetegnelse.
Den kjensgjerning at det overveldende flertallet av nye partikadre savnet partimessig og politisk erfaring bidro til å utvanne klassekarakteren til medlemsmassen. Særlig i løpet av krigsåra førte denne utviklinga til at partiet måtte tåle betydelige kvalitative skadevirkninger i ordets politiske betydning. Likevel kan en ikke se på dette som en feil eller mangel på politisk framsyn fra bolsjevikpartiets side. Under krigen ble arbeiderstatens skjebne avgjort ved fronten. Derfor var det viktigste målet, den viktigste oppgaven og parola på den tida: ALT FOR SEIEREN. All politikken og livet til bolsjevikene var øremerka til nettopp dette. I lys av dette var heltene fra fronten ikke bare helter, men også den politiske fortroppen i klassekampens mest framskredne form, dvs. at de i bunn og grunn utgjorde partiets basis under disse omstendighetene. Dette samsvarte fullt ut med partiets politikk og klassekrava i krigsperioden, men hadde i seg trusselen om småborgerlig degenerering av partiets rekker, særlig gjennom bønder og intellektuelle.
I krigstid var bevisstheten til bondemassene dominert av den arbeidende bondens psykologi. Hvorfor det? Den proletariske revolusjonen og sosialismens framganger hadde i stort monn bedra bøndenes levestandard. Arbeidermakta ga bøndene jord og midler til å drive den, moderne jordbruksteknikk under fordelaktige vilkår gjennom etablering av maskin- og traktorstasjoner (MTS), støtteordninger i tilfelle dårlige avlinger, mange sosiale og kulturelle fordeler, den frigjorde bøndene fra farene ved kaotiske markedsforhold når produktene skulle realiseres osv. Under tsarismen kunne ikke bøndene engang drømme om noe liknende. Derfor oppviste soldater fra landsbygda stor heroisme ved fronten, der de forsvarte sine klasseinteresser, og derigjennom forsvar av den proletariske revolusjonen og den proletariske statsmakta mot aggresjonen fra de fascistiske inntrengerne. Av denne grunn prega den kommunistiske psykologien bevisstheten til arbeiderbonden i krigsåra og mange bønder fant det naturlig å slutte seg til bolsjevikpartiet som forsvarte bøndenes interesser med livene til mange av partiets beste ungdommer som innsats.
I etterkrigsperioden endra situasjonen seg grunnleggende. Da de vendte tilbake fra fronten, møtte bøndene store materielle vansker. Kolkhozene, hvorav mange var blitt ødelagt under krigen, kunne knapt oppfylle kontraktene med staten. Industrien måtte omstille seg til fredsproduksjon og klarte ikke hurtig nok å forsyne bøndene med nødvendige industrivarer og teknikk, mens den samtidig rimeligvis forlangte at bøndene måtte øke produksjonen av mat og jordbruksprodukter. Bøndenes private jordstykker var ikke produktive nok; det var knapphet på klær og mange andre livsnødvendigheter for et beskjedent familieliv. De som hadde sloss ved fronten hadde allerede lidd under ekstrem knapphet, de kom hjem som krigshelter og drømte om et bedre liv. Dette tvang bøndene til å fokusere på sine egne materielle interesser, og det innebar også å dra fordel av krigsheltestatusen og partimedlemskapet. Disse faktorene oppmuntra bøndene til å utvikle sterke drag av egennyttetenkning. Men som følge av dobbeltheten i bondepsykologien, tenkemåten til småeieren og tenkemåten til arbeideren, stolte hovedtyngden av bøndene på bolsjevikpartiet når det gjaldt å bygge kommunismen siden de alt var overbeviste om de økonomiske fordelene som sosialismen hadde avstedkommet. På den andre sida satte bøndene som hovedregel sine privatinteresser foran samfunnets interesser når det gjaldt saker som hadde å gjøre med hverdagens liv og virke.
Slik er dialektikken når det gjelder bondepsykologien, han er småeier og arbeider på en og samme tid. Denne psykologien ble videreført og mer aggressivt utbredt av folk i byene med bakgrunn fra bondeklassen.
Det å beskytte partirekkene fra den farlige fordervelsen fra elementer med den lille eiendomsbesitterens psykologi var i utgangspunktet en svært komplisert oppgave. For det første utgjorde denslags elementer allerede en stor seksjon av partiet. For det andre kunne disse elementene vise til fortjenestefull krigsinnsats til forsvar for det sosialistiske fedrelandet, og dette forhindra andre kamerater fra å avsløre dem.
De intellektuelle tjener under ethvert samfunnssystem alltid den herskende klassen i kraft av sin samfunnsmessige stilling.
Under kapitalismen forholder de intellektuelle seg på den ene sida også til den utbytta klassen. På den andre sida deltar de intellektuelle, som en følge av sin samfunnsmessige rolle, i gjennomføringa av utbyttinga av arbeiderne og bøndene. Det er fordi kapitalistklassen utøver og regulerer sin direkte kontroll gjennom de intellektuelle, dvs. at de intellektuelle blir brukt som redskaper i utbytting av arbeidere og bønder.
Under sosialismen er de intellektuelle tilbøyelige til å sette viljen til proletardiktaturet ut i livet. Mange i intelligentsiaen ser seg motvillig nødsaget til å utføre slike «tjenester», ettersom de må tjene interessene til arbeidere og bønder som de intellektuelle tradisjonelt har sett ned på som laverestående klasser. De intellektuelles levestandard avhenger av deres sosiale stilling i samfunnet. Dette forklarer tendensen til de intellektuelle til å bli smitta av sosiale sjukdommer som karrierisme, byråkratisme, idealisme, overvurdering av sin samfunnsmessige rolle og viljen til å innta en særskilt posisjon i samfunnet. Langt på vei forklarer dette tendensen blant intelligentsiaen til å slutte seg til bolsjevikpartiet. Som følge av sine sosiale og klassemessige særtrekk, dobbeltheten i deres klasseholdning, er de intellektuelle lette mål for småborgerlig innflytelse og oppløsning.
Intellektuelle og bønder, som begge er under innflytelse av individualisme, har som typisk fellestrekk at de gjør landets ledelse ansvarlig for organisering av samfunnslivet og av partiet.
I etterkrigsperioden var bolsjevikpartiet i farlig stor utstrekning infiltrert av denslags småborgerlige elementer.
Det er nødvendig å minne om at «hvis vi ikke lukker øynene for virkeligheten må vi innrømme at for øyeblikket blir partiets proletariske politikk ikke avgjort av sammensetninga av medlemsrekkene, men av den voldsomme og udelte prestisjen som tilfaller ei lita gruppe som en kunne kalle partiets gamle garde. En liten konflikt innafor denne gruppa vil være nok, om ikke til å ødelege denne prestisjen, så ihvertfall til å svekke gruppa i en sånn grad at den blir frarøvet sin makt til å bestemme politikken.» (V.I. Lenin Collected Works, 4. engelske utgave, Progress Publishers Moskva 1966, bd 33, side 257).
Som en følge av klassekampen under krigen og i etterkrigsperioden måtte denne «lille gruppa…av partiets gamle garde» tåle store tap som gjorde den enda mindre, og etter Stalins død svekka «små konflikter i denne gruppa» den i den grad at den ikke hadde «makt til å bestemme politikken».
Krigen og de alvorlige militære følgene påførte Sovjetunionen enorme tap. Ikke bare fra et klassemessig eller materielt ståsted eller i forhold til folketall, men den styrka også ei rekke tendenser som var faretruende for proletardiktaturet.
Krigsåra krevde at fokus for økonomien og utviklinga av produktivkreftene og hele samfunnets anstrengelser ble konsentrert om behovene i kampen mot den fascistiske aggresjonen. Gjennom virkeliggjøringa av dette hovedmålet gjennomgikk også produksjonsforholdene ei endring i retning av en strengt ovenfra-og-ned-struktur. Dette skiftet var ikke begrensa til økonomien, men skjedde på alle samfunnsområder, politikken inkludert. Behovet for å gjøre bot på de mest alvorlige skadene av krigen fordret ei hurtig økonomisk gjenoppbygging og utvikling av produktivkreftene under et regime av allmenn mobilisering.
Utviklinga av produksjonsforholdene sakket alvorlig etter utviklinga av produktivkreftene som resultat av disse ekstreme åtgjerdene og forholdene, og ikke bare som følge av den forandringsmessige treigheten som i alminnelighet kjennetegner produksjonsforholdene.
Under påtrykket og tilsløringa av disse og andre motsetningsfylte forhold ble funksjonene til proletardiktaturet og utviklinga av det proletariske demokratiet vesentlig hemma. Proletariatets diktatur ble nå utøvd fra toppen og nedad, for det meste som resultat av aktiviteten og autoriteten til de ledende organene til bolsjevikpartiet, og utviklinga av det proletariske demokratiet i samfunnet blei i det vesentlige redusert til tilslutning til regjerings- og partivedtak på topplan.
Denne strenge ovenfra og ned karakteren ved styringa av det økonomiske og sosiale livet betydde en alvorlig svekkelse av klassekontrollen nedenfra i forhold til virksomheten til apparatet og den intellektuelle eliten. Følgelig begynte småborgerlige interesser og handlinger fra direktørene og de intellektuelle elitene å fjerne seg fra klasseinteressene til proletariatet.
Fra et klassepolitisk synspunkt forverra situasjonen seg i og med utskiftinga av administrative kadre som følge av tapet av personell i løpet av krigen. Erstatningene besto hovedsaklig av demobiliserte militærkadre og spesialister innen krigsindustrien som tradisjonelt, i kraft av de organisatoriske særtrekka ved virksomheten de hadde bakgrunn fra, motsatte seg utvikling av proletarisk demokrati i produksjon og sosiale forhold, og forsto sannsynligvis ikke den skjulte faren for proletardiktaturet og sosialismen som deres handlinger representerte.
De klassemessige og sosialøkonomiske fenomene som er skildra ovenfor utgjorde en veritabel fare for proletardiktaturet, men så lenge Stalin var i live greide de proletariske kreftene innenfor partiet å bevare kontroll over den politiske situasjonen i partiet og i samfunnet. Hvordan skal vi forklare dette?
Sovjetfolkets oppriktige og djupfølte tillit til bolsjevikpartiet og arbeidermakta var kommet i stand gjennom livet sjøl og ble satt på prøve inntil døden i krigsåra. Det var spesifikt den monolittiske klasseenheten i bolsjevikpartiet og arbeiderklassen i allianse med de arbeidende massene (ikke-medlemmer av partiet) i Sovjetunionen som var en av de mest avgjørende forutsetningene som muliggjorde den framgangsrike og raske utviklinga av det sosialistiske samfunnets praktiske liv. Derfor er det både irriterende og lattervekkende når borgerlige ideologer i dag påstår at bolsjevikene og deres ledelse angivelig kuppet seg til makta og holdt seg ved makta ved hjelp av massevold og terror. Sånt kunnskapsløst sludder og grunnløse bakvaskelser ville bli tilbakevist sjøl av den mest nådeløse fiende av bolsjevikene og proletariatets diktatur.
Når vi sier Lenin mener vi partiet. Som en analogi var Stalins navn ensbetydende med proletariatets diktatur i Sovjetunionen i den såkalte stalinistiske perioden. Dette hadde ikke bare sammenheng med Stalins store bidrag til bolsjevikpartiet og arbeiderklassen. Fenomenet har også en sosial og klassemessig forklaring. Den proletariske revolusjonens seier og sosialismens voldsomme suksess under proletardiktaturet under bolsjevikpartiets ledelse skapte en sterk moral blant massene og ga dem håp om ei lysende framtid. Drømmen om et bedre liv ble gjort til virkelighet på raskt og planmessig vis. Den småborgerlige bevisstheten, i første rekke blant bøndene og de intellektuelle, ga seg utslag i å knytte det som var bra og dårlig i livene deres, seire eller nederlag, til navnet til en bestemt lederskikkelse, og ikke til politikken til den førende klassen. I den konkrete historiske konteksten snakker vi om proletariatets diktatur under bolsjevikpartiets ledelse. Dette var lettere for den småborgerlige bevisstheten å fatte, og landets framganger var uomtvistelig legendariske. Gjennom denne uttrykksformen mens Stalin levde ble innflytelsen til den proletariske kjerna i partiet ytterligere styrka gjennom autoriteten som partiet hadde vunnet i løpet av perioden med proletariatets diktatur. Partiets marxist-leninistiske linje blei ikke endra og formelt oppviste partiet klassemessig enhet i rekkene. Alt dette samsvarte med etterkrigsperioden mens Stalin ennå var i live.
Etter kamerat Stalins død jobba de småborgerlige kreftene innafor partiet (sovjetrevisjonistene, de såkalte «krustjsjovistene») hardt for å erobre nøkkelstillinger i partiet, ettersom kontroll over partistrukturen ga dem sjansen til å overta den politiske makta og få ideologisk kontroll. Men for å endre politikken til SUKP i motsatt klasseretning, dvs. for å bringe den i samsvar med den virkelige makta, var det nødvendig å diskreditere det stalinistiske proletardiktaturet og å isolere det fra det leninistiske bolsjevikpartiet, til tross for at det stalinistiske proletardiktaturet stødig fulgte i spora til det leninistiske bolsjevikpartiet.
Derfor måtte den 20. kongressen til SUKP omskrive proletariatets klassediktatur og bolsjevikpartiets fortroppsrolle med «persondyrkinga av Stalin», den måtte erstatte klassekampen med det eneveldige diktatet til lederen og tilsvine hans navn etter at han var død. Dette står i total motsetning til marxismen-leninismen som en vitenskap om klasser og klassekamp og praksisen fra hele verdens klassekamp, men er lett begripbar for en primitiv småborgerig bevissthet.
Den 20. kongressen til SUKP må bli sett på som merkedatoen som formelt markerer nederlaget for proletariatets diktatur i USSR og gjennomføringa av et kontrarevolusjonært kupp.
Kontrarevolusjonen nølte ikke med å ty til rykter, intriger, terror og trusler om direkte bruk av de væpna styrkene for å vinne makta.
Det er sant at ikke alle lederne partiet var enige i de konkrete handlingene til klassefienden. Særlig Malenkov, Kaganovitsj, Molotov, Sjepilov og andre partimedlemmer forsøkte etter en stund å få fjerna Krustsjov. Men handlingene deres gjenspeilte seg ikke i klassekampen og likna mer på en maktkamp mellom partitoppene, som om deres handlinger ikke hadde noe å gjøre med klassekampen og klassefienden, men snarere var en følge av private organisatoriske diskusjoner innafor partiet. Derfor ble «kampen» de førte ikke noe eksempel på revolusjonær klassekamp. Krustsjov og støttespillerne hans erklærte denne gruppa for å være «anti-parti» og ekskluderte dem alle fra partiledelsen.
Makta over Sovjetunionens veldige territorium falt fullstendig i hendene på de nye klassekreftene skapt i småborgerskapets midte som overvant proletariatets diktatur i klassekampen.
Dette var kommunister bare i ord, men kapitalister i praksis. Den nye partiledelsen var framfor alt nødt til å forvandle partiets dokumenter i samsvar med de nye maktforholda og den virkelige situasjonen i samfunnet. Grunnleggende klassemessige begreper som «proletariatets diktatur», «klassekamp», «arbeiderklassens politiske fortropp» og andre begreper som utgjør grunnlaget for den marxist-leninistiske læra forsvant ganske enkelt. Samtidig ble teser om «sosialismens fullstendige og endelige seier i USSR» lansert, teser som uten bevisførsel hevda at gjenreising av kapitalismen var en umulighet, som avviste muligheten for klassekamp og som messet om «hele folkets parti» osv. Marxismen-leninismen var med andre ord gjenstand for åpen og bevisst småborgerlig revidering. Men de ytre trekka til SUKP forblei urørte: partiet opprettholdt sitt kommunistiske navn, staten kalte seg fortsatt sosialistisk og partipropagandaen prekte fortsatt lojalitet til marxismen-leninismen. Dette stemte også godt med den rådende mentaliteten til den gjennomsnittlige sovjet-småborgeren på denne tida. Revideringa av marxismen-leninismen hadde også ei anna skjult side: revisjonistene kamuflerte sitt sanne (borgerlige) jeg ved å gjøre bruk av Lenin.
De forvandla Lenin til et ikon for massetilbedelse, noe som var harmløst for de nye makthaverne, og marxismen-leninismen blei omgjort til en småborgerlig kvasivitenskap under påskudd av «skapende utvikling» og sluttet med å inspirere til revolusjonær handling blant arbeiderklassen og kommunistene.
Representantene for de småborgerlige kreftene som tok makta og la proletardiktaturet i grus, overtok alle de sosialiserte produksjonsmidlene. Dermed blei de reint faktisk korporative eiere, dvs. kapitalister. Fra dette punkt har vi å gjøre med en borgerlig stat og borgerskapets diktatur.
En korporativ felleskapitalist må, som en dyd som følger av kapitalismens økonomiske grunnlov, loven om maksimumsprofitt, fordele produksjonsmidlene forholdsmessig. Disse klassekravene framtvinger endringer i den økonomiske basisen på alle nivåer når det gjelder eierforholdet til produksjonsmidlene og den tilsvarende statlige politikken.
Et hovedeksempel på denne typen forvandling i basis er vedtaket om å likvidere maskin- og traktorstasjonene (MTS). Likvideringa av MTS representerer likvideringa av samfunnsmessig eiendom over produksjonsmidlene på landsbygda, traktorstasjonenes tilbakevending til gruppeiendom og at de blir gjeninnført i systemet med vare-pengeforhold. Dette er et avgjørende vendepunkt i kjerna av de økonomiske forbindelsene mellom industrien og landsbygda i retning av kapitalistiske forhold.
Proletariatets diktatur eller borgerskapets diktatur avgjør om det eksisterer sosialisme eller kapitalisme. Det fins ikke noe mellomsteg mellom de to.
Leningrad
Først offentliggjort i Proletarskaja Gazeta nr. 26.
Oversatt av JRS fra Revolutionary Democracy nr. 1 2007.