Antonio GramsciSnart 70 år etter sin død er Antonio Gramsci framleis aktuell i den politiske diskusjonen på venstresida.

Gramsci var en italiensk kommunist som døde i 1937. Hans meninger var kontroversielle, men han øvde en viss innflytelse, ikke minst på det italienske partiet. I dag er det flere grupper på venstresida som tar fram Gramsci og finner ham interessant. Blant annet i Sverige har det pågått en debatt om hva sosialisme egentlig er, og i den forbindelsen er også Gramscis navn blitt trukket fram.

I fjor utga forfatteren Anders Ehnmark ei bok om Gramscis teorier, «En stad i ljus», som også er blitt referert i Norge. Tidsskriftet til Internasjonale Sosialister, Gnisten, har brakt en artikkelserie som i stor utstrekning er basert på Gramsci og hans begreper om hegemoni. Også avisa Klassekampen har brakt en omtale av Gramsci og Ehnmarks bok. Briten Perry Anderson, mangeårig redaktør av tidsskriftet «New Left Review», har analysert blant annet disse begrepene hos Gramsci i en lengre artikkel.

Kommunisten Gramsci

Antonio Gramsci blei født på Sardinia i 1893. Han blei tidlig kjent som journalist for sosialistiske aviser og tidsskrifter, og grunnla i 1919 L'Ordine Nuovo, som var et av de kommunistiske elementene i sosialistpartiet, sammen med en seinere leder for Italias Kommunistiske Parti (IKP), Palmiro Togliatti. Etter at partiet var stifta i 1921, organiserte Gramsci partiets offisielle avis L'Unitá. Han var en av lederne for IKP til han blei arrestert av fascistene i 1926 og satt i fengsel til kort tid før han døde i 1937.
I fengslet skreiv Gramsci ned sine politiske synspunkter i over 30 såkalte notatbøker, som sammen med hans skrifter fra tidligere utgjør hans ideologiske etterlatenskaper. Gramscis kritikk av marxismen-leninismen har i seinere år vakt ny interesse på venstresida, særlig i akademiske og intellektuelle kretser, og blir ofte tatt til inntekt for reformistiske og trotskistiske strømninger.

Gramsci om staten

Gramscis egne synspunkter er ikke alltid like klare, og dette gjelder særlig i notatbøkene, der han ofte uttrykte seg kryptisk for ikke å bli tatt av sensuren - noe som har gitt grunnlag for ulike tolkninger. Men det som især har gjort Gramsci populær blant revisjonistiske tenkere, er hans syn på den moderne kapitalistiske staten.
Ifølge Gramsci var den borgerlige staten i de kapitalistiske metropolene i det 20. århundret basert ikke bare på vold og tvang, men borgerskapet kontrollerte massene også gjennom et kulturelt hegemoni. Det vil si at borgerskapets verdier og interesser var blitt tatt opp av arbeiderne, slik at de identifiserte seg med kapitalens interesser. Gramsci benekta ikke statens karakter som voldsapparat, men hevda at en for å styrte dette voldsapparatet først måtte vinne kulturelt hegemoni i arbeiderklassen.
Hegemoni er et nøkkelord hos Gramsci, og det er nettopp analysen av dette begrepet Andersons artikkel konsentrerer seg om. Før oktoberrevolusjonen var hegemoni et viktig begrep også for bolsjevikene i Russland: Lenin var nådeløs i sin påpeking av at proletariatet måtte ha hegemoniet, det vil si den ledende rolla i den kommende revolusjonen, som var allmennt antatt å ville bli en borgerlig-demokratisk revolusjon.

Hegemoni under kapitalismen?

Gramscis utgangspunkt er at begrepet hegemoni refererer seg til proletariatets allianse med andre undertrykte klasser. Han legger vekt på at alliansen innebærer et kompromiss med disse klassene, og betoner at proletariatet må ha et kulturelt overtak i en slik alllianse.
Dermed utvider Gramsci begrepets rolle i forhold til det borgerlige herredømmet under kapitalismen, som er basert ikke bare på staten som voldsapparat, men også på borgerskapets ideologiske kontroll over det politiske livet - gjennom det parlamentariske demokratiet og for øvrig ved hjelp av kulturen, religionen, utdanninga og så videre.
Borgerskapets kulturelle (eller «sivile») hegemoni innebærer at arbeiderklassen mer eller mindre gjør borgerskapets verdier og begreper til sine egne, og er i så måte en hindring for at det kan utvikle seg en revolusjonær proletarisk bevissthet. Først og fremst bidrar den demoratiske illusjonen om at arbeiderne i kraft av stemmeretten har medbestemmelsesrett under kapitalismen og gjennom politiske partier kan kjempe for sine interesser, til å bremse utviklinga av en revolusjonær proletarisk bevissthet.
For Gramsci sto det slik at før arbeiderklassen i Vest-Europa kunne tenke på å styrte den kapitalistiske staten, måtte den erstatte det borgerlige kulturelle hegemoniet med et proletarisk hegemoni, og det fremste virkemiddelet i denne kampen skulle være den sosialistiske enhetsfronten. Et hovedpoeng for Gramsci var å trekke de riktige konsekvensene av forskjellene mellom det kapitalistiske Vesten og Russland før den sosialistiske revolusjonen.

Skillet mellom Russland og Vesten

I Russland hadde bolsjevikene før revolusjonen stått overfor et føydalt eneherskerdømme, mens det borgerlige elementet var svakt utvikla. I Vesten var det en utvikla borgerlig-demokratisk stat som sto sterkt ikke bare når det gjaldt det ideologiske «kulturelle hegemoniet», men også når det gjaldt det statlige voldsapparatets militære potensial.
Eller som Gramscis samtidige i IKP, partilederen Bordiga, så det: I Russland var staten «alt», mens det «sivile samfunnet» var «primitivt og løst i strukturen». I Vest-Europa var staten derimot bare «et utenverk», mens det «sivile samfunnet» var «et mektig system av festninger og skyttergraver», komplekse strukturer som kunne motstå voldsomme politiske og økonomiske kriser for staten. Følgelig kunne bolsjevikene gå videre til den sosialistiske revolusjonen etter at den tsaristiske statsmakta var knust, men i Vesten var situasjonen en annen.
Dette var - og er framleis - et grunnleggende problem for kommunistene i Vesten. Gramscis løsning på det var knytta til begrepet «hegemoni»: I Vesten var ikke oppgava å kjempe mot en væpna stat, men å overflytte hegemoniet fra borgerskapet og til proletariatet.

Farlig nær reformismen

Problemet med hegemoniet er bare at det forutsetter en form for konsensus i samfunnet, og dermed beveger Gramscis tanker seg farlig i retning av teorien om fredelig overgang til sosialismen. Svakheten ved Gramscis resonnementer blir også tydelig når en ser på hvem som har tatt dem til seg opp gjennom åra – det er ingen tilfeldighet at Gramsci fortsatt er populær på den reformistisk/trotskistiske venstresida.
Gramsci var utvilsomt en ærlig kommunist som prøvde å finne svar på de mest brennende spørsmåla i samtida. I stor utstrekning er mange av disse spørsmåla fortsatt uløste, særlig hvis en tolker «hegemoni» som «det kommunistiske partiets innflytelse i arbeiderklassen». Men for en kommunist er det for øvrig all mulig grunn til å vurdere Gramscis teorier med et kritisk øye.

  • Bakgrunn: Perry Anderson i New Left Review 1976, 'The Antinomies of Antonio Gramsci'.

Publisert i Revolusjon nr 32, våren 2006