«Å forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om kommunismen når kommunister ikke en gang klarer å bli enige seg imellom, vitner om manglende forståelse for utenforståendes oppfatning av oss som politiske aktører.»

Dette skriver lagerarbeideren Jon Trygve Bergsåker i en omfattende gjennomgang av situasjonen for den kommunistiske bevegelsen i Norge.

Han avslutter med en oppfordring til både organiserte og uorganiserte kommunister om å søke sammen og bygge opp en enhet gjennom felles praktisk arbeid for å skape et parti som bygger sitt fundament i arbeiderklassen.

  • Her gjengir vi bare noen korte utdrag fra artikkelen. Hele analysen kan du lese i tidsskriftet Revolusjon nr. 41.
    Synspunktene som framkommer står for forfatterens regning.

jont bergsaakerForfatteren er 22 år og lagerarbeider. I 2010 ble han ekskludert fra Rød Ungdom sammen med 12 andre opposisjonelle. Han har også en fortid i Tjen Folket. Den største delen av hans politiske arbeid har vært antifascisme.

«Lenin skreiv boka 'Hva må gjøres?' i 1901–02, da oppgava var å danne et enhetlig sentralisert arbeiderparti av de spredte marxistiske gruppene og sirklene i Russland. Her forklarer han hva som må være hovedinnholdet i den politiske agitasjonen partiet skal føre fram, hva slags prinsipper organisasjonen må bygges opp etter, og han legger fram planen sin for å bygge opp en landsomfattende partiorganisasjon.»

Slik beskrev Oktober forlag Lenins kjente bok da de ga den ut på nytt i 1976. Spørsmålet om hva som må gjøres er igjen det mest brennende for norske kommunister. Vi må studere tidligere prosjekter for å lære, samtidig som vi analyserer den nåværende situasjonen riktig dersom vi mener alvor. Norges Kommunistiske Parti (NKP) klarte å bygge opp et sterkt parti som mistet sine beste menn under andre verdenskrig med den følge at all reell slagkraft forsvant gradvis utover 1950-tallet. Da Sovjetunionen gikk gjennom en kontrarevolusjon, kjent som «av-stalinisering» utad, og utviklet seg til å bli en imperialistisk supermakt som skjulte seg bak røde flagg og kommunistiske fraser (sosialimperialisme), sto NKP fortsatt last og brast med dem. De kunne ha fortsatt som et selvstendig kommunistisk parti, men valgte å utvikle seg til Sovjet-imperialismens lydige talerør i Norge. Målet for NKP sin eksistens var ikke lenger å være spydspissen for den norske arbeiderklassen i klassekampen og for å bygge opp en sosialistisk arbeiderstat. Målet var nå å oppnå oppslutning rundt Stortingsvalgene, slik at Sovjetunionen kunne få en ny satelitt. Dette var selvsagt helt uinteressant for den norske arbeiderklassen.

AKP (m-l) klarte å bygge opp en ny, sterk organisasjon to tiår senere. I løpet av relativt kort tid klarte partiet å få til imponerende resultater, særlig hvis vi ser de i sammenheng med hva tilsvarende partier i land det er naturlig å sammenligne Norge med fikk til (eller mer nøyaktig sagt: ikke fikk til). Partiet fikk egen dagsavis, eget forlag, eget plateselskap, de arrangerte selvstendige 1. mai-demonstrasjoner med solid oppmøte og de sto i spissen for både streiker og fagforeninger på flere arbeidsplasser. Før AKP (m-l) kom på banen var det utenkelig å gi ubetinget støtte til for eksempel motstandskampen til folket i Palestina og Vietnam. I dag er dette nærmest selv--følgelige standpunkter, i det minste på den såkalte «venstresiden».

Men i den store sammenheng ble AKP (m-l) kun en døgnflue som virkelig kommunistisk parti. I løpet av relativt få år gikk partiet inn på den revisjonistiske stien som ble propagandert fra Kina. Klassekamp og proletariatets diktatur ble i praksis erstattet av andre ting, som kvinnekamp og teorien om tre verdener. Sistnevnte har ført til perverse utslag hos «kommunistiske» partier i hele verden. For eksempel støttet tyrkiske maoister de fascistiske NATO-generalenes fascistkupp i 1980, i stedet for å organisere en sterk motstand mot dette. Da general Augusto Pinochet styrtet den folkevalgte radikaleren Salvador Allende i et fascistisk militærkupp i 1973 mottok han et personlig gratulasjonstelegram fra Mao. Dette er bare to eksempler på hvilke konsekvenser teorien om tre verdener fikk. […] I Norge førte dette til at AKP (m-l) gikk inn for økt opprustning av hæren, som borgerskapet selvfølgelig hadde full kontroll over. Om AKP (m-l) hadde ment alvor når de sa at de ønsket at arbeiderklassen i Norge skulle gjennomføre en revolusjon, så ville de aldri ha gått inn for å styrke borgerskapet sitt militærapparat på forhånd. Noen vil selvfølgelig si at situasjonen ikke lå til rette for en revolusjon, og at hele problemstillingen derfor er oppkonstruert. Men er det ikke kommunistenes oppgave å innprente revolusjonær bevissthet i arbeiderklassen? Om kommunistene gir opp kampen for et annet samfunn, gir vi en ren gavepakke til fascistene. Når AKP (m-l) gikk hånd i hånd med den norske staten, under dekke av å kjempe mot Sovjetunionen i en krig som aldri kom, så ga de høyrepopulistene monopol på å være frustrerte og noenlunde opprørske. Om Norge hadde hatt et virkelig kommunistparti som sto fast på marxist-leninistisk grunn i 1980-årene, så ville ikke Frp/ALP vært alene om å være motstander av sosialdemokratiet. Men det skjedde ikke og partiet ble uinteressant for den norske arbeiderklassen. Ikke på grunn av at utenrikspolitikken var så på viddene feil som den etter hvert ble, men fordi partiet ble småborgerlig i sin sammensetning og hadde ikke lenger den norske arbeiderklassen i fokus. Målet til AKP (m-l) var ikke lenger å arbeide for å bygge opp en dobbeltmakt, av arbeiderklassen på den ene siden og borgerskapet på den andre, men å alliere seg med det norske borgerskapet mot Sovjetunionen. Til syvende og sist var dette et resultat av de sosial-imperialistiske interessene til Kina. Sovjetunionen, som var like sosial-imperialistisk som dem, sto i veien for dem og måtte bekjempes. Resultatet av dette er klart for oss som lever i dag. Kina seiler opp som USA sin viktigste konkurrent som imperialistisk makt. De lojale maoistpartiene i verden utenfor Kina ble en god hjelper for å nå dette målet. AKP (m-l) var et av dem.

Alt dette er heldigvis historie. Teorien om tre verdener har ikke lenger noen verdi, og ingen støtter den lenger i sin reneste form. Det nærmeste vi finner er den kvasi-maoistiske «tredje verdenismen», som heldigvis ikke har slått noen rot i Norge.

Et parti som kun eksisterer for parlamentariske formål kan aldri være det et kommunistisk parti skal være.

AKP – betegnelsen (m-l) gikk ut i 1991 – er også historie. Det tok sitt eget liv i 2007, for å «videreføre det revolusjonære arbeidet i det nye partiet Rødt» som de selv sier på sine gamle nettsider. Partiet Rødt sitt «revolusjonære» arbeid er et kapittel for seg selv, som det ikke passer å gå veldig nøye inn på i denne artikkelen. Kort kan vi slå fast at Rødt er et rent parlamentarisk parti som kun eksisterer for Stortings- og kommunevalgene sin del. Deres eksistensgrunnlag baserer seg på at de en gang i fremtiden skal klare å vinne plasser på Stortinget, og når de først klarer det, vil partiets legitimitet være sikret i egne øyne. Rødt er et parti der medlemsmassen er et rent vedheng til de parlamentariske gruppene, som ikke eksisterer i dag (utenom kommunestyrene), men som de håper å oppnå etter Stortingsvalget i 2013, akkurat som de håpet på det i 2009 og som RV gjorde ved hvert eneste valg siden 80-tallet. Et parti som kun eksisterer for parlamentariske formål kan aldri være det et kommunistisk parti skal være: Arbeiderklassens bevisste og revolusjonære fortropp. Det kan i beste fall være en light-versjon av SV.

Etter AKP sitt selvmord i 2007 rekrutterte den marxist-leninistiske gruppen Tjen folket noen tidligere AKP-ere og daværende medlemmer av Rød Ungdom (RU), som ikke var fornøyde med det Rødt ble til. RU var, og er fortsatt, enda mer sosialdemokratisk enn det gamle AKP var, og de unge kadrene sin kommunistiske agitasjon ble et altfor stort irritasjonsmoment for RU sin ledelse til at de kunne la dem fortsette. Våren 2008 ble 13 kommunister ekskludert, og noen flere meldte seg ut. Noen ble også ekskludert fra Rødt, noen uavhengige kommunister ble også frosset ut fra partiet og andre gikk i inaktivitet. Oppriktige kommunister ble fristilt fra Rødt og RU og kunne dermed bruke alle sine krefter på å bygge en kommunistisk organisasjon. De fleste ble med i Tjen folket, og ungdommene som var ekskludert fra RU gikk sammen med Tjen folket sine ungdommer og dannet Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU). De som ikke ble med i Tjen folket gikk inn i Kommunistisk Plattform (marxist-leninistene) – KPml, eller de fortsatte i inaktivitet eller som uavhengige medlemmer av progressive frontorganisasjoner.

[…]

I korte trekk er det her den kommunistiske bevegelsen i Norge står per i dag. Det finnes noen organisasjoner med et relativt lite antall mennesker, men disse er jevnt over godt skolerte og oppegående mennesker. Det finnes også et relativt stort antall uorganiserte som enten er konsoliderte kommunister eller de sympatiserer med den kommunistiske saken. De fleste av disse har tidligere vært medlemmer av den ene eller den andre organisasjonen eller partiet. Den tallmessig sterkeste organiserte parten er Tjen folket, med et medlemstall som langt overgår de andre organisasjonene. Men medlemstall er ikke det eneste kriteriet for et vellykket organisasjonsprosjekt. I den nåværende situasjonen bør vi i alle fall legge vekt på disse tre punktene:

  • • Den politiske linjen vi arbeider for
  • • Det politiske status quo utenfor de kommunistiske miljøene
  • • Hva slags parti vi må skape, og hva de umiddelbare oppgavene er.

3. Partiet og oppgavene

Det er like viktig å komme til enhet og være klare på organisasjonens oppbygning og struktur, som i den politiske linjen. Om kommunister ikke omsetter ord til handling får vi aldri et parti, men en studiegruppe. Stalin understreket ved mange anledninger at proletariatet er en mektig hær, og at denne hærens generalstab må være det revolusjonære kommunistiske partiet. Det er dette den leninistiske partiteorien koker ned til. Å bruke denne i praksis betyr ikke å kopiere tidligere partier fra andre land, men å analysere de konkrete nasjonale forholdene i Norge i 2012 og bygge partiet deretter. Spørsmålet blir dermed: Hvilke oppgaver må løses, og i hvilken rekkefølge må vi gå frem?

Enhet og samling

En ekte marxist bruker historien til å trekke lærdommer han kan bruke i fremtiden, ikke til å skape unødvendige splittelser.

Som nevnt innledningsvis eksisterer det flere kommunistiske organisasjoner og enkeltpersoner i Norge. Den politiske forskjellen mellom disse er vanskelig å få tak på for utenforstående, og fremstår mer enn noe annet som historiske splittelser som handler om hvorvidt man støttet den politiske linjen fra Moskva, Beijing eller Tirana. Å forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om kommunismen når kommunister ikke en gang klarer å bli enige seg imellom, vitner om manglende forståelse for utenforståendes oppfatning av oss som politiske aktører. For å være i stand til å samle individer fra meget forskjellige tradisjoner er det å fokusere på fremtiden det sentrale. At det kom brudd mellom de ulike linjene mens det fremdeles eksisterte sosialistiske stater side om side med de revisjonistiske var helt nødvendig og naturlig, og det er fremdeles livsviktig for marxist-leninister å fjerne seg fra reformistiske elementer som NKP og Rødt, som bygger på illusjoner om å bygge sosialismen med borgerskapets demokrati. Men å fortsatt basere seg på uenigheter rundt historiske linjer som ikke lenger er aktuelle er både idealisme og sløsing med de begrensede kommunistiske kreftene som eksisterer i dag. En ekte marxist bruker historien til å trekke lærdommer han kan bruke i fremtiden, ikke til å skape unødvendige splittelser. Den første oppgaven for alle som ønsker å arbeide aktivt for å bygge et kraftig proletarisk kommunistparti må være å samle alle de konstruktive individene som er i stand til å utgjøre gode kadre uten at deres egne interesser og posisjoner er drivkraften som står bak.

enhetsfrontHva må enheten bygge på? Til å begynne med må den skje rundt et politisk minimum (avsnittet «Den politiske linjen» kan brukes som et utgangspunkt, selv om også denne er svært mangelfull), grunnleggende organisatoriske spørsmål og en virkelig vilje til å arbeide for sosialismen. Først etter oppnådd enhet rundt politiske og organisatoriske minumumsspørsmål kan de mer avanserte spørsmålene avklares samtidig som utbyggingen av organisasjonen foregår. Etter AKP (m-l)s degenerering har mange kommunister brukt svært mye tid på å studere organisatorisk oppbygging, mens det å studere avgjørende politiske spørsmål har fått en urettmessig liten plass. Dette har måttet føre til at svært mange nye kommunisters politiske forståelse har blitt altfor banal til å fungere tilfredsstillende, og agitasjon og propaganda har altfor ofte blitt redusert til ren parolepolitikk. Dersom partiets medlemmer mangler en god forståelse for marxismen-leninismens filosofi og historiske og politiske analyser vil uendelig mange arbeidstimer dedikert til organisasjonsbygging være bortkastet.

Rekruttering og kaderpolitikk

Selv om Tjen folket har hatt en relativt stor rekruttering av nye medlemmer, er og blir disse enkeltindivider som ikke sier noe som helst om den generelle oppfatningen av forbundet og endrer ingenting for Tjen folkets stilling i arbeiderklassen. Rekrutteringen har skjedd tilfeldig og det blir i praksis ikke stilt noen krav til de som taes opp som medlemmer, hvilket betyr at det ikke finnes noen kaderlinje. Tjen folket søker ikke å finne de beste kommunister og fremskredne elementer fra arbeiderklassen, men venter tvert om på å bli oppdaget blant de brede masser.

[ … ]

Kampfronter

Når de objektive vilkårene for revolusjon blir til stede vil vi være avhengige av de erfaringene og den tilliten som arbeidet med proletariske kampfronter har gitt oss. Å ikke ha jobbet målrettet med arbeiderklassen betyr å være fornøyd med en småborgerlig sammensetning i partiet, og det betyr å overlate klassen til fortsatt å være underlagt sosialdemokratenes ledelse i fagbevegelsen. På det nåværende tidspunktet må vi likevel innse at kreftene våre er altfor små til å være en utfordrer til denne ledelsen. LO sin struktur har passivisert medlemsmassen, med det resultat at de fleste arbeidere med en viss bevissthet ikke har noen aktiviseringsmuligheter, noe som kan gi et kommunistparti et visst spillerom. Partikadre med god innsikt i klassens liv og utfordringer, kombinert med kunnskap om marxismen-leninismens lære og agitasjon vil være i stand til å lede disse medlemmene i politiske kamper gjennom egne fronter. Et slikt klassefokus vil gi bedre resultater enn det 100 proletariseringskampanjer kan.

Undertegnede håper både organiserte og uorganiserte kommunister vil søke sammen og bygge opp en enhet på denne grunnen før kapitalismens økonomiske krise skaper de objektive vilkårene for revolusjon. Enhet gjennom felles praktisk arbeid, samtidig som de som ønsker å beholde sin selvstendighet inntil videre kan gjøre det, vil gi det beste grunnlaget for å bygge et enhetlig og dyktig kommunistparti i fremtiden.

Dette er bare noen mindre utdrag fra artikkelen. Hele gjennomgangen kan du lese i tidsskriftet Revolusjon nr. 41. våren 2012. Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.