Det amerikanske «kommunistpartiet» CPUSA avholder landsmøte i mai. Dette partiet, som norske NKP stadig pleier forbindelser med, har i mange årtier vært et skrekkeksempel på hvor langt ned i reformismens og revisjonismens sump det er mulig å komme for et «marxistisk» parti i et imperialistisk land.

Med sitt forestående National Convention synker partiet ikke bare lenger ned i myra, men forsvinner kanskje helt ned i dypet, mens Barack Obamas ånd svever som morgentåke over sumpmarkene.

Kommunistpartiet i De forente stater kjempet fra sin stiftelse i 1919 i mange år ærerikt for sosialismen, for klasseinteressene til de amerikanske arbeiderne av alle farger og nasjonaliteter. Partiet førte, også lenge etter at det var infisert av revisjonismen, en modig kamp mot landets raselover og diskrimineringa av svarte amerikanere. Partiet hadde lenge sentrale talsmenn og -kvinner i borgerrettighetsbevegelsen, helt opp mot slutten av forrige århundre. Angela Davis ble verdenskjent for sitt mot og sin aktivisme, og stilte også som presidentkandidat, uten at det ga særlig stemmemessig utslag.

I kampen mot rasismen har CPUSA stort sett holdt sin sti ren. Men den politiske og ideologiske degenereringa på nær sagt alle andre felter pågikk ufortrødent gjennom hele etterkrigsperioden, og ble utvilsomt påskyndet av at partirekkene var fylt opp med informanter for FBI. Partiets nestformann Morris Childs var en av dem.

Under den amerikanske depresjonen i 30-åra ga CPUSA støtte til Roosevelts krisepakke, kjent som New Deal. Det er kanskje forståelig under de vilkåra som da rådde i USA, men tyder på at en reformistisk strategisk tenkning hadde slått rot. Partiet støtta i praksis Demokratene ved valgene i denne perioden.

Browderismen

Fra 1934 og fram til krigens slutt hadde CPUSA Earl Browder som generalsekretær. Han tok Teherankonferansen til de store allierte i 1943 til inntekt for utforming av sin egen teori for å likvidere partiet som sjølstendig kraft. Med Teheran som utgangspunkt lagde han en forvrengt og anti-marxistisk «analyse» som gikk ut på klasseforsoning og samarbeid i det han så på som et fornyet USA etter krigen, og der det ikke lenger var bruk for et kommunistisk parti. I 1944 gikk han inn for å nedlegge partiet fullstendig.

Browder plasserte seg med dette som en revisjonistisk «pioneer» av så grovt format at CPUSA ble nødt til å kvitte seg med ham noen år seinere, uten at det forhindra partiets fortsatte degenerering.

Browder framstilte avtalen mellom de anti-fascistiske allierte om å føre krigen mot Hitler-Tyskland til ende som starten på en ny historisk epoke, hvor sosialisme og kapitalisme hadde funnet veien til samarbeid innenfor «en og samme verden», som han uttrykte det. Browder framstilte det som en plikt å sørge for at ånden av samarbeid og fredelig sameksistens mellom de allierte som kom fram fra Teheran, ikke bare skulle tillempes mellom den sosialistiske staten og de kapitalistiske statene, men også innenfor de kapitalistiske landa i forholdet mellom antagonistiske klasser. «Klasseforskjeller og politiske grupper har nå ikke lenger noen betydning», mente Browder. Han så på det å oppnå «nasjonal enhet» uten antagonismer og i en atmosfære av klassefred, som det eneste mål som kommunister burde sette seg. Den nasjonale samlingsregjeringa og den forente blokken av deler av finanskapitalen, monopolenes organisasjoner, det republikanske og demokratiske partiet samt kommunister og fagbevegelse så han på, uten unntak, som «demokratiske og patriotiske» krefter. For å få til denne enheten erklærte Browder at kommunister måtte være rede til å ofre sin overbevisning, sin ideologi og sine særinteresser. «De politiske målene som vi har felles med de fleste amerikanere», sier han, «vil vi forsøke å få gjennomslag for gjennom den eksisterende partistrukturen i vårt land, som i hovedsak er det særmerkede amerikanske to-partisystemet». (Kilde for disse sitatene er Enver Hoxha: Eurocommunism is Anti-Communism)

Bill of Rights-«sosialisme»

«Radikale ideer. Virkelighetsnær politikk.»
«Radikal framtoning. Imperialistisk politikk», ville ha vært en mer treffende beskrivelse.

Men revisjonismen forsvant ikke med Browder. «Vi er for en sosialisme som bygger på Bill of Rights (tillegg til den amerikanske grunnloven – vår anm.)», sa den mangeårige partilederen Gus Hall (fra 1959) ved flere anledninger. Han mente at disse borgerlige frihetene kunne beholdes og utvides i et «sosialistisk» USA. Ikke ulikt visjonene om sosialistisk folkestyre som Rødt, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom er betatt av. Eller NKPs klasseharmoniske visjon om det antimonopolistiske demokrati.

I det forberedende kongressmaterialet til det forestående landsmøtet til CUSA heter det blant annet:

«På denne bakgrunnen søker vår langsiktige politikk å utvide og utvikle en koalisjon av politiske aktører som strekker seg fra President Obama til kjernekreftene i de folkelige bevegelsene, og som også omfatter små og mellomstore bedrifter, arbeidsfolk som er påvirka av høyrekreftene, deler av det Demokratiske partiet og endog deler av storkapitalen (corporate capital).
Forestillinga om den reine klassekampen låter kanskje radikalt, men det er ikke marxisisk og eksisterer ikke i den virkelige verden.»

Fra Main convenion discussion document

Partiets megetsigende slagord er «Radikale ideer. Virkelighetsnær politikk.» CPUSA legger som man ser opp til å fortsette med sin omfavnelse av det «liberale» USA, deler av storkapitalen og det Demokratiske partiet, i dag representert ved Obama og ikke Roosevelt. Enkelte fløyer i partiet vil visstnok også legge ned hele butikken. Det er Earl Browder opp av dage.