– Enhver forsinkelse i påbegynnelsen av perestrojka kunne ha ført til en tilspisset situasjon i landet i nær framtid. Og for å si det brutalt, ville det oppstått alvorlige sosiale, økonomiske og politiske kriser.*
Disse ord av Mikhail Gorbatsjov er kraftig kost – særlig fra en sovjetisk revisjonistleder. En Leonid Bresjnev ville iallfall aldri tatt dem i sin munn, uansett situasjonens alvor.
I snart tre år har det strømmet inn nyhetsrapporter om endringer i sovjetisk uten- og innenrikspolitikk, økonomi og kulturliv. Den såkalte nye åpenhet ("glasnost") er blitt verdsatt av Vesten i den grad at Mikhail Gorbatsjov er kåret til Årets navn 1987. At det er mer enn Gorbatsjovs personlige karisma som ligger til grunn, er innlysende.
I det følgende skal vi likevel konsentrere om det som Gorbatsjov og SUKP-ledelsen sjøl framhever som det viktigste, den økonomiske "perestrojka" (omstilling, restrukturering). Økonomien er som kjent bestemmende for politikken.
Ny økonomisk kurs?
Den revisjonistiske maktovertakelsen i Sovjetunionen etter J. V. Stalins død gikk i korthet ut på en radikal kapitalistisk omforming av det sovjetiske samfunnet som helhet. Endring av produksjonsforholdene, innføring av et produksjons- og ledelsessystem som tok sikte på maksimal profitt, omdanning av staten til en kollektiv kapitalist og statsmonopolkapitalismens herredømme på alle områder i et omfang hittil usett i imperialismens epoke – dette var aksen som alle øvrige samfunnsmessige spørsmål kom til å dreie rundt.
Vi kjenner til hva som skjedde, hvordan i første omgang Nikita Khrustsjov gikk til angrep på marxismen-leninismens grunnteser om vareproduksjon og verdilov under sosialismen, hvordan nye lover erstattet de gamle og ga ledere i stat og parti, på bedrifter og institusjoner utvida makt og myndighet til å manipulere produksjonen, tilsette og sparke ansatte, hvordan ledere på ulike nivåer avsatte midler til egne lønns- og bonusfond osv., og om litt konstituerte seg som et eget hierarki, en egen klasse, som i statens navn og med statens midler (men uten juridisk eiendomsrett over disse) styrte produksjonen etter målet profitt og fordelte denne merverdien gjennom staten i forhold til den enkeltes plass i hierarkiet. Kilden til denne merverdien og profitten var sjølsagt arbeiderne.
Det er nødvendig å minne om dette, fordi en ellers kan forledes av vestlige (og sovjetiske) media til å tru at "perestrojka" dreier seg om en markedsøkonomisk oppryddingsaksjon etter et "stivbeint og akterutseilt stalinistisk system". Men "perestrojka" i betydningen kapitalistisk gjenoppretting fant sted i 50- og 60-åra. Den omstillinga vi nå snakker om er derfor av et langt mindre format innenfor helt andre økonomiske og politiske rammer; skjønt like fullt viktig nok.
Om vi ser bort fra Gorbatsjovs hyklerske henvisninger til Lenin som ledd i å vekke de sovjetiske massenes entusiasme for "perestrojka" og "glasnost", framstår nettopp Khrustsjov som hans politiske forbilde. «Et viktig landemerke i vår historie var den 20. partikongress. Den ga et stort bidrag til sosialismens oppbyggingsteori og praksis ...»**
Denne partikongressen, som i sin helhet var et skittent oppgjør med sovjetstatens sosialistiske nære fortid og samtidig det offisielle startsignalet for kapitalistisk gjenoppbygging, hylles av Mikhail Gorbatsjov og har åpenbart gitt ham inspirasjon.
I 1957 gjennomførte Khrustsjov-klikken sin storstilte "økonomiske desentralisering" som helt undergravde den statlige styringa av økonomien - forutsetninga for enhver sosialistisk planøkonomi. Resultatet var et utrolig økonomisk kaos, av slike dimensjoner at femårsplanen for 1956-60 måtte skrinlegges. Kapitalistiske tendenser og småproduksjon vokste opp som paddehatter. Fortsatt eksisterte en formell økonomisk sentralisme. Men fra nå var sovjetøkonomien vikla inn i de håpløse motsetningene mellom den byråkratiske sentralismen i økonomiens overbygning og en omseggripende økonomisk liberalisme i basis; en uløselig kapitalistisk motsigelse som har hjemsøkt sovjetøkonomien til denne dag. Og nettopp her, i denne motsigelsen, ligger den materielle årsak til brask og bram-lanseringa av vidundermiddelet "perestrojka".
Arven fra Khrustsjov
Khrustsjovs revisjonistiske ideer har en varm talsmann i Gorbatsjov. Men det forhindrer ikke at Gorbatsjov er tvunget til å innrømme at "den økonomiske styringen ble dominert av improvisasjon", at "dårlige gjennomtenkte løfter og planer nok en gang bidro til å skape en kløft mellom ord og handling".*** Problemet med Khrustsjov var altså, i følge Gorbatsjov, ikke hans politiske og økonomiske linje, men "subjektivistmetodene som ledelsen tilla seg under Khrustsjov".
Høsten 1964 ble Khrustsjov kasta som partiets førstesekretær, og erstatta av Leonid Bresjnev, som skulle lede den nødvendige nysentraliseringen av økonomien, for å rette opp skadeverket etter Khrustsjovs "improvisasjoner". Men denne gangen skjedde det ikke - og kunne ikke lenger skje - på en sosialistisk basis. Den byråkratiske sentralismen blei nå sementert, samtidig som en forsøkte å hindre de verste liberalistiske utslaga i samfunnsøkonomiens mer perifere deler. Men motsigelsen som gjenopprettinga av kapitalistiske produksjonsforhold og vareproduksjon hadde skapt, levde videre i beste velgående.
Den økonomiske reformen av 1965, der seinere statsminister Kosygin var "hjernen bak", varsla offisielt at profittens forrang skulle være ledestjerna i sovjetisk politikk. "Rentabiliteten er det sentrale problemet", messa Kosygin – mens det altoverskyggende problemet for Lenin og Stalin alltid hadde vært tilfredsstillelsen av det arbeidende folkets voksende behov og ei planmessig utvikling av en sosialistisk folkehusholdning, ikke en isolert vurdering av den enkelte virksomhetens lønnsomhet.
I årtier, i vekslende intensitet avhengig av de rådende politiske konjunkturer, har sovjet-revisjonistiske "reformatorer" krevd og gjennomført "sameksistens" mellom plan og marked, for at tilbuds- og etterspørselsmekanismer skal regulere produksjon og forbruk osv. Videre er den økonomiske liberalisme blitt oppmuntret i form av å gi bedriftene "albuerom", avskaffing av "administrative mellomledd" osv. Markedsmekanismens utstrakte innflytelse førte tidlig med seg kapitalistiske forbindelsesledd mellom produksjonsenhetene. Når produksjonsmidler ikke lenger var unndratt markedet for kjøp og salg blei de nå omsatt som varer og forvandla til fast kapital. Følgelig blei bedriftenes sjølfinansiering grunnlaget for de kapitalistiske økonomiske mekanismene, som i sin tur har manifestert seg i form av stadig alvorligere krisesymptomer. Istedenfor å oppheve motsigelsen mellom den byråkratiske sentralismen og bedriftenes sjølstendige "albuerom", er denne blitt tilspissa. Samtidig er sovjetøkonomien med logisk nødvendighet blitt prega av stadig flere av de iboende motsetningene som er karakteristiske for en klassisk kapitalistisk økonomi.
Når Gorbatsjov nå lanserer den 27. partikongressens og seinere vedtak om økonomiske reformer med at de "er basert på dramatisk økt uavhengighet for foretak og foreninger deres forvandling i retning av å bli fullstendig selvfinansierende og ansvarlige for sitt eget arbeid...for en effektiv ledelse og for sluttresultatet ..."(*), så er dette i seg sjøl bare en videreføring av en gammel revisjonistisk kurs. Mens Khrustsjov skulle løse problemene med regionalt økonomisk anarki og Bresjnev med stivbeint sentralregulering (parallelt med en blomstrende svart økonomi og omfattende korrupsjon på alle nivåer), vil Gorbatsjov løse den uløselige motsigelsen med en "fleksibel" statlig styring og en "kontrollert" markedsøkonomi – i seg sjøl en skrikende motsetning.
Like fullt er det noe vesentlig nytt ved Gorbatsjov i forhold til forgjengerne fordi han går enda lenger enn dem i å møte den allsidige krisa på tradisjonell kapitalistisk manér.
Kapitalistisk utbytting og nykolonialisme
Den 1. mai i fjor tok en ny lov til å gjelde i Sovjetunionen. Fra denne datoen er det fullt tillatt å opprette private bedrifter innen hele 29 forskjellige bransjer, bl.a. innen landbruk, mekanisk industri og i tertiærnæringer (servicesektoren). Denne reformen er en oppfølging av vedtak gjort på den 27. partikongressen. Kongressen forutsatte samtidig at også bransjer inn statlig og kollektiv sektor skal ha utstrakt grad av uavhengighet m.h.t. hva de vil produsere; prisfastsettelse; hvordan overskuddet skal brukes og fordeles, og hvor nyinvesteringer skal foretas. I dette inngår også "retten" til å erklære uprofitable virksomheter konkurs - slik det alt har skjedd i bl.a. Leningrad. Dessuten forventes større "mobilitet" i arbeidsstyrken, og man er i ferd med å innrømme den eksisterende arbeidsløsheten (bare i Uzbekistan er en million uten jobb) og forberede de sovjetiske massene på at den endog kan komme til å øke i framtida.
Den forlengst etablerte svarte økonomien er såleis "eliminert" ved at den er opphøyd til legal virksomhet.
Privat initiativ, fri prisfastsettelse og innretting på produksjonen, konkurser og arbeidsløshet - alt sammen uforenlig med en sosialistisk planøkonomi. Men de nye revisjonistiske kostene i Kreml har enda mer å by på i så måte. Utenlandsk kapital har i årevis operert i Sovjetunionen (t.eks. Togliatti-fabrikkene). Nå er imidlertid dørene åpna på vidt gap for joint venture-prosjekter av samme type som vestlig kapital utprøver i Kina, dvs. med 51 % sovjetisk og 49 % fremmed kapitalinvestering. Dette er en virkeliggjøring av ideene til Trotski på 20-tallet, som Lenin og Stalin avviste og fordømte.
Det nye med Gorbatsjov er at han åpenlyst bryter i stykker det tradisjonelle statsmonopolet på all utenrikshandel,, som sjøl han revisjonistiske forgjengere opprettholdt. De 70 største sovjetvirksomhetene underordna til sammen 20 ulike ministerier (departementer), har fra 1987 av rett til å importere og eksportere direkte til og fra utenlandske kapitalistiske firmaer; dvs. uten staten som mellomledd og beslutningsinstans. Den sovjetiske statsbankens sjølpålagte beskjedne rolle er "å hjelpe til med kreditter og valuta". Det Øverste Sovjet har erklært at departementet for utenrikshandel og kommisjonen for utenriksanliggender bare har til oppgave å kontrollere denne virksomheten.
Utenlandske kapitalistiske deltakere i fellesprosjektene får ikke bare sin andel av profitten i forhold til sin grad av investering, men har også rett til å reinvestere profitten i eller endog utenfor SU. Deler av profitten kan også føres ut av landet i hard vestlig valuta, samtidig som den sovjetiske ledelsen garanterer minimumsprofitt. Mens den sovjetiske arbeiderklassen hittil "bare" har vært innenlandsk, kan denne merverdien nå også tilranes direkte av utenlandske kapitalister. De siste mytene om den sovjetiske arbeiderklassen som ikke-utnytta har dermed fått dødsstøtet.
Ikke nok med det. Statsminister Rysjkov uttalte for ei tid tilbake at fellesforetaka dessuten kan eksportere deler av sin produksjon til tredjeland - også i form av produktiv kapital. I klartekst betyr dette fritt fram reindyrka nykolonialistisk kapitalistisk utplyndring. Et sovjetisk tidsskrift hevder at det alt i 1980 eksisterte avtaler om mer enn 60 prosjekter av denne typen med ikke-industrialiserte land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Rysjkov åpner for en atskillig mer omfattende nykolonialistisk virksomhet av dette slaget.
Denne felles økonomiske utplyndringa gjennom tett samarbeid mellom sovjetiske og vestlige (hovedsaklig vest-europeiske og japanske) bedrifter, har sin parallell i de stadig nærmere forbindelsene mellom det øst-europeiske COMECON og det vest-europeiske EF. Den dominerende økonomiske og politiske makta i EF, Vest-Tyskland, og det teknologisk mest framskredne COMECON-medlemmet DDR er hovedeksponentene for denne tilnærmingsprosessen – jfr. SED-leder Erich Honeckers visitt til Forbundsrepublikken høsten 1987. Både økonomisk og politisk har Sovjet interesse av å styrke båndene til Vest-Europa. Dels for å styrke seg sjøl gjennom tilgang til knowhow etc., og dels for å tilskynde motsetningene mellom Vest-Europa og USA. EF-landene har på sin side behov for å makere sjølstendighet og økonomisk styrke i forhold til Washington, samtidig som det øst-europeiske markedet er stort og fristende.
Det mest groteske sovjetiske innsmigringsforsøket overfor de vestlige imperialistene er Gorbatsjov-klikkens tilbud om tilbakebetaling av tsar-regimets gjeld, bl.a. til Storbritannia og Frankrike. Og her er det ikke snakk om småbeløp sjøl om en måtte se bort fra prinsippene. I 1880 var mer enn fem prosent av både Storbritannias og Frankrikes utenlandsinvesteringer plasserte i nettopp Russland. Dette er ingenting annet enn rein gravskjending når alle veit at en av Lenins aller første store revolusjonære foranstaltninger i 1918 var total annulering av gjelda som det korrupte tsar-regimet hadde pådratt seg. Sjøl de vestlige kapitalistene gjør store øyne over denne ufattelige innrømmelsen fra sovjetisk side, nettopp fordi det er et politisk knefall av dimensjoner - en demonstrasjon av Gorbatsjov-klikkens fullendte oppgjør med Lenins linje og full "tilgivelse" for de vestlige imperialistmaktenes intervensjonskrig til støtte for tsaren og Kerenski; krigshandlinger mot den unge sovjetstaten som påførte folket og landet ufattelige tap og lidelser. Det er begripelig at TASS aldri har våget å meddele sovjetfolket det reelle innholdet i denne avtalen med intervensjonsmaktene - "glasnost" eller ei.
Gorbatsjov og arven fra oktober 1917
Henvisninger til Lenin allment og NEP-politikken i særdeleshet har vært Gorbatsjovs fikenblad for å dekke over en tvers igjennom revisjonistisk og imperialistisk strategi. Det er derfor på sin plass å granske om Gorbatsjov-reformene tåler en konfrontasjon med den leninske politikken.
Ei rekke sentrale prinsipper inngikk i Lenins politiske og økonomiske program for oppbygginga av det nye Sovjet-Russland.
Annulering av tsar-regimets gjeld til de imperialistiske stormaktene var en av de aller første dekretene som utgikk fra den nye regjeringa. Sjøl om bolsjevikene var klar over at dette kom til å gjøre imperialistmaktene o mulig enda mer fiendtlige til sovjetstaten, visste de også at revolusjonen som de russiske arbeiderne og bøndene hadde ofra så mye blod for ville være forgjeves dersom den økonomiske — og dermed politiske — avhengigheten av utlandet skulle fortsette. Av den grunn tilbakeviste man Trotski og Krasin sitt forslag om å tilbakebetale gjelda fra tsar-tida som forræderisk kapitulasjon. I den grad Gorbatsjov følger noen "leninistisk tradisjon" er det altså Trotskis forræderlinje det dreier seg om. Sånn sett er det forståelig at Gorbatsjov vurderer å gi kapitulanten Trotski en ny plass i sovjetiske historiebøker.
Statsmonopolet på utenrikshandelen var likedan et ufravikelig vilkår for sikring av landets sjølstendighet. Hvis bedriftene skulle fått inngå separate handelsavtaler med og mottatt kreditter fra utlandet, ville det atter bety at utenlandk kapital fikk frihet til å utbytte landets ressurser og arbeidende befolkning. På sikt ville det uunngåelig bety nyoppretting av sovjetiske bedriftsherrer og kapitalisme som økonomisk syste. Bolsjevikene knesatte derfor et universelt sosialistisk prinsipp om at den økonomiske styringa generelt og utenrikshandelen spesielt må sentraliseres og underlegges statlig kontroll. Verdt å merke seg er at dette prinsippet blei fastholdt også under den nye økonomiske politikk (NEP). Kapitulantene den gangen het Bukharin og Sokolnikov, som ville oppheve statsmonopolet siden de oppfatta NEP som et endelig knefall for kapitalismen. For dette blei de brennemerka av Lenin og flertallet på den 12. partikongressen.
Den nye økonomiske politikk (NEP) som Gorbatsjov ynder å henvise til, var en politikk som bolsjevikene så seg nødt til å gjennomføre av to hovedgrunner. NEP hadde både et reint samfunnsøkonomisk og et politisk-sosialt aspekt. Den økonomiske begrunnelsen var innlysende i et krigsherja land hvor industrien og transportvesenet var på knærne og jordbruket knapt ga avkastning. Lenin ønsket kollektivisering og jordbruk i stor skala, en situasjon der bøndene som (etterhvert kollektive) produsenter leverte råvarer og matvarer til industrien og arbeiderne i byene, mot at arbeiderne forsynte bøndene med forbruksvarer og spesielt; redskaper og jordbruksmaskiner som ville effektivisere jordbruket drastisk og følgelig bedre levevilkåra på landsbygda. Kollektiviseringsprosessen som for alvor tok til i og med den 1. femårsplanen i 1928, etableringa av statlige Maskin- og Traktorstasjoner (MTS) på landsbygda osv. fant riktignok sted på Stalins initiativ – men et initiativ som virkeliggjorde Lenins klarsynte politikk (slik den for eksempel kommer til uttrykk i hans kjente artikkel "Om kooperasjonen"). Men tidlig på 20-tallet var situasjonen den at industrien var svak, den mangla råvarer og kunne kort sagt ikke frambringe mer enn en brøkdel av de varene som trengtes og dens egen kapasitet tillot. Derfor var jordbruket der og da nøkkelleddet som måtte gripes an først av alt - det gjaldt å oppmuntre bøndene til å produsere, frambringe råvarer osv. NEP-politikken var såleis uten tvil en klar økonomisk innrømmelse til mellombøndene, som ble økonomisk stimulert til å dyrke det de kunne.
I tillegg hadde NEP ei viktig politisk side, knytta til Russlands nære historie. Nærmere bestemt et overveiende beolkningslag som besto av (fattige) bønder og som hadde sluttet rekkene bak arbeiderklassen i revolusjonen ikke minst i kraft av kravet om retten til egen jord. Bøndene fikk jorda, men de blei også utsatt for hard tvangsbeskatning under borgerkrigens såkalte "krigskommunisme", da det ikke fantes annen måte å skaffe mat til bybefolkninga og hæren. Lenin skjønte at det klassemessige forbundet mellom arbeiderklassen og massen av russiske (og kazakhiske, georgiske, ukrainske osv.) bønder betydde være eller ikke være for det nye Sovjetunionen. Hvis revolusjonen gikk for fort fram, ville forbundet gå i stykker og en risikerte at bøndene (særlig mellombøndene) stilte seg fiendtlige til arbeiderklassen og dens nye statsmakt. Også av denne grunn blei NEP-retretten foretatt, for at bøndene skulle få mer tid på seg og arbeiderklassen og dens stat i praksis kunne vise bøndene hvordan byen og landsbygda, industrien og jordbruket, kunne utvikle hverandre gjensidig ved storproduksjon i økonomisk og klassepolitisk fellesskap (arbeider- og kollektivbondeklassen).
Lenin var ingen idiot. Han understreka sjøl til stadighet småproduksjonens fare fordi den avler kapitalisme uavbrutt og derved utgjør en permanent trussel imot det nye sosialistiske samfunnets konsolidering og utvikling. Ikke desto mindre, ut fra de forholda som er nevnt, gikk Lenin inn for NEP-politikken med nebb og klør – skjønt det ikke skorta på motstand i bolsjevikenes egne rekker. NEP var en foranstaltning, en konsesjon som den objektive situasjonen påtvang sovjetmakta, og som Lenin slett ikke ønska.
Lenin behersket til fulle kunsten å manøvrere politisk og taktisk. I så måte var han svært fleksibel. Men prinsipper oppga han aldri. Det faller uansett på sin egen urimelighet når det trekkes paralleller mellom 20-tallets politiske og økonomiske forhold, og de som hersker i det industrialiserte og mekaniserte Sovjet av i dag. Revisjonistenes forbryterske handlinger til tross, de har ikke greidd å sette Sovjetunionen seksti år tilbake i økonomisk utvikling!
Innskrenking av verdilovens virkefelt. Så lenge det eksisterer vareproduksjon og former for privat eiendomsrett til produksjonsmidler, så virker også verdiloven; dvs. de mange mekanismene som til sammen kommer til uttrykk gjennom prisfastsettelsen av den enkelte varen og "forskyvningene" av arbeidsinnsats og investeringer mellom de ulike greinene av økonomien. Ettersom vareproduksjonen ikke lar seg oppheve med ett slag under sosialismen, så fortsetter verdiloven å virke også under de nye produksjonsforholda. Men kan den "tøyles"?
For bolsjevikene, som hadde valget mellom å kapitulere eller bygge sosialismen i ett land, måtte svaret bli ja. Samtidig lærer marxismen at de økonomiske lovene må erkjennes og tas hensyn til. Det ville være like meningsløst å avvise verdilovens innflytelse under det før-kommunistiske samfunnet som om en skulle "avvise" f.eks. tyngdeloven. Men en ting er å ta hensyn til en lovmessighet enten den er av naturvitenskapelig eller samfunnsøkonomisk art – noe ganske annet er å underlegge seg den totalt. Spørsmålet sto derfor ikke om verdiloven virker under sosialismen eller ikke, men om den skulle gis rom til å være regulator for samfunnsøkonomien. Skulle SUKPs sentralkomité ha underkasta seg verdiloven og latt den operere uhemmet, så ville det uomgjengelig betydd gjenoppretting av en kapitalistisk økonomi og kapitalistiske produksjonsforhold. Derfor gjaldt det å "spille på lag med" verdiloven som en objektivt eksisterende faktor, men samtidig innskrenke dens virkefelt så langt råd.
En av verdilovens umiddelbare virkninger er at satsing på lettindustri (forbruksvareindustri) gir hurtigere avkastning og større rentabilitet enn investeringer innen tungindustrisektoren (produksjonsmiddel- og maskinindustri). Om verdiloven hadde fått virke fritt i Sovjet i mellomkrigsåra ville det betydd kortsiktig satsing på lettindustri for raskest mulig kapitalavkastning. Men i løpet av få år ville landet uunngåelig komme i avhengighetsforhold ti utlandet, og måtte ha betalt dyrt for maskiner og reservedeler til en nedslitt industri. Resultatene av en slik politikk er særlig tydelige i dagens Kina, som har pantsatt seg til vestlig kapital.
Bolsjevikene satsa stikk motsatt. de satsa på tungindustrien i første rekke, for å skape en sterk industriell basis for landets uavhengighet og for å oppnå en planmessig harmonisk utvikling av hele folkehusholdninga. Og minst like viktig: tungindustriens frambringelser var – i motsetning til lettindustriens — samfunnsmessig eiendom og unndratt markedet for kjøp og salg. Altså var de ikke å betrakte som varer, og var unndratt verdilovens virkefelt.
Så lenge en pengeøkonomi og et (om enn begrensa) marked er påkrevd for a) å effektivisere et bytteforhold mellom by og land som er akseptabel for en bondebefolkning som på dette tidspunktet var private eller kollektive eiere av jorda og b) for allmenn omsetning av mat- og forbruksvarer, vil verdiloven innvirke kraftig på denne "forbrukssektoren". Men også her kan virkningene begrenses, f.eks. gjennom statlig prisregulering og subsidier av viktige fødevarer. Dessuten ved at staten og arbeiderkassen griper inn som deltakere og regulatorer av produksjonen i jordbruket. Et eksempel på dette var de statlige Maskin- og Traktorstasjonene som var stasjonert på landsbygda og "utleid" til maskinell innsats på brukene i hele distriktet.
En hel ny generasjon er kommet til siden sosialismen utåndet i Sovjetunionen – omtrent samtidig med det første revisjonistiske "oppgjøret med stalinismen". Siden den gang har kjennetegnet på den revisjonistiske økonomiske politikken vært en stadig utvidelse av verdilovens virkefelt inntil kapitalismen gjenoppsto i en særlig statskapitalistisk variant - en variant som var politisk nødvendig for å bedøve et stort revolusjonært folk med ideen om at de fortsatt levde under et sosialistisk system. I disse Gorbatsjov-tider er vi vitne til det andre store "oppgjør med stalinismen" – som i likhet med det khrustsjovistiske "tøværet" gir seg særlig tydelig til kjenne på kultur- og propagandafronten, og dessuten i de endeløse invittene til den vestlige imperialismen. På økonomiens område er imidlertid forskjellen, for ikke en gang Khrustsjov (for ikke å snakke om robotbyråkraten Bresjnev) våget som Gorbatsjov å gå åpent inn for privat initiativ i hele sektorer av økonomien, eller bedrifters (endog statlige) "rett" til å gå konkurs og sette tusentalls arbeidere på gata. det burde være unødvendig å føre særlig mer inngående bevis for at verdiloven i dagens Sovjet ikke bare har fått større spillerom, men er i ferd med å smadre de siste demningene som har hindra den sovjetiske økonomien i å utvikle seg lik de tradisjonelle vestlig-kapitalistiske økonomiene.
En rovgrisk hai
Når en skreller vekk svadaen som strømmer ut fra såvel vestlig som sovjetisk hold, så dreier hele spørsmålet seg om at den for tida førende klikken innen revisjonistborgerskapet i Kreml ønsker en hurtigere utvikling i retning av en tradisjonell vestlig kapitalisme, som kan gi større effektivitet og større profitter. Ved å slippe markedskreftene enda mer løs og gjøre statsbyråkratiet "fleksibelt", håper Gorbatsjov å overvinne motsigelsen mellom økonomiens sentralplanmessige overbygning og de kapitalistiske realiteter i basis som særkjenner sovjetøkonomien. En løsning som bare betyr: enda mer kapitalisme. For veien til sosialismen er forlengst stengt for revisjonistene,, og de ønsker slett ikke å finne den. Det kan bare den sovjetiske arbeiderklassen sjøl gjøre, ved å hive revisjonistene på dynga og finne tilbake til Lenins og Stalins vei. For de nye tsarene idag dreier det seg om at hvis supermakta Sovjet skal forsvare og utvide sine imperialistiske erobringer i konkurranse (og samarbeid) med rivalen USA, trengs en sterkere økonomi og et administrativt apparat med en helt annen smidighet enn det bresjnevske byråkrati oppviste. Ingen må ha illusjoner om at dagens Sovjet er noe annet enn en rovgrisk imperialistisk hai - med eller uten Mikhail Gorbatsjov i spissen.
* Mikhail S. Gorbatsjov: Perestrojka. Hjemmets Forlag Oslo 1987, side 15.
Fra Revolusjon! nr. 1 1988, årgang 2.