Den kinesiske marinen gjør seg gjeldende på verdenshavene.Kina er en imperialistisk stormakt som krever armslag og utfordrer sine imperialistiske rivaler. Likevel har revisjonistene som styrer partiet og landet beholdt en marxistisk retorikk.
Noen forledes til å tro at Kina plutselig kan snu utviklingen og bringe verden nærmere sosialismen. Dessverre er det ikke noe grunnlag for slike drømmer, noe som tydelig framgår av denne artikkelen. Først når de kinesiske arbeiderne og bøndene gjennomfører en ny revolusjon, kan vi igjen snakke om ei sosialistisk samfunnsutvikling i Kina.
Allerede på 1980-tallet begynte «markedskreftene» å gjøre seg gjeldende i Kinas økonomi, en prosess som ble forsterket med privatiseringen av statseide selskaper på 1990-tallet. I den perioden etablerte Kina statsmonopolkapitalisme, det vil si et system der kapitalistiske produksjonsforhold eksisterte i bransjer og selskaper med sterk statsstyring.
Etter den 11. kongressen til Kinas kommunistiske parti (KKP) har en serie rapporter og analyser drøftet hva som skjer i denne asiatiske giganten og hva vedtakene fra kongressen vil føre til i den fremtidige «byggingen av et moderne sosialistisk land».
Forestillingen om Kina som et land der sosialismen bygges blir mer næret av propagandaen fra forskjellige hold enn av en virkelig forståelse av hva som skjer i landet. For de eldre generasjonene er Kina forbundet med bildet av Mao Zedong og den store revolusjonen som etter en lang borgerkrig triumferte i oktober 1949, i et land av fattige og sultne bønder. Yngre generasjoner ser Kina som et industrialisert land som konkurrerer med USA for økonomisk forrang og innflytelse i verden.
Den demokratiske revolusjonen tok i sine tidlige år viktige skritt for å overvinne den halvføydale og halvkoloniale strukturen gjennom kollektivisering i landbruket og statlig eierskap i deler av økonomien. Forsøkene på å igangsette en industrialiseringsprosess og en politikk for forsvar av den nasjonale suvereniteten ble opprettholdt mens Mao Zedong levde. Men det at det fantes ulike strømninger innenfor KKP, og spesielt at høyrefraksjonen tok kontrollen over ledelsen av KKP i 1978, førte til en prosess som brakte de økonomiske og sosiale forandringer til opphør og siden til at Kina ble et kapitalistisk land.
Disse reformene begynte hovedsakelig da Deng Xiaoping og Chen Yun fikk framstående verv i partiet. Chen, som hadde mistet innflytelse i KKP da Mao lanserte «det store spranget» (for industrialisering) i 1958, ble pådriver for en rekke reformer når det gjaldt eiendomsretten og strukturen og driften av statlige selskaper.
Deng Xiaoping ble hjernen bak reformprosessen. Kjent for sin pragmatisme, kom han opp med tesen «ett land, to systemer», hvor han gjorde det klart at han planla kapitalistiske enklaver. Over tid ble disse kapitalistiske produksjonsformene innført over hele landet og utbyttingen allmengjort. Han spredte også begrepet «sosialisme med kinesiske særtrekk», som i praksis var et politisk økonomisk program helt fjernt fra de marxist-leninistiske retningslinjene for sosialistisk utvikling. Et prokapitalistisk element som Deng kunne selvsagt ikke fremme ei linje som var forenlig med marxismen-leninismen. Ikke desto mindre har revisjonistene og høyrekreftene i KKP, med sine høylytte fraser om en «sosialisme med kinesiske særtrekk», opprettholdt en tilsynelatende kommunistisk retorikk samtidig som de har arbeidet for å etablere kapitalismen.
Reformene i løpet av 1980-tallet førte til gjenopprettelse av privat landbruk, åpning av slusene for utenlandsk kapital gjennom såkalte spesielle økonomiske soner (SEZ) og oppblomstring av private virksomheter.
SEZ-ene var mottakere av direkte utenlandske investeringer, de opererte som frihandelssoner for eksport, industriparker og åpne havner. Gjennom særskilte lovreguleringer ble utenlandsk kapital tillatt og man åpnet for markedsøkonomi.
I 1980 ble privat landbruk tillatt i områder hvor folk «hadde mistet tilliten til kollektivene», og i 1982 ble dette en nasjonal politikk. Slik begynte avkollektiviseringen av landbruket.
Reformene avskaffet også nesten all statlig prisregulering og lot markedet bestemme prisene. I byene ble former for «selvstendig næringsvirksomhet» innført for å håndtere den høye arbeidsledigheten. Kinesisk økonomi var på vei mot markedsøkonomi allerede på 1980-tallet, en prosess som ble forsterket av privatiseringen av statsbedrifter i 1990-årene.
Det må påpekes at privatiseringen ikke omfattet alle virksomheter, og privat og utenlandsk kapital kunne ikke ha aksjemajoritet slik tilfelle er med de nyeste reformene. Den kinesiske regjeringen opprettet et kontrollsystem for utenlandsk kapital, og det var alltid en tilstedeværelse av statskapital i virksomhetene. Dette kunne gi et inntrykk av at staten dominerte økonomien og mange oppfattet dette som en sosialistisk produksjonsmåte. Slik etablerte Kina i denne perioden en statsmonopolkapitalisme, noe som betyr et system der kapitalistiske produksjonsforhold eksisterte i bransjer og bedrifter med sterk statskontroll. Senere reformer og retningslinjer vedtatt av KKP tillot en større andel privat og utenlandsk kapital, slik at Kina i dag er blitt en åpent kapitalistisk stat.
Tilstedeværelsen av privat lokal og utenlandsk kapital i Kinas økonomi blir større for hver dag som går, som følge av de ulike reformene som har blitt anvendt siden 1980-årene og fram til i dag. Kapitalistiske eiendomsforhold utvikler seg fritt.
For tiden er det tre typer selskaper som opererer i den kinesiske økonomien:
- Statseide selskaper, som kontrollerer bank-, energi-, telefon- og transportsektoren, i noen av dem er det en liten andel private aksjonærer. I 2015 kontrollerte staten 39 % av industrielle eiendeler og 85 % av bankenes eiendeler.
- Selskaper som er opprettet av privatkapitalister, hovedsakelig utenlandske, og virksomheter støttet av regjeringen.
- Private selskaper underlagt streng statlig kontroll og nært knyttet til regjeringsapparatet, som BYD, Geely, Chery, Huawei.
Felles for dem alle er at de er underlagt markedets profittlogikk og at kapitalistiske trekk som utbytting er dominerende også for de statseide selskapene.
Antall statseide selskaper har minket betraktelig de siste årene. Politikken KKP fører har som mål å åpne dørene for hjemlig og utenlandsk privat kapital. Det er anslått at statsbedrifter nå bare sysselsetter 17 % i byene, noe som er en kraftig reduksjon fra tidligere. Mellom 80 % og 90 % av de som ble oppsagt i statssektoren ble overført til privat sektor eller ble selvstendig næringsdrivende. I 2004 utgjorde sysselsetting i privat sektor 2/3 av den totale urbane sysselsettingen. På 1990-tallet, under statsminister Zhu Rongji, førte privatiseringsbølgen til nedlegging av seksti tusen bedrifter og til at 30 millioner arbeidere mistet jobben.
Kina er, ifølge en rapport fra UNCTAD (FNs konferanse om handel og utvikling, 2017), tredje største mottaker av utenlandske direkteinvesteringer, etter USA og Storbritannia. I 2016 beløp de utenlandske investeringene seg til 133 milliarder dollar, litt mindre enn den historiske toppen på 135 milliarder dollar i 2015.
Men Kina eksporterer også kapital til utlandet. I 2016 utgjorde kapitaleksporten 183 milliarder dollar.
Vedtakene fra den siste partikongressen innebærer tiltak for å gi større rom for utenlandsk privat kapital. Chen Fengying, en ekspert ved Kinas institutt for internasjonale samtidsstudier, fortalte avisen Global Times (17. november) at «forholdet mellom utenlandske selskaper og det kinesiske markedet vil bli mer flytende, etter at den 19. kongressen i KKP vedtok at Kina vil sørge for vesentlige lettelser når det gjelder markedsadgangen for utenlandsk kapital.» Tre dager tidligere viste den samme avisen til en kunngjøring fra Utenriksdepartementet som sa at «utenlandske eiere i fellesforetak (joint ventures) vil til neste år få lov til å inneha majoritetsandeler i virksomheter som produserer kjøretøy drevet med alternative energikilder».
Året før (2016) fastslo retningslinjene fra Statens eierskapsovervåkning og administrasjonskommisjon (SA-SAC) at «kvalifiserte medarbeidere fra utvalgte statlige selskaper i bransjer som er fullt åpne for konkurranse, kan kjøpe aksjer i selskapet.» Staten bør beholde minst 34% av aksjekapitalen, mens de ansatte samlet må inneha mindre enn 30 %. På 1980-tallet og 1990-tallet ble noe av det samme forsøkt, resultatet var at mange aksjer ble kjøpt av byråkrater og partitjenestemenn.
Kapitalisme og kapitalistisk akkumulasjon er basert på svært høy utbytting av arbeidskraft og har betydd et økende gap mellom kapitalister, arbeidere, bønder og de arbeidsløse.
Seks hundre tusen arbeidere dør hvert år på grunn av denne utbyttingen, ifølge avisen til Kinas kommunistiske ungdomsforbund. Kinesiske arbeidere lider under lave lønninger, lange arbeidsdager og har få sosiale og faglige rettigheter. I 2000 innrømmet visehelseminister Yin Dakui at eierne i mange bedrifter «ofret helsen til arbeiderne for å tjene penger».
Inntektsforskjellene er større enn de i de mer framskredne kapitalistiske landene. De som bør i byene har 3,3% høyere inntekt enn innbyggerne på landsbygda. De best betalte industriansatte har 15 ganger høyere lønn enn de som har de laveste inntektene. De øverste lederne av statlige selskaper tjener 18 ganger mer de ansatte.
I gjennomsnitt er inntektene til de høyeste tjenestemennene 128 ganger høyere enn gjennomsnittslønnen i landet. I 2007 tjente den rikeste tiendedelen 23 ganger mer enn den fattigste tiendedelen, ifølge Li Shi, direktør for Forsknigssenteret for inntekstsfordeling og fattigdom, Beijing Universitet.
I 2015 ble det avdekket at den rikeste 1 prosent av befolkningen i Kina eide en tredjedel av landets rikdom, mens den fattigste fjerdedelen kun eier 1 prosent.
Kina har allerede gått forbi USA som landet med flest milliardærer.
Kina har allerede gått forbi USA som landet med flest milliardærer i verden. I 2011, ifølge Hurun-listen, var det i Kina 271 mangemilliardærer, det vil si mennesker med mer enn tusen millioner dollar i formue; i 2016 var det 596 milliardærer, sammenlignet med 537 i USA. Rapporten for 2017 sier at eiendomsmogul Xu Jiayin, grunnlegger av China Evergrande Group, er landets rikeste med en formue på 43 milliarder dollar.
Kan man tro at Kina bygger sosialisme når man vet alt dette?
KKPs 19. partikongress skisserte en politisk linje der hovedformålet er å gjøre Kina til en kapitalistisk stormakt på verdensarenaen. Kongressen innviet «Xi Jinpings tenkning» som teoretisk grunnlag for denne politikken.
I løpet av de siste fire tiårene har innføring av prokapitalistiske reformer alltid vært kamuflert med «innovative» forslag som på grunn av sin viktighet har blitt døpt en «teori» eller «tenkning». Kongressen opphøyet Xi Jinpings «Tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk for en ny epoke» til samme nivå av marxismen-leninismen som Mao Zedongs tenkning, Deng Xiaopings teori og teorien om de tre representasjonene. «Xis tenkning er den siste prestasjonen og det siste nivået av marxistisk praksis, og at dette skrives inn i grunnloven viser autoriteten til Xis tenkning. Det krever at partiet adlyder og fremmer teoriutviklingen», sier Cai Zhiqiang, professor ved partiskolen til sentralkomiteen i KKP.
Den siste endringen av partiprogrammet på dette området fant sted på KKPs 12. kongress i 1982. Ifølge den offisielle versjonen ble «’venstre’feilene korrigert og den økonomiske oppbyggingen ved hjelp av sosialistisk modernisering satt i sentrum for partiets arbeid.» Det var i perioden under Deng Xiaoping at en rekke kapitalistiske reformer ble innført. I 1997 ble «teorien til Deng Xiaoping» ledestjerne for for KKP, i 2002 var det Teorien om de tre representasjonene og i 2007 «Et vitenskapelig utviklingsperspektiv».
Kina og Xi Jinping dominerer samarbeidsorganet BRICS som består av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.Teorien om de tre representasjonene[i], utarbeidet av Jiang Zemin, handler om «å ta et skritt fremover på den sosialistiske veien» som omfatter de såkalte «fremvoksende samfunnssektorene»: entreprenører, kapitalister og middelklassen. De fremvoksende klassene som Jiang Zemin snakket om på den tiden var de nye entreprenørene og finansfolkene, som ifølge ham «sammen med andre samfunnslag bygget en sosialisme med kinesiske særtrekk», et kodeord for for å skjule det kapitalistiske innholdet. Man kan si at denne teorien er en forlengelse av Deng Xiaopings teori: «Ett land, to systemer».
«Partiet må alltid ta ansvar for utviklingen av Kinas fremskredne produktivkrefter, utviklingen av Kinas avanserte kultur, og representere de grunnleggende interessene til flertallet av Kinas befolkning,» sa Jiang Zemin ved den 16. partikongressen til KKP da han argumenterte for sin teori. Denne tilnærmingen danner det ideologiske grunnlaget som lot mange kapitalistiske entreprenører bli med i KKP; den er uttrykk for at man helt oppgir klassekarakteren som et ekte kommunistisk parti må ha, sammen med prinsippet om klassekampen. I pressen og fjernsynet ble denne teorien presentert som en metode for å hjelpe menneskene som levde et enkelt liv til å forbedre sin livskvalitet, det vil si å tjene mer penger.
Disse nye tilleggene i grunnlaget for KKP utgjør «en rekke nye tanker, ideer og strategier presentert av sentralkomiteen for KKP med Xi i førersetet ... som også omfatter den avgjørende rollen til markedskreftene i ressursallokeringen ... ,» noe som gjør det klart at essensen av Xis tanke er liberalisme.
Med denne tenkningen sikter KKP mot å styrke kapitalismen i Kina og forvandle landet til en verdenskapitalistisk stormakt. «De kinesiske kommunistens opprinnelige ambisjoner og oppdrag er å søke det kinesiske folks lykke og oppnå revitalisering av den kinesiske nasjonen,» sier Xi Jinping i sin beretning til den 19. kongressen. «Realiseringen av den store revitaliseringen av den kinesiske nasjonen er den største drømmen som vår nasjon har hatt i moderne tid,» gjentar han i beretningen, og derfor «må vi tilpasse oss nåtiden, for å adlyde folkets vilje og å ha mot til å gjennomføre reformen og åpningen av landet, slik at partiets og folkets sak alltid blir en kraftig drivkraft som muliggjør en dristig utvikling». Med andre ord å forsterke reformenes kapitalistiske innhold.
Som vi har påpekt tidligere, er et av målene foreslått av revisjonistene som styrer Kinas kommunistiske parti å gjøre landet til en kapitalistisk stormakt med en avgjørende rolle på den komplekse internasjonale politiske scenen. Dette forslaget er basert på direktivet nevnt flere ganger av Xi Jinping i hans beretning til den 19. kongressen i KKP, oppsummert i uttrykket «gjennomføre den store revitaliseringen av den kinesiske nasjonen».
Denne visjonen innebærer på den ene siden fornektelsen av den leninistiske teorien om nasjoner, siden man ikke kan ignorere eksistensen av flere nasjoner og nasjonaliteter i det enorme landet. Det er ikke mulig å karakterisere disse folkene som «etniske minoriteter», slik som beretninga gjør. På den annen side uttrykker denne holdningen en sjåvinistisk visjon om den kinesiske nasjonen siden det samtidig nevnes som essensielt å ha en «hær i verdensklasse» for å nå målene på den internasjonale arena.
Når man snakker om en nasjon, menes en gruppe mennesker som har grunnleggende elementer til felles som gir dem en nasjonal identitet, uavhengig av klassetilhørighet. Derfor innebærer erklæringen om å «revitalisere den kinesiske nasjonen» at en omfavner alle samfunnsklasser og -lag som utgjør denne nasjonen , inklusive det særdeles mektige kinesiske borgerskapet som nå også kan få partimedlemskap i KKP. Slik har man forkastet klasseforståelsen av samfunnet og det sosialistiske systemets proletariske karakter. I motsetning til den proletariske internasjonalismen som et kjerneelement i marxismen-leninismen, har nasjonalisme alltid en tendens til å nedvurdere andre kulturer eller nasjoner og er derfor ekskluderende.
Denne nasjonalsjåvinismen leder Jinping til å snakke om «kinesifisering» av marxismen. «Tanken om den nye epokens sosialisme med kinesiske særtrekk,» sa han i sin beretning, «er den siste frukten av marxismens kinesifisering ...».
«Kinesifisering» av marxismen er ikke annet enn et forsøk på å rettferdiggjøre at marxismen fullstendig er forlatt. For de kinesiske revisjonistene er marxismen-leninismen bare en anakronisme.
Historien til den internasjonale kommunistiske og revolusjonære bevegelsen har gått gjennom flere perioder der revisjonister har skjult eller forsøkt å rettferdiggjøre sitt svik mot marxist-leninistiske idealer med tilpasning til særskilte nasjonale forhold som påskudd. Tito gjorde det samme med sin «jugoslaviske selvforvaltning«, slik også med de eurokommunistiske revisjonistene eller nordkoreanerne med sin «Juche-tenkning» (sjølbergingsideologien, red. anm.).
Til tross for at KKP fortsatt hevder at de angivelig følger en marxist-leninistisk linje, viser hele praksisen deres og vedtakene på den siste partikongressen det motsatte. Om vi ser på noen av tiltakene som ble nedfelt på kongressen, vil vi se at de bare kan føre til konsolidering av den alt eksisterende kapitalismen:
- «Akselerasjon av forbedringen av systemet med sosialistisk markedsøkonomi ... vi må fokusere på å styrke både eiendomsretten og markedsmessig distribusjon av produksjonsmidlene ...
- «Vi må utvide reformene for statseide selskaper, utvikle den blandingsøkonomien og skape selskaper i verdensklasse som er globalt konkurransedyktige ...
- «... støtte utviklingen av ikke-offentlige selskaper og oppfordre til alle typer markedsaktivitet …
- «Vi må utvide reformene for merkantilsystemet, avvikle det administrasjonsmonopolet, forhindre monopolisering av markedet, fremskynde reformene som fører til markedsdrevet prisfastsettelse for produksjonsmidlene, slakke av på begrensningene på tilgang til tjenestesektoren og redusere systemet for markedsovervåking og kontroll ...
- «... vi vil forsterke reformene på landsbygda og forbedre systemet for adskillelse av 'de tre rettighetene' [eierskap, forpaktning og forvaltning] for landbruksjord som er kontraktsbundet. (Det vil si at privat eiendomsrett til matjord aksepteres.)
- «Vi vil gi større autonomi til de eksperimentelle frihandelssonene og utvide byggingen av frie havner. Vi må innovere metodene for investeringer i utlandet ... »
Disse aspektene, og analysene av hva som skjer i Kina i dag, viser oss at kapitalismen er etablert. Arbeiderne og folket i landet har til oppgave å organisere og lede en ekte proletarisk revolusjon til seier.
Oversatt fra En Marcha (sentralorgan for Ecuadors marxist-leninistiske kommunistparti PCMLE) 22. og 29. november samt 5. og 13. desember 2017.
Kilder:
Xi Jinping, beretning til den 19. partikongressen til KKP, oktober 2017.
Global Times.
[i] Partiet skal ifølge denne «teorien» fremme og representere framskredne samfunnsmessige produktivkrefter, framskreden kultur og interessene til det overveldende flertall.