India: Ufullført borgerlig-demokratisk revolusjon

India er en av økonomiene i verden med de største vekstratene og en stor og voksende arbeiderklasse. Men fortsatt er fattigdommen enorm og utbyttinga grov, ikke minst i de Spesielle økonomiske sonene (SEZ).(1)

Noen indiske revolusjonære mener derfor at det er en sosialistisk revolusjon som står på dagsorden i India. Kommunistene knytta til tidsskriftet RD deler ikke denne oppfatninga. De fastholder at Stalins oppfatning omkring 1950(2) om at India er i en fase med demokratisk revolusjon, fortsatt er gyldig.

Revolusjon har møtt kamerat 'Nasah' som er tilknytta tidsskriftet og også organisator for fagforeninga Unity.

– Revolusjonen i India er på et demokratisk stadium. Vi har fortsatt kastesystem i praksis, sier Nasah. – Fortsatt blir unge drept hvis de gifter seg på tvers av kaste eller gotra (klan). Det indiske borgerskapet kan ikke hevde at de er et uavhengig borgerskap. Etter britene var India avhengig av USSR eller USA og spilte på begge.

Hvordan forklarer du den såkalte tigerøkonomien i India?

Vekslingsforholdet for rupee(3) er bakgrunnen for Indias «velstand». Bare Japan og USA har flere dollarmillionærer. Det blir sjølsagt mange millioner velstående, men likevel lever 70 prosent av befolkninga for mindre enn halv euro om dagen (20 rupee, mindre enn 3 kroner). Dette er offisielle tall. Realinntekta er på vei nedover, ikke oppover. Underernæring er mer utbredt hos oss enn i Afrika sør for Sahara.

India er veldig variert. Enkelte byer er på vesteuropeisk nivå, mens andre deler av landet er ekstremt fattige og tilbakeliggende. Det har vært lite utvikling siden 50-tallet. Fruktene av den utviklinga som har vært, har ikke nådd vanlige folk.

Du finner flere produksjonsmåter i India, også føydale. Magnesium, alumina og andre metaller blir eksportert til Europa og andre land for videreforedling og deretter eksportert tilbake. Det gjelder bl.a. bauxitt.

Jordreformbevegelsen har stoppet opp. Det som har skjedd er utviklinga av SEZ som bare er soner for utbytting. Vi mener derfor at Stalins oppfatning om at India er i en fase med demokratisk revolusjon fortsatt er riktig.

Men India har mange store industrianlegg, og er også kjent for sin utvikla IT-sektor?

Vi har ingen egentlig tungdindustri, vi har et forbuk av stål og energi som er under øst-europeisk standard. Vår analyse etter studier er at India er på nivå med Polen i 1935 hvis man ser på forbruk av jern og metaller. Store områder har ikke strøm, elektrifiseringa omfatter bare halvparten av befolkninga. Underutvikling er utbredt over hele India, med unntak av et par delstater. Fortsatt brukes gasslykter omtrent som i middelalderen.

Det har skjedd industrialisering i India, men fruktene av denne typen industrialiseringa har ikke gått til det indiske folket. I det store og hele har vi stort sett samme type tungindustri som for tredve år sida, med lite nyinvestering. Bilindustri fins i samarbeid med japanske Suzuki og koreanske bilmerker. Altså utenlandsk eide anlegg. Disse fabrikkene driver for det meste montering.

Heller ikke IT-bransjen er en egentlig nasjonal industri. IT-virksomheten er konsentrert i noen byer og leverer i stor grad internasjonale support- og utviklingstjenester for monopoler i andre land. Jeg jobber sjøl i bransjen og kjenner den derfor god.

Mange vil sammenlikne India med Kina utviklingsmessig. Hva er forskjellen?

Forskjellen er at Kina har bygd sin egen industri, de har egen tungindustri. Det er stor internasjonal kapitalinnflyt også til Kina. Men de har sin egen industrielle basis, de har en industri bygd med teknologi fra USSR som de har utvikla sjøl seinere. India har derimot overtatt det som allerede var skapt av britene.

Vi ser på det indiske borgerskapet som et slags kompradorborgerskap.(4) Kapitalismen ble påtvunget India av de britiske imperialistene i deres egen interesse.

Det har aldri vært en borgerlig revolusjon i India, vår situasjon er annerledes fra mange andre land. Vårt proletariat har sterke bånd til landsbygda. Vi har ikke et «reint» byproletariat som er fullstendig avhengig av fabrikken. De er stort sett dalitter(5) som har en drøm om å vende tilbake til landsbygda. Under langvarige streiker, som streiken vi hadde i Bombay i 1981-82, reiste mange tilbake til landsbygda da de innså at streiken trakk ut. Dette er en veikskap ved arbeiderklassen vår.


(1) Spesielle økonomiske soner er fristeder for kapitalen, der vanlige lover om arbeidervern osv. er satt ut av kraft.

(2) Ledere i det indiske kommunistpartiet førte en rekke samtaler med SUKP(b) og Stalin i årene etter at koloniveldet tok slutt. Utskrifter fra en rekke av disse samalene, mange funnet i sovjetiske arkiver, er gjengitt i Revolutionary Democracy.

(3) Rupee er den indiske valutaenheten. Våren 2011 tilsvarer 100 rupee ca 11 norske kroner.

(4) Kompradorborgerskap – et (handels)borgerskap som står i ledtog med og er underlagt borgerskapet i andre stater.

(5) Daliter er menneskene i det indiske kastesystemet som er stemplet som «urene», «kasteløse», eller «urørbare». De utgjør ca 170 millioner av befolkninga.