Fiskeskøyter i Honningsvåg. Foto: Harvey BarrisonFiskeskøyter i Honningsvåg. Foto: Harvey Barrison CC-BY-SAFiskeressursene er langt på vei gitt bort til rikfolk som kjøper og selger dem videre.

Hvem skal få glede av norske naturressurser? Det sosialistiske perspektivet på dette er at naturressursene tilhører fellesskapet og må forvaltes slik at fornybare ressurser forblir fornybare mens overskuddet fra ikke-fornybare ressurser brukes til å skape varige verdier. Regjeringen og fiskeriminister Per Sandberg (FrP) har et annet perspektiv.

Fra allmenning til privateid

Fiskeressursene er langt på vei gitt bort til rikfolk som kjøper og selger dem videre akkurat som andre varer. På lik linje med andre naturressurser, som for eksempel vannkraft, skog og de nye oljefeltene i Nord-Norge, er fiskeressursene i ferd med å overføres til internasjonal storkapital.

«Sjømatindustriutvalget anbefaler at leverings- og bearbeidingsplikten avvikles med begrunnelse at bortfall av leveringsplikten i liten grad vil ha økonomiske fordelingsvirkninger, bl.a. fordi mye av råstoffet selges til aktører som ville kjøpt dette uten leveringsvilkår.»

Stortingsmelding 10. En konkurransekraftig sjømatindustri.

Tallene er tydelige. Forsker Gunnar Grytås ved Universitetet i Tromsø har skrevet «Kvotebaronar. Privat rikdom – utarma fiskevær» utgitt på Samlaget. Også økonomer har dokumentert det samme, slik som finansmannen Axel Damman som har vist at verdiskapingen er størst for fartøyer mellom 11 og 15 m (55 % av salget) og minst for trålere (45% av salget) (www.dammann.com). Med den store omstruktureringen som pågår har nå om lag 200 personer kontroll over 66 % av fiskeråstoffet via kvoter og konsesjoner. «Det fins ikke noe økonomisk argument for å fiske kvoten med trålere. Verdiskapingen pr. kilo fangst er fortsatt mye større i den kystnære flåten under 15 meter», sier professor Torbjørn Trondsen ved Norges Fiskerihøgskole til Aftenposten Innsikt i artikkelen Sviket mot kystfiskerne (februar 2016).

Det har vært et særtrekk ved Norge at vi har hatt en fiskeriallmenning. Kystfolket har hatt en historisk rett til å høste av ressursene i havet I Nord-Norge har dette vært en spesielt viktig del av livsgrunnlaget. Reguleringer og ilandføringsplikt har vært viktige elementer i en politikk for å opprettholde dette livsgrunnlaget. Dette har storkapitalen lenge ønsket å få slutt på og de har over lang tid vært på offensiven. Samtidig har det pågått en kamp for å sikre at lokalsamfunnene langs kysten kunne ta en størst mulig del av verdiskapingen fiskeriene har gitt.

«Mer frihet til Sjømatnæringen»
Dette er de viktigste tiltakene regjeringen har kommet med:
  • Tillate at fabrikktrålere kan eksportere uten å lande fisken i Norge
  • Fjerne den lokale leveringsplikten
  • Tillate eksport uten bearbeiding
  • Undergrave aktivitetsplikten
  • Fjerne reguleringene av villfisksalg
  • Undergrave systemet for minsteprisfastsettelsen
  • Bruke tilskuddsmidler til «forskning og innovasjon»
  • Bedre markedsadgangen til EU
(Pressemelding fra regjeringen 13.11.15)

Regjeringen Solberg ønsker å påskynde utviklingen. Sjømatmeldingen fra 2015 inneholder en rekke tiltak som bidrar til dette (Se rammen). Dette vil kort oppsummert innebære at mesteparten av fisken vil bli sendt ubearbeidet rett ut av landet uten noen verdiskaping på norskekysten. Det fins knapt noe mer tragisk enn at fisk fra norskekysten sendes ubehandlet til Kina for foredling og så selges på det europeiske markedet inkludert det norske.

Hvordan slåss mot liberaliseringen på kort sikt

Selv innenfor de snevre rammene av dagens politiske system er det fullt mulig å prioritere verdiskaping langs kysten framfor lønnsomhet for børsnoterte selskaper. Fordelingen av kvotene er fremdeles det mest effektive redskapet. Dette er en godt utprøvd metode som Stortinget kan instruere Regjeringen til å bruke slik at verdiskapingen blir størst mulig. Det innebærer at nye kvoter gis til de mindre fartøyene (under 15 m) og at kvoter trålnæringen har kjøpt må kjøpes tilbake og omfordeles. En betingelse for at dette skal fungere er at kvoter ikke lengre må kunne selges men kun føres tilbake til staten. 

For å få kjøpt tilbake kvoter har staten mulighet til å redusere størrelsen på kvotene kraftig over en periode på noen år for å få prisen på kvotene ned. Investorene i de største selskapene ville sikkert protestert og kalt det et statlig ran. I virkeligheten ville det bare være å ta tilbake noe av byttet disse selskapene har tilranet seg de siste årene. Dessverre er det ikke realistisk at politikerne vil stille seg over «markedet» på denne måten.

Mange ser på Stortinget som den viktigste arenaen for å bevare fiskeressursene hos det norske folk. Nå er det slik at Stortinget allerede har vedtatt «at fiskeriressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller selskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket. Komiteen meiner dette skal liggja til grunn også i framtida.» Virkeligheten viser en utvikling stikk i strid med det Stortinget har vedtatt. Det borgerlige demokratiet fungerer dessverre slik at hva folkeflertallet og, i noen tilfeller, Stortingsflertallet tilsier er underordnet når det kommer til kapitalens interesser. Det er selvsagt prisverdig med ordførere som protester ute i kystkommuner som utarmes og fraflyttes, men enda ett Stortingsvedtak vil ikke være noen garanti for endring. Det som må til er at kvotebaronene må rammes på pungen gjennom aksjoner og boikott. Det vil kreve aksjoner der de fysisk hindres fra f.eks. å bunkre og å gå ut på feltet. Denne kampen er det flere som kan bidra til:

Arbeiderklassen i sjømatindustrien.
Fiskerne (de som faktisk utfører fisket selv) fra mindre fartøyer.

Krefter arbeiderklassen kan alliere seg med:

  • Eiere av mindre fartøyer.
  • Fagforeningene (NNN og andre).
  • Lokalsamfunnene generelt.
  • Nei til EU og nei til EØS-bevegelsen.

Nei til EU har vært klare i disse spørsmålene, blant annet gjennom et vedtak fra landsmøtet i 2015. Miljøbevegelsen har ennå et potensial til å komme sterkere på banen i tillegg til at de har deltatt i enkelte demonstrasjoner.

En sosialistisk sjømatmelding

I et sosialistisk Norge vil fisken tilhøre det norske folk og alle utdelte kvoter vil bli tilbakeført til kystfiskere som selv er utøvere. Målsettingen med fisket vil være å dekke folkets matbehov, ikke å dekke enkeltindividers pengebegjær. Matbehovet vokser med befolkningen og ikke minst er det et økende behov for sunn mat.

Fiskeressursene er dessuten svært viktige for matsikkerheten i Norge. I en verden der mat vil bli en knapphetsfaktor er det en opplagt plikt for staten å sikre at denne ressursen kan brukes til å ernære landets befolkning. Er fisken først kommet i kapitalistens trål ender den hos høystbydende, uansett hvor i verden det måtte være. I tider med overskudd vil ikke en sosialistisk planøkonomi være til hinder for eksport, men det vil aldri trumfe matsikkerheten for befolkningen.

Under sosialismen vil privat eierskap delvis være avviklet eller fordelt på utøverne i en kollektiv ordning. Valg av fartøystørrelse og -type vil bli avgjort av kriterier som sikkerhet for mannskapet, minimalisering av belastning på fiskestammene og best mulig kvalitet på fisken, det vil si slik at både menneskelige ressurser og fisken blir godt tatt vare på. Effektivitet vil også være et kriterie, men da i et bioøkonomisk perspektiv. Hva slags fangstteknikk, redskap og type fartøy som skal benyttes vil bli avgjort ut fra faglige kriterier heller enn økonomiske. Det vil f.eks. innebære å prioritere linefiske framfor tråling. Av hensyn til  næringsstruktur og begrensning av belastningen på kyststammene bli de minste og de største fartøyene etterhvert fases ut. Dette kan legge til rette for at en første behandling av fisken kan skje på skip, spesielt de første operasjonene slakting og sløying. Det handler om å ta vare på maten.

Det vil ikke være noen grunner til at foredlingen skal skje i ikke-sosialistiske land. Mottaksanlegg på kysten vil derfor bli det alminnelige og føre til langt større  lokal virksomhet. Det skal bo folk på kysten av Norge. De skal ha noe å leve av og de skal ha noe å leve for. Slik blir sosialismen.

Stortinget skal behandle Sjømatindustrimeldinga i vårsesjonen 2016.

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!