I tidligere tider var det lett å konstatere hvem som var den reelle eier og administrator av en bedrift. Sånn er det ikke lenger. Når vi i dagligtalen bruker begrepet «kapitalist» dreier det seg stadig sjeldnere om et enkelt individ (som i kapitalismens barndom), men om et selskap. De gamle flosshatt-karikaturene av Kapitalisten stemmer dårlig med den typiske kapitalisten av i dag.
De gigantiske konsernene som regjerer verden i dag er uten unntak organiserte som aksjeselskaper, og har en makt som tidligere privat- eller familiekapitalister bare kunne drømme om. Det krever ofte atskillig research for å finne ut av de reelle eierkonstellasjonene, særlig når det er opprettet et konglomerat av datter- og datterdatterselskaper. Aksjeselskap heter på fransk société anonyme, som fritt oversatt betyr det ansiktsløse (eller anonyme) selskap.
Samfunnsmessiggjøring
Aksjeselskapsformen gjør at det oppstår et skille mellom de som eier kapitalen og de som faktisk disponerer over den. Aksjeselskapet oppsto som uttrykk for at produksjonen blir stadig mer samfunnsmessig. Arbeidets stigende produktivkraft krever i økende grad overvinnelse av anarkiet i produksjonen, den kapitalistiske konkurransen, og nødvendiggjør enhetlig planlegging og ledelse av produksjonen. I bunn og grunn betyr dette at rammene for de kapitalistiske produksjonsforholdene må sprenges.
Opprettelsen av aksjeselskap betydde en «voldsom utvidelse av produksjonens skala og av bedriftene som hadde vært umulig for enkeltkapitaler», skrev Marx. Kapitalen får her «den direkte form av samfunnskapital […] i motsetning til privatkapitalen, og dens bedrifter fremstår som samfunnsbedrifter i motsetning til privatbedrifter. Det er en opphevelse av kapitalen som privateiendom innen grensene av selve den kapitalistiske produksjonsmåte.» (Kapitalen III, Marx VIU 7, Pax Forlag 1970, side 159.)
Dette er en særs viktig konstatering. Når aksjeselskapet har overtatt plassen til privatkapitalen, er dette forvarsel om det kapitalistiske produksjonssystemets endelikt.
Men samtidig gir det systemet og dermed borgerskapet et pusterom. Aksjeselskapet innebærer rett nok en form for samfunnsmessig samarbeid, men mest som en ny form for effektiv rollefordeling mellom ulike deler av den herskende klassen. Aksjeselskapsformen fører til «forvandling av den virkelig fungerende kapitalist til disponent, administrator av fremmed kapital, og av kapitaleierne til bare eiere, rene pengekapitalister», sa Marx.
Denne «segregeringa» bidrar på samme tid, den innbyrdes konkurransen til tross, til å forene borgerklassens forskjellige fraksjoner – små og store eiere og kapitalforvaltere – i en felles klassefront vendt imot arbeiderklassen. Samfunnet spalter seg mer og mer i to store leire som står mot hverandre, borgerskap og proletariat, som det heter i Manifestet.
Hva er en aksje?
I likhet med den gammeldagse vekselen, er en aksje fiktiv kapital. Aksjen skiller seg fra vekselen gjennom at aksjeeieren ikke har løfte om å motta en bestemt kapitalsum til en bestemt termin, men derimot gjentatte betalinger som utbytte fra en bestemt kapital, betalinger som vel å merke ikke er forhåndsbestemt. Aksjen er ikke en fordring på tilbakebetaling av den kapitalen som er skutt inn i selskapet. Den er er et verdipapir som gir rett til å delta i overskuddsdelinga i et foretak. Inntekten aksjeeieren mottar kalles dividende. Dividenden – aksjeutbyttet – blir som regel fastsatt av generalforsamlinga, som en prosentsats av den nominelle aksjonærkapitalen.
Den som handler aksjer, satser på at dividenden ligger høyere enn innskuddsrenta han ville ha fått i banken, og tar altså en risiko.
Oppmuntres av borgerstaten
Denne risikoen blir oppmuntret av den borgerlige staten, som f.eks. har sørget for at aksjeutbytte er skattefri inntekt. Dette er ikke bare en direkte håndsrekning til egen klasse, men også ledd i å friste mellomlag og arbeidere til å plassere sine sparepenger (hvis de har noen) til rådighet for spekulantene. Såkalte aksjefond, som bruker småsparernes midler til å kjøpe aksjer i en brei vifte av selskaper for angivelig å spre risikoen, og innføring av «aksjesparing med skattefradrag», skal normalisere denne formen for sparing og innbille arbeiderklassen at også den kan være med som medeier og endog profitør. Slik kan arbeidsfolk genialt spytte penger inn i sin egen utbytting, samtidig som forestillingen om «folkeaksjer» styrker reformismens lammende grep om arbeiderklassen.
Aksjer er fritt omsettelige, iallfall når det gjelder de børsnoterte selskapene. Tilbud og etterspørsel etter en bestemt aksje, avgjør aksjens kurs ved kjøp og salg. Mens aksjonærutbyttet (dividenden) som oftest har en viss sammenheng med selskapets driftsresultat, kan en kursgevinst la seg realisere helt uten grunnlag i verdiskapning og profitt.
Dette uproduktive snylter- og spekulasjonsvesenet blir et stadig mer typisk kjennetegn ved kapitalismen av i dag.