Forord fra Revolusjon

Spørsmålet om Stalin er en stadig gjenganger i den ideologiske kampen og polemikken mellom marxist-leninister og revisjonister. Sånn er det også i Norge. Angrepa fra høyre mot «stalinismen» er en klassisk foreteelse hver gang borgerskapet øker det ideologiske presset mot mer eller mindre revolusjonære bevegelser. 

I Norge har denne prosessen utspilt seg de seinere åra både innafor AKP og RV, som etter fusjonen til partiet Rødt har gjort «antistalinisme» til et stadig mer taktfast refreng. Stalin har endog fått skylda for den indre partikrisa og det ideologiske kaoset som rår! Dette har til dels gitt seg bisarre utslag, for eksempel gjennom klappjakt på medlemmer av gruppa Tjen Folket, som nekter å være med på en fullstendig fordømmelse av Stalin. Men også denne gruppa – som framfor alt kaller seg maoister – mener at Stalin egentlig gjorde en hel rekke med alvorlige og prinsipielle feil.

Den følgende artikkelen fra en gresk ml-organisasjon er interessant fordi den påpeker sammenfallet i synspunkter med krustsjovrevisjonister og bresjnevister (som deler av NKP), som de seinere åra også har begynt å «støtte» Stalin. I likhet med gruppa TF omfavner disse revisjonistene de «kritiske» synspunktene som Ludo Martens i PTB legger fram i boka Another view of Stalin

Revolusjon mener ikke at Stalin var feilfri (det er det ingen som er!), men vi støtter helt de greske kameratenes vurdering av at Stalin ikke avvek fra marxismen-leninismen eller gjorde prinsipielle feil i de spørsmåla som tas opp i denne artikkelen.


Om visse forvrengninger av Stalins verk og L. Martens’ revisjonistiske syn på sosialismen

Det har gått over ti år sida boka «Et annet syn på Stalin» av Ludo Martens1) blei utgitt. Denne boka blei av mange oppriktige og velmenende kommunister verden over hilst som ei «utmerka stalinvennlig bok». Samtidig gjorde mange Krustsjov-revisjonistiske og opportunistiske partier, som tradisjonelt har hatt ei anti-stalinistisk linje, reklame for boka og støtta den på mange måter. Hvis vi tar i betraktning at disse partia praktisk talt uforandra har holdt fast ved den ideologiske og politiske linja si, bør marxist-leninist-stalinister være mistenksomme overfor den «plutselige» trangen til å utgi ei bok om Stalin. Ved å se nøye på innholdet i denne boka vil vi finne at Martens i hovedsak fastholder revisjonistiske standpunkter i minst tre svært grunnleggende spørsmål som skiller marxist-leninist-stalinistene fra Krustsjov-revisjonistene.

Spørsmålet om Stalin

Det fins forsvar og «forsvar» av Stalin. Sida midten av 1920-tallet har spørsmålet om Stalin, dvs. det revolusjonære teoretiske og praktiske arbeidet til verdensproletariatets store kommunistiske leder og en marxistisk klassiker, stått i sentrum for en skarp ideologisk-politisk kamp mellom revolusjonære kommunister og alle slags kontrarevolusjonære (sosialdemokrater, trotskister, anarkister, titoister, krustsjovister og andre). Alle de grunnleggende spørsmåla i sosialismen og revolusjonen koker ned til dette, her finner vi grenselinja som skiller de virkelige marxist-leninistene fra alle slags revisjonister og opportunister.

Når det gjelder det fremste og viktigste spørsmålet i den revolusjonære bevegelsen, spørsmålet om Stalin som alle de grunnleggende problemene knytta til sosialismen og revolusjonen koker ned til, så hevder ikke Ludo Martens noen grov anti-stalinisme slik som Krustsjov, men en mer raffinert og kamuflert variant som dukka opp i den kommunistiske bevegelsen på midten av 50-tallet og i 60-åra, nemlig teorien om «Stalins feil». Denne varianten stammer vanligvis fra forskjellige «anti-krustsjovistiske» opportunister og blir formulert i klisjéaktige fraser av typen «Stalin var stor, men han gjorde feil». Det er nettopp denne «feilteorien», som angivelig er «venstreorientert», L. Martens har tilegna seg i sin «kritikk» av Stalin og framlagt i kapittelet «Svakhet i kampen mot opportunismen».

I denne sammenhengen klandrer L. Martens Stalin for at «denne kampen ikke blei ført i et omfang som var nødvendig», og at «han ikke var i stand til å formulere en sammenhengende teori som forklarte hvordan klasser og klassekamp fortsetter i et sosialistisk samfunn» (!), at han «ikke hadde forstått fullt ut at etter at det økonomiske grunnlaget for kapitalistisk og føydal utbytting var fjerna, ville det i Sovjetunionen fortsatt finnes fruktbar grobunn for borgerlige strømninger» (!), at Stalin «ikke var i stand til å formulere en teori for kampen mellom de to linjene i partiet» og «ikke erkjente» farene ved «byråkrati og teknokrati» – og mange andre ting som Stalin «ikke var i stand til å gjøre…, forstå» osv.

Men hvis det hadde vært noe som helst sant i noen av disse anklagene mot Stalins syn på det mest grunnleggende spørsmålet i den revolusjonære kommunistiske bevegelsen, nemlig spørsmålet om sosialisme og kommunisme, ville enhver person med gode hensikter ha stilt følgende spørsmål: På hvilke områder var det da at Stalin videreutvikla marxismen-leninismen hvis det ikke var i dette spørsmålet? Og hvordan kan han bli betrakta som en marxistisk klassiker sida han ifølge kritikerne gjorde så alvorlige «feil» i slike grunnleggende teoretiske og praktiske spørsmål for den kommunistiske bevegelsen?

Spørsmålet om sosialismen

Som marxist hadde Stalin for det første og viktigste et vitenskapelig syn på sosialismen. For det andre tilnærma han seg spørsmålet om bygginga av sosialismen og kommunismen på en materialistisk, historisk-dialektisk måte i motsetning til alle representantene for de forskjellige borgerlig-revisjonistiske strømningene. Han forsto at bygginga av sosialismen er det første stadiet i det kommunistiske samfunnet, og omfatter en periode med klassekamp som er uunngåelig så lenge det fortsatt fins klasser, og at i denne perioden er proletariatets diktatur absolutt nødvendig (Lenin). Bygginga av sosialismen er en lang prosess med revolusjonære omforminger, og den går gjennom forskjellige faser av historisk utvikling der det føres klassekamp på alle nivåer. Og klassekampen blir skarpere etter hvert som bygginga av sosialismen rykker fram. Overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme kan ikke – som Lenin påpekte – «være noe annet enn en periode med kamp mellom den døende kapitalismen og den nyfødte kommunismen, eller med andre ord, mellom den slagne, men ennå ikke likviderte kapitalismen og den nyfødte, men ennå svært svake, kommunismen».

Som nevnt ovafor klandrer Martens Stalin for at han «ikke var i stand til å formulere en sammenhengende teori som forklarte hvordan klasser og klassekamp fortsetter i et sosialistisk samfunn».

Først og fremst er teorien om at «klassene fortsatt eksisterer» under sosialismen også etter at den økonomiske basisen er bygd, en anti-marxistisk, borgerlig teori. For det første inneholder den det borgerlig-revisjonistiske synet på sosialismen, som går ut på at utbytterklassene og proletariatet fortsatt vil eksistere. For det andre gjør den vold på den marxist-leninistiske klasseteorien når den hevder at det kan finnes utbytterklasser uten privateiendom, altså etter at sosialismens økonomiske basis er bygd. Og for det tredje står den i komplett motsetning til den revolusjonære kommunistiske bevegelsens sluttmål, som er å avskaffe alle utbytterklasser under sosialismen og deretter alle klasser under kommunismen.

Stikk i strid med Martens’ grunnløse angrep er det åpenbart at Stalin som marxist verken hadde formulert eller kunne ha formulert noen teori om hvordan «klassene fortsatt eksisterer i et sosialistisk samfunn» – dvs. en borgerlig-revisjonistisk teori – fordi det ville ha vært i direkte motsetning til den vitenskapelige teorien for sosialismen og kommunismen. Tvert imot fulgte og tillempa han i praksis den marxistiske teorien om avskaffing av utbytterklassene under sosialismen og deretter av alle klassene under kommunismen. Denne likvideringa skjer gradvis og blir fullført sammen med  bygginga av sosialismens økonomiske basis, dvs. med innføringa av samfunnsmessig eierskap  til produksjonsmidlene, i form av statseiendom og kollektiv eiendom, og overgangen til kommunistisk felleseiendom.

Skulle utbytterklasene fortsatt eksistere under sosialismen etter at dens økonomisk basis var bygd? Når han framsetter teorien om «hvordan klassene fortsetter å eksistere i et sosialistisk samfunn», spesifiserer ikke Martens hvilke klasser (utbytterklasser eller andre) eller nøyaktig hvilket historisk stadium av det sosialistiske samfunnet (før eller etter den økonomiske basisen er bygd) han viser til. Dette er et typisk eksempel på ei anti-historisk og anti-dialektisk tilnærming til sosialismen. Men det er åpenbart at han sikter til at utbytterklassene skal eksistere etter at den økonomiske basisen er bygd. Og når det gjelder Sovjetunionen spesielt, henviser han til fasen etter at grunnlova av 1936 blei vedtatt. Da påpekte Stalin at i denne fasen var «alle utbytterklassene likvidert, og bare arbeiderklassen, bøndene og de intellektuelle var igjen». (J. V. Stalin, Spørsmål i leninismen).

I sin beretninga om Sovjetunionens grunnlovsutkast (1936) gjorde Stalin en vitenskapelig analyse av den nye økonomiske, sosiale og klassemessige virkeligheten i det sosialistiske Sovjetunionen. Han konkluderte helt korrekt med at landets klassestruktur var endra sida 1924, året da den tidligere sovjetiske grunnlova blei innført: «Godseierklassen var som kjent blitt likvidert allerede i og med at borgerkrigen ble ført fram til seier. Når det gjelder de andre utbytterklassene, så har de delt skjebne med godseierklassen. Kapitalistklassen er forsvunnet innenfor industrien. Kulakklassen er forsvunnet innenfor jordbruket. Handelsmennene og spekulantene er forsvunnet fra vareomsetningen. Med dette er alle utbytterklassene blitt likvidert.

Arbeiderklassen er blitt stående.
Bøndeklassen er blitt stående.
De intellektuelle er blitt stående.»2)

Ovenstående utdrag fra beretninga burde overbevise sjøl den mest gjenstridige opportunisten om at Stalin ikke snakker om «fravær av klasser» eller «eliminering av klasser» i Sovjetunionen i denne perioden, men bare om eliminering av utbytterklassene, av godseierne, kapitalistene, kulakkene, handelsprofitørene – mens klassene av arbeidere, bønder og intellektuelle fortsatt eksisterer.

Det er nødvendig å understreke at Stalins analyse av samfunnet i Sovjetunionen på den tida er den eneste som følger marxistiske linjer. Den vitenskapelige konklusjonen er absolutt korrekt, nemlig at utbyttende og antagonistiske klasser verken eksisterte eller kunne eksistere, ettersom de var blitt fratatt produksjonsmidlene. Det fins ingen utbyttende og antagonistiske klasser når det ikke eksisterer kapitalistisk eierskap til produksjonsmidlene. «Med uttrykket borgerklasse mener vi klassen av moderne kapitalister som eier midlene til samfunnsmessig produksjon og utbytter lønnsarbeidere. Med uttrykket proletariat mener vi klassen av moderne lønnsarbeidere som selger arbeidskrafta si for å overleve, ettersom de ikke eier noen produksjonsmidler i det hele tatt» (Engels).

I Sovjetunionen fantes det i denne perioden ingen antagonistiske klasser, men levninger av utbytterklassene og nye borgerlige elementer som uunngåelig dukker opp i overgangsperioden fra kapitalisme til kommunisme. Det er sjølsagt fullt mulig at de tallrike levningene av utbytterklassene og de borgerlige elementene (som ifølge marxisten ikke er klasser, ettersom de hadde mista sitt herredømme over produksjonsmidlene) kan danne illegale organisasjoner og føre kamp mot sosialismen-kommunismen på en samordna måte og i stadig skarpere former.

Det er derfor åpenbart at når revisjonisten Martens angriper Stalin for at han ikke har formulert «en teori for hvordan klassene fortsetter å eksistere» under sosialismen, kritiserer han ham i bunn og grunn for å anvende den marxistiske teorien om likvidering av utbytterklassene under bygginga av sosialismen, i stedet for å bruke den borgerlige teorien om at «klassene fortsetter å eksistere» (med andre ord utbytterklassene)!

Klassekampen under sosialismen

L. Martens påstår med urette at Stalin ikke formulerte noen teori som kunne forklare hvordan «klassekampen fortsetter i et sosialistisk samfunn». Men som alle veit, hadde teorien for å fortsette klassekampen under sosialismen allerede blitt lagt fram av Lenin – «proletariatets diktatur er en periode med klassekamp som er uunngåelig så lenge klassene ikke er avskaffa» – og den blei forsvart og videreutvikla av Stalin, som la vekt på følgende: «Jo mer framskritt vi gjør, jo flere suksesser vi oppnår, jo skarpere kampformer vil disse levningene (av utbytterklassene) ta i bruk, jo mer skade vil de gjøre på sovjetstaten, og jo mer desperate kampmetoder vil de ta i bruk – den siste utveien for folk som er dømt til å forsvinne».

Stalins videreutvikling av teorien for å fortsette klassekampen under sosialismen består derfor i tesen om at jo lengre bygginga av sosialismen kommer, jo skarpere blir klassekampen, en tese som blei fullt ut bekrefta gjennom den historiske kursen til Sovjetunionen etter Stalins død, da proletariatets diktatur blei styrta.

Når opportunisten Martens påstår at Stalin «trodde at klassekampen i den ideologiske sfæren ville fortsette i lang tid», forvrenger han Stalins tese enda mer: For det første fordi han begrenser klassekampen til den ideologiske sfæren, og for det andre fordi han avviser at klassekampen skjerpes når den sosialistiske oppbygginga skrider fram.

Men dette er ikke nok for Martens, for som vi så, kommer han med den provoserende falske påstanden om at Stalin angivelig ikke engang hadde noen teori om «hvordan klassekampen fortsetter i et sosialistisk samfunn». Han antyder åpenbart at Stalin skal ha avveket fra leninismen, dvs. at han hadde oppgitt en teori for klassekampen som alt var formulert av Lenin!

En annen påstand som Martens setter fram, er at «denne kampen ikke blei ført i det nødvendige omfang» og at «etter 1945 blei kampen mot opportunismen begrensa til de øverste sirklene i partiet». På denne måten gjør han Stalin ansvarlig for framveksten av opportunisme, noe som tilbakevises av bolsjevikpartiet virksomhet i denne perioden. Under krigen og seinere førte bolsjevikpartiet under Stalins ledelse en kontinuerlig ideologisk-politisk kamp mot den borgerlig-revisjonistiske ideologien og forskjellige degenerasjonsfenomener. Vi har de velkjente partivedtaka og de breie diskusjonene om spørsmål innen kunst og litteratur (1946), filosofi (1943 og 1947), politisk økonomi (1947–1952), musikk (1948), lingvistikk (1950) osv. For det andre: Den revisjonistiske kontrarevolusjonen nådde ikke fram i Stalins levetid, men etter hans død. Stalins store historiske bidrag til bygginga av sosialismen ligger i den vitenskapelige analysen  av antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser i det sovjetiske sosialistiske samfunnet, i den framgangsrike og seierrike gjennomføringa av klassekampen mot ytre og indre fiender, og i at gjenreisninga av kapitalismen dermed blei forhindra.

Vi avslutter med to korte bemerkninger: Den ene dreier seg om Martens’ påstand om at Stalin «ikke var i stand til å formulere en teori om kampen mellom de to linjene i partiet», og den andre om påstanden om at «han ikke fullt ut hadde forstått farene som kunne komme fra byråkratiet». Når det gjelder den første påstanden, bemerker vi at Stalin som marxist aldri kunne ha formulert en revisjonistisk teori «om kampen mellom de to linjene i partiet» – noe som forutsetter at det fins to fraksjoner i et parti, og følgelig fører til en negasjon av det revolusjonære partiet av ny type, som Stalin forsvarte. Et revolusjonært, kommunistisk parti har bare ei linje – den marxist-leninist-stalinistiske linja – og bekjemper alle revisjonistiske og opportunistiske avvik. Når det gjelder den andre påstanden, er det ikke annet å si enn at den avgir en ubehagelig stank av trotskisme.

Spørsmålet om proletariatets diktatur

I likhet med alle de «anti-krustsjovistiske» versjonene av samtidas revisjonisme, reiser ikke Ludo Martens spørsmålet om hvordan proletariatets diktatur blei styrta etter Stalins død og i sammenheng med den 20. kongressen til SUKP. Dette var den første og absolutt nødvendige forutsetninga for den gradvise gjeninnføringa av kapitalismen i Sovjetunionen. Det står til overmål klart for enhver marxist-leninist-stalinist at det åpne, offisielle herredømmet til den Krustsjov-revisjonistiske kontrarevolusjonen blei innleda ved at proletariatets diktatur blei brutalt avskaffa og erstatta med et borgerlig-revisjonistisk diktatur. Krustsjov-revisjonismens herredømme var ensbetydende med at proletariatets diktatur var styrta, arbeiderklassen drevet bort fra makta og den kapitalistiske gjenreisninga innleda. Avskaffelsen av proletariatets diktatur blei formelt godkjent av den 20. kongressen, som fastsatte en kontrarevolusjonær sosialdemokratisk kurs.

Spørsmålet om gjenreisning av kapitalismen

Akkurat som ledelsen i «K»KE3) betrakter Martens Krustsjov-Bresjnev-perioden, perioden for kapitalistisk gjenreisning i Sovjetunionen, som en periode med «bygging av sosialismen», og mener at bruddet med sosialismen fant sted i Gorbatsjov-perioden. Han skriver at det var først den 28. kongressen i juli 1990 som «klart bekrefter et brudd med sosialismen og ei tilbakevending til kapitalismen». Mot slutten av boka, etter at han har sitert et utdrag fra Historia til SUKP(b), der det blant annet heter at «det er innenfra festninger er lettest å erobre» kommer Martens med følgende kommentar: «Stalin hadde altså forutsett hva som ville skje med Sovjetunionen den dagen en Gorbatsjov eller Jeltsin kom inn i politbyrået». Denne kommentaren er svært avslørende, fordi den bekrefter det faktum at Martens identifiserer seg med «K»KE i dette viktige spørsmålet.

Men kommunistene, marxist-leninist-stalinistene, veit utmerket godt at festningen blei erobra innenfra ikke i Gorbatsjovs og Jeltsins tid – de var jo i alle fall Krustsjovs og Bresjnevs lovlige «arvinger» – men nesten 40 år tidligere, av den internasjonale imperialismens agenter: Krustsjov, Mikojan, Bresjnev, Kuusinen, Suslov og andre. Videre skjedde ikke «bruddet med sosialismen», slik den belgiske revisjonisten påstår, på den 28. kongressen (1990), men derimot kort tid etter Stalins død. Først på den politiske maktas nivå, deretter på andre nivåer. Dette bruddet blei offisielt stadfesta på den 20. kongressen, som rydda veien for en gradvis avskaffelse av de sosialistiske produksjonsforholda gjennom innføring av kapitalistiske reformer og gjenreisning av kapitalismen i Sovjetunionen.

Det er ikke noe merkverdig ved at de Krustsjov-revisjonistiske partia – deriblant «K»KE – har utgitt og reklamert for boka til den belgiske revisjonisten Ludo Martens. Den gir i hovedsak uttrykk for deres eget syn på Stalin, sosialismen og proletariatets diktatur. Uten å oppgi noen av sine synspunkter har de nå funnet en anledning til å bære ei «pro-stalinsk» maske. Særlig «K»KE var ikke til å ta feil av. De løste sin klassemessige oppgave – slik de også gjorde da de bekosta utgivelsen av D. Volgogonovs anti-stalinistiske makkverk Triumf og tragedie i 1989 – ved å gi en av sine sjefsideologer, Eleni Bellou, i oppdrag å avslutte bokanmeldelsen i Rizopastis med en langdryg presentasjon av den berykta «feilteorien».

Også innafor våre dagers revisjonistiske strømning – slik den er uttrykt i «feilteorien» – ligger Martens’ synspunkter langt til høyre. Dette har vist seg gjennom kritikken av disse synspunktene fra et parti som tilhører samme ideologiske strømning som Martens’ parti (Belgias arbeiderparti), nemlig  Tysklands marxist-leninistiske parti (MLPD)4). Stefan Engel skriver:

«Ifølge L. Martens er det å reise spørsmålet om makt – borgerskapets diktatur eller proletariatets – ”ensbetydende med å innskrenke virkeligheten på en skolastisk måte”. På denne måten avviser han marxismens ABC. Lenin understreka klart at ”det kan ikke finnes noen mellomting mellom borgerskapets diktatur og proletariatets diktatur.” Enhver drøm om noe annet er ei småborgerlig holdning. Den vaklende karakteren til den småborgerlige tankegangen er typisk for nyrevisjonismen. Da Gorbatsjov sto fram i 1985, blei han straks tatt under småborgernes vinger. Martens blei knytta til denne strømninga i 1991 da han skreiv i total eufori: ”I denne ideologiske forvirringa sto Gorbatsjov fram. Han slapp seg løs som en virvelvind over hele landet, som lå i dvale, for å vekke opp folkets slumrende bevissthet. (Ludo Martens: The USSR and the velvet counter-revolution – Sovjetunionen og den fløyelsmyke kontrarevolusjonen – OA.)”»

«Blenda av begeistring benytta Martens denne sjansen til å komme med ei ny vurdering av Sovjetunionen etter 1956 og revidere programgrunnlaget for Belgias arbeiderparti, idet han erklærte: ”Ei ny vurdering betyr også at en tar i betraktning at den økonomiske basisen og kjerna i den politiske strukturen fortsatt var sosialistisk, trass i innflytelsen fra den dominerende revisjonismen. Og til slutt betyr ei ny vurdering at en tar høyde for muligheten til ei positiv utvikling, en marxist-leninistisk gjenfødelse (samme sted).»

 «Da Sovjetunionen brøyt sammen i 1991, betrakta nyrevisjonistene Gorbatsjov som hovedskurken. Men det var ikke Gorbatsjov som fikk i stand gjenreisninga av kapitalismen slik Belgias arbeiderparti hevder. Det var snarere den kapitalistiske gjenreisninga som brakte Gorbatsjov på banen. Han fullførte den kapitalistiske gjenreisninga og tok åpent parti for det internasjonale sosialdemokratiet. Nyrevisjonismen tildekker det faktum at den kapitalistiske gjenreisninga starta på Krustsjovs tid.»

«Ifølge L. Martens er det i dag mulig å overvinne splittelsen blant de marxist-leninistiske partia, som er delt i pro-sovjetiske, pro-kinesiske, pro-albanske og pro-kubanske fraksjoner, og oppnå ei gjenforening av dem. Et slikt sammensurium er dømt til å mislykkes.»

«Når det gjelder sosialismens nederlag, gjentok våre dagers revisjonister den borgerlige propagandaen: For Erich Honecker var det  ”det største nederlaget for arbeiderbevegelsen i verdensmålestokk”. For tidligere formann i Det tyske kommunistpartiet Herbert Mis var det "sosialismens største nederlag”, og for formannen Ludo Martens i Belgias arbeiderparti var det "et betydelig tilbakeslag for de kommunistiske og progressive kreftene i hele verden”».

(De foregående fem avsnitta er henta fra Stefan Engel: Der Kampf um die Denkweise in der Arbeiterbewegung, Essen – Kampen om tenkemåten i arbeiderbevegelsen – O.a.)

I en tale i Wuppertal (9. mai 2002) understreka Stefan Engel: «Det fins nå en brokete blanding av revisjonistiske strømninger, og vi oppsummerer alle under samlebegrepet nyrevisjonisme.

For eksempel sier lederen av Belgias arbeiderparti (PTB), Ludo Martens, i en dristig forklaring på tida som fulgte etter den 20. Parikongressen i SUKP: ”Den store styrken til det sosialistiske systemet gjorde seg fortsatt gjeldende også da partiledelsen valgte revisjonismens vei, dvs. veien med stadig mer avvisning av marxismen-leninismen. I 1975 hadde Sovjetunionen nådd høyden av si makt ... men denne makta var allerede grundig undergravd av ideologiske og politiske strømninger som snart skulle ødelegge den. Bresjnevismen er fortsettelsen av en stor styrke arva etter Stalin, og samtidig en ideologisk og politisk degenerasjon som blei stadig djupere, og som førtetil sosialismens totale ødeleggelse under Gorbatsjov.” (Fra: Leonid I. Bresjnev og den nasjonal-demokratiske revolusjonen – opprinnelig på tysk.)
For en absurd teori!
På den ene sida sies det at partiledelsen i SUKP har gått på revisjonismens vei sida 1956. På den andre sida kunne Sovjetunionen likevel fortsett å være et sosialistisk land og til og med øke sin styrke fram til 1975. Dette betyr: Sosialismen kan eksistere og ha ei positiv utvikling til og med på grunnlag av revisjonisme.

Dette er ikke en marxist-leninistisk analyse, det er å si farvel til marxismen-leninismen, herr Martens!»

Som konklusjon vil vi understreke nok en gang at Ludo Martens er en nyrevisjonist og anti-stalinist («feilteorien») som har utvikla seg til en prima ballerina for den internasjonale Krustsjov-revisjonismen og støtter kontrarevolusjonære synspunkter som at «partier som tradisjonelt har tilhørt ulike retninger, som støtter synspunktene til Mao Zedong eller Bresjnev, Che Guevara eller Enver Hoxha, kan forene seg på grunnlag av marxismen-leninismen, den proletariske internasjonalismen og kampen mot revisjonismen». (Fra en tale holdt av Ludo Martens ved en konferanse i Leningrad i 1997.)

Anasintaxi – Bevegelsen for reorganisering av Hellas’ kommunistiske parti (1918–1955)
Noter (fra Revolusjon)

1. Ludo Martens er formann for det belgiske arbeiderpartiet PTB. Dette partiet arrangerer blant annet de årlige seminarene i Brussel, der en lang rekke partier fra en rekke ulike retninger deltar. Det norske AKP deltok også regelmessig her de siste åra før partiet ble nedlagt i 2007. (Overs. anm.)

2. J.V. Stalin: Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, Oslo 1976, s. 510

3. KKE er revisjonistpartiet i Hellas, som er en hovedkraft i revisjonistpartienes «internasjonale». (Overs. anm.)

4. Marxistisch-leninistische Partei Deutschlands. Stefan Engel er partiets formann. MLPD var blant de få partiene AKP hadde en viss kontakt med de siste åra før nedlegginga i 2007. (Overs. anm.)

Oversettelse ved S.B. 

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode