Hvem skjuler seg bak delingsøkonomien?Progressive har alltid sett på deling av kunnskap og ressurser som noe positivt. Dette er jo så å si kjerna i den kommunistiske idé.

Man skulle tro at også deling av tjenester frontkolliderer med en kapitalisme som har akkumulasjon og profitt som eneste mål.

Men kapitalismen har en formidabel evne til å ta opp i seg og utnytte alt som kan generere profitt: også det som i førstninga arter seg som anti-kapitalistisk motkultur. Kapitalistisk «delingsøkonomi» betyr at brorparten tilfaller kapitalisten og at arbeidskrafta di og dine rettigheter blir partert.

Spesielt siden tusenårsskiftet har ulike former for gratistjenester og ressurser som ikke har profitt, men deling som grunnidé, eksplodert. Alle kan ta det i bruk, og alle med kunnskap kan bidra til videreutvikling og til å hjelpe andre. Tanken er i utgangspunktet strålende, og er en trussel mot monopolenes makt og patentrettigheter.

Et digitalt kollektivbruk

Dette har vært spesielt synlig innenfor ulike typer software, nettforum, webplattformer eller mobilapplikasjoner der utviklere og brukere driver prosjektene framover gjennom ulike former for samspill. Dette tar mange former, men fellestrekk er gjensidig nytte. Fellesskapet stiller ressurser til rådighet for deg, og du bidrar tilbake til fellesskapet når og hvis du kan. Suksesshistorien Wikipedia er den best kjente. Men tankegangen går igjen overalt der folk byr på sine kunnskaper uten andre forventninger enn at andre gjør det samme.

Kampen mot restriksjonene som de store monopolene legger på deling av film, musikk (DRM), bøker og andre tjenester er del av det samme. Creative Commons, Open Source osv. er juridiske uttrykk for denne typen fellesdugnad.

Mye har blitt finansiert gjennom stiftelser som driver på et mer eller mindre ideelt grunnlag og som finansieres frivillig av de som bruker tjenestene. Andre former for finansiering er «crowdfunding», det vil si at folk involverer seg  ved å gi mange små bidrag til for eksempel et definert filmprosjekt.

Det som skjer er nok et vitnesbyrd om hvordan kimen til nytt samfunnssystem sprenger seg fram innafor kapitalismens trange rammer; det vil si at produktivkreftenes utvikling truer med å sprenge de rådende produksjonsforholdene, slik Marx forklarte.

Kapitalistisk «motkultur»

Men kapitalismen har vist seg ekstremt tilpasningsdyktig når det gjelder å absorbere utviklingstendenser som er en trussel mot sjølve systemets eksistens. En kapitalisme med sviktende profittmarginer og fare for kapitaltørke, er på jakt etter å omfavne alt – også områder som i sin karakter er anti-kapitalistiske. Kapitalismen som system har ekstrem tilpasningsevne og fleksibilitet. Tenk bare på hvordan det som i sin tid var uttrykk for ungdommens frustrasjon som opprørsk rock, og seinere hip-hop/rap, effektivt har blitt kanalisert inn som naturlige deler av musikkindustrien. 

Kombinasjonen av «vennetjenester» og ny teknologi gjør det mulig for storkapital å sko seg på delingstjenester som transport (Uber/Haxi) eller overnatting (Airbnb). Forskjellige strømmetjenester av typen Spotify eller Netflix har grodd fram av det som først var mer eller mindre ulovlige delingstjenester for musikk og film; dee mest kjente er Napster og The Pirate Bay («Sjørøverbukta»). 

I sin enkleste form har det oppstått organiserte nabotjenester i form av bildeling, boligbytte eller barnepass. Men straks denne typen virksomhet utvikler seg over et visst lokalt nivå, kreves det stor administrasjon, omfattende kapitalinnsprøyting og effektiv markedsføring for at det skal fungere. Her ser kapitalen nye muligheter. Dermed kan selskaper som Uber eller Airbnb oppstå som «koordinatorer» av tilbydere verden over.

Kampen om ungdommen

Det spesielle med tjenester som Uber og Airbnb er at de på alle måter virker moderne og attraktive for ungdom spesielt. Det gir noen inntektsmuligheter i et Europa der mellom 15 og 50 prosent av de unge ikke får jobb. Omvendt er de som regel langt billigere alternativer for ungdom med lite penger enn ordinære tjenestetilbud. 

Dermed er det enkelt for borgerskapet å lokke ungdommen til å sluke nyliberal, kapitalistisk ideologi om «individets frihet», «billigst er best» osv. I tillegg kan det gis en «progressiv» innpakning med tilslutning fra ulike småborgerlige miljøer. Denne typen tjenester kan også promoteres med at deling er fint og dessuten miljøvennlig.

Ungdommen er de som først tar i bruk ny teknologi og som heier fram nye kulturuttrykk. Det er ikke tilfeldig at finansminister Siv Jensen (Frp) inviterer lederne for norske ungdomspartier til diskusjon om hvilke lover og regler som skal gjelde for delingsselskaper som Uber og Airbnb. 

Det småborgerlige frihetsbedraget

Dette er den småborgerlige frihetsillusjonen om at alle kan være sin egen «arbeidsgiver». Frilanssamfunnet der du kan ha fem-seks forskjellige jobber og «jobbe når du vil» er den småborgerlige drømmen. Dessverre lar store ungdomsgrupper seg blende av illusjonen, også mange som oppfatter seg som progressive, radikale og «grønne». 

Den småborgerlige
frihetsdrømmen er
blendverk og sjølbedrag.

Det som begynte som en folkelig motkultur kan utnyttes til både å generere profitt og samtidig skape et samfunn av rettsløse løsarbeidere. Teknologien har åpna for en moderne variant av de som før i tida sto i kø for å få en dagsjobb, med den forskjellen at det nå framstår som folkelig, ungdommelig, sosialt og miljøvennlig.

Vinner NHO og Uber de unge, så vinner de også på lang sikt. Hele det arbeidende flertallet – inkludert de glade frilanserne – blir taperne.

Myten om Uber og Airbnb

Uber framstår utad som en kreativ app som er nyttig og praktisk for alle. I virkeligheten er det snakk om en internasjonalisert pirattaxivirksomhet. Uber er forbudt i noen land og under etterforskning i andre. Til tross for at selskapet sjøl vedgår at de «opererer i en gråsone», er Uber tatt opp som medlem av NHO-avdelinga Abelia og NHO-sjef Kristin Skogen Lund bestiller Uber-taxi med full pressedekning.

Hun ville aldri ha gjort det samme med en ordinær pirat-taxi. Yrkestransportloven krever løyve for persontransport mot vederlag på offentlig sted. Men en norsk domstol har kommet til at en mobil-app ikke er et offentlig sted!

Uber, Airbnb og tilsvarende delingstjenester har ikke opplysningsplikt overfor myndighetene, og skatteetaten er derfor prisgitt at utleierne og «sjåførene» sjøl oppgir inntektene. Skattemyndighetene sier at de er i «aktiv dialog» med disse tjenestene. Hvordan norske skattemyndigheter skal legge hånda på den delen av fortjenesten som blir ført ut av landet, har foreløpig ingen noe svar på. 

En milliardvirksomhet

Uber er verdsatt til over 500 milliarder kroner. I New York er det nå flere Uber-biler enn det er Yellow Cabs. I San Francisco, der Uber har sitt hovedkvarter, har det lokale taxiselskapet levert inn konkursbegjæring. Bildet av en liten Askeladd som lurer trollet slik at eventyret ender lykkelig, er et blendende bedrag.

Delingsøkonomi. Illustrasjonsbilde.Airbnb har en lignende framtoning, som en nyttig tjeneste for de som vil tjene noen hundrelapper på å leie ut deler av boligen sin. Forskjellen dem imellom er at Uber særlig truer titusener av små, sjølstendig næringsdrivende, mens Airbnb er i ferd med å bli en utfordrer til de store hotellkjedene. Når Airbnb presser overnattingsprisene nedover, vil hotellkjedene garantert svare med å tyne lønn, pensjon og arbeidsvilkår for de fast ansatte i hotellnæringa.

Paradokset for liberalere som hyller denne utfordreren til de store og etablerte virksomhetene, er at Uber og Airbnb på kort tid kan utvikle seg til å bli et større monopol enn konkurrentene. Når Uber har knust alle eksisterende drosjesentraler og -selskaper, hva blir da igjen av «den frie konkurransen»?

Jobber som forsvinner

Ny teknologi har alltid fjerna jobber, samtidig som en del nye har blitt skapt. Men mye tyder på at prosessen går mye raskere enn før. Forskningsinstituttet Oxford Martin School kommer med dramatiske spådommer om hvordan teknologien vil gjøre millioner av jobber overflødige.

Det blir hevdet at om lag 47 prosent av alle jobber i dagens USA har høy sannsynlighet for å bli automatisert bort i løpet av 20 år. Statistisk Sentralbyrå mener at 33 prosent av jobbene i Norge med stor sannsynlighet blir automatisert vekk i løpet av samme periode.

I utgangspunktet er den rivende teknologiske utviklinga uttrykk for at produktiviteten er blitt så stor at arbeidsdagen kunne kortes ned til 5-6 timer for alle. Men sånn fungerer ikke kapitalismen. Dette vil i stedet gi en hær av ufaglærte uten sjanse på jobbmarkedet.

Robotjournalistikk

Til forskjell fra tidligere er det ikke bare arbeiderne i industrien som blir overflødige og rasjonaliset vekk. Stadig flere i de såkalte mellomlaga lider samme skjebne. Robotjournalistikken har gjort sitt inntog i mange mediehus, og stadig flere journalister blir enten satt på gata eller får «tilbud» om å levere stoff på frilansvilkår. Store nyhetsbyråer som Associated Press (AP) bruker allerede teknologien til å autogenerere notiser og småstoff som værmeldinger eller finansrapporter. 

Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida blir mindre, også for en rekke tjenester (ikke bare i vareproduksjonen). Det er i utgangspunktet bra for folk – hvis vi hadde levd under sosialistiske produksjonsforhold. Under kapitalismen betyr det derimot at enda flere blir arbeidsløse og at flere av de som har jobb, blir løsarbeidere med få eller ingen av de rettighetene som har vært innbakt i sosialdemokratiets «norske modell».

Det som skjer er nok et bevis på revolusjonens og kommunismens nødvendighet – og på hvordan kapitalismen evner å avspore arbeiderne og folket fra å ta den nødvendige kampen for å erobre samfunnsmakta og kvitte seg med de kapitalistiske utbytterne. 

Arbeiderklassens svar

For arbeiderklassen og kommunistene understreker denne utviklinga betydninga av den ideologiske kampen ved siden av den økonomiske og politiske klassekampen. «Maskinknusing» og krav om å skru kapitalismen tilbake til et tidligere historisk stadium, er et blindspor. Det sosialdemokratiske utstillingsvinduet i Norden fra slutten av forrige århundre kommer ikke tilbake, av historiske og politiske årsaker vi har forklart i andre sammenhenger.

Det gjelder om å bevisstgjøre arbeiderklassen og ikke minst ungdommen om at den kapitalistiske «delingsøkonomien» er en illusjon, en illusjon som leder rett inn i løsarbeidersamfunnet og som skaper nye og andre former for monopoler. Hånd i hånd med delingsøkonomiens inntog, ser vi den kapitalistiske velferdsstatens forvitring og snarlige sammenbrudd. 

Den eneste reelle delingsøkonomien og den eneste bærekraftige velferdsstaten er å finne i sosialismen, arbeiderklassens egen statsmakt, der den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og friheten til å utbytte andres arbeidskraft, er avskaffa.

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!