Fra Revolusjon nr 12, mai 1994
Revolusjon har tatt initiativ til en diskusjon rundt noen sentrale problemer for dagens kommunistiske bevegelse. Innlegget nedenfor er også sendt til Røde Fane og Friheten.
Det voldsomme tilbakeslaget for sosialismen har også betydd tilbakeslag og desorganisering av de(n) kommunistiske og revolusjonære bevegelsen(e), ikke minst i Vest-Europa. Men det finnes lyspunkter i all elendigheten. Nettopp denne erkjennelsen gir nye muligheter for at den kommunistiske bevegelsen gjenoppdager de revolusjonære prinsippene og reorganiserer seg på et nytt og sterkere grunnlag.
Kapitalismens fullstendige restaurasjon i det gamle Sovjetunionen og Øst-Europa var en tragedie som måtte komme, og som faktisk ble forutsagt av deler av den kommunistiske bevegelsen for flere tiår tilbake. Men denne tragedien har på samme tid skapt objektivt nye vilkår for en reorganisering av den kommunistiske bevegelsen, som siden tidlig på 60-tallet har vært splitta i ulike retninger. Et tilbakeblikk anno 1994 viser at sosialismen i hele denne perioden, sett bort fra periodiske oppsving, har tapt terreng og mistet den autoritet og oppslutning i arbeiderklassen som den, i kraft av f.o.f. Sovjetunionens eksempel, tross alt hadde til langt utpå 50-tallet. Tragedien begynte med andre ord i virkeligheten verken med Gorbatsjov eller Berlin-murens fall — men lenge før.
La det være sagt med en gang: splittelsen som fulgte i kjølvannet av SUKPs 20. partikongress i 1956 var uunngåelig og nødvendig. Det sto om en del sentrale prinsipper som stadig er gyldige. Men nesten 30 års polemikk og sjøltilfredshet fra de respektive ideologiske “hovedstedene” har også bidratt til å lamme utviklinga av marxismen-leninismen som en levende vitenskap. Også teoretisk har marxismen-leninismen befunnet seg i en forsvarsposisjon overfor offensiven fra ulike varianter av borgerlig ideologi, og har ikke evnet å utvikle en fornyet, offensiv plattform for teoretisk og praktisk kamp i en ny periode i imperialismens epoke.
Her står vi altså, men hva gjør vi? Slik spør trolig tusenvis av revolusjonære både i – og ikke minst utenfor rekkene til de eksisterende organisasjonene og partiene. I flere land har partier med ulik historisk bakgrunn innledet ulike former for samarbeid i et forsøk på å styrke det revolusjonære alternativet. Sjølsagt ikke problemfritt! Men til forskjell fra før, snakker og diskuterer man i det minste med hverandre. Bl.a. for å finne ut om det som tidligere var uforsonlige, prinsipielle motsetninger kan ha endra såvel innhold som form i den historisk-dialektiske prosessen.
Det er flere grupper, partier og organisasjoner i Norge som enten definerer seg som et kommunistisk parti, eller som har et slikt parti som erklært mål. Ingen av dem er eller har vært lytefrie. Ettersom AKP og NKP er mest kjent og teller flest medlemmer, har de likevel et særlig ansvar for kommunismens utviklingsbetingelser. Men begge partier kjemper for sin fysiske eksistens. Og begge har, til tross for mange ærerike bragder, gjort ideologiske og politiske brølere som åpent må innrømmes og korrigeres, hvis den revolusjonære bevegelsen skal komme opp av hengemyra.
De stolte tradisjonene må hentes fram igjen, ikke gjemmes vekk for å tekke borgerskapet! Tross store ideologiske ulikheter ellers, har både AKP og NKP latt seg påvirke kraftig av faneflukten fra de revolusjonære, kommunistiske idealene. For eksempel har begge partier lagt seg mer eller mindre flate for den borgerlige hetsen mot perioden med sosialistisk oppbygging i Sovjetunionen, som ofte ikke blir analysert marxistisk, men snarere med “klasseløse” borgerlige begreper av typen “stalinsk despoti” og “manglende respekt for menneskerettighetene” osv.
Videre er arbeiderklassens ledende rolle og historiske oppgave blitt nedtonet til fordel for en mer og mer utvanna klasseanalyse, der ulike småborgerlige lag og sjikt ikke bare blir ansett som arbeiderklassens allierte, men endog blir inkorporert i proletariatet. I tråd med dette preges begge partienes praktiske politikk av tilnærming til småborgerlige partier og deres kampkrav, og av en forsoningslinje i forhold til de historiske splittelsesmakerne i arbeiderbevegelsen, venstresosialdemokratiet. Som en logisk konsekvens utvannes partidisiplin og organisasjonsnormer.
Visst trengs det til en fornyelse av marxismen, og visst er ulike allianser nødvendige i dagens politiske kamper (som f.eks. EF-kampen). Det kan tilmed være nødvendig å se nøyere på partinormene. Men det er et hav av forskjell mellom på den ene side ulike former for aksjonsenhet og taktisk samordning med andre krefter, og på den andre sida strategisk underordning under andre klassekrefter. Hvis dette er en “fornyelse”, så er det fornyelse i feil ende og i feil retning.
Kommunistene må finne tilbake til den revolusjonære marxismens fundament, tilbake til det beste i f.eks. NKPs kamptradisjoner fra mellomkrigstida eller AKPs prinsippfaste militans (om enn med overslag!) fra 70-tallet. Omvendt må NKP klargjøre at partiet avviser den parlamentariske vei til sosialismen (om ikke før, så bør vel de siste avsløringene omkring overvåkingssystemet ha fjernet all tvil om at den er ei blindgate!) og gjøre opp med sin stadige lefling med sosialdemokratiet, som gang på gang har kostet partiet så dyrt. AKP må på sin side revurdere forestillinga om “de tre verdener”, med støtte til det borgerlige militærapparatet i eget land og de mest reaksjonære og fundamentalistiske regimer internasjonalt som resultat.
Målet må være å forene de kommunistiske kreftene i ett sunt og enhetlig parti. Klarer kommunistene å finne tilbake til det teoretiske fundamentet til Marx og Lenin, tilføre de beste erfaringene som er høstet nasjonalt og internasjonalt og utvikle en revolusjonær strategi og taktikk på dette grunnlaget, så blir det en dynamittladning under kapitalens skute. Sosialismen og kommunismen vil da ikke lenger framstå som pulveriserte drømmer, men som ei framtid innen rekkevidde.
Men én ting er hva situasjonen krever av kommunister og revolusjonære, en annen ting er om kommunister og revolusjonære i Norge klarer å leve opp til situasjonens krav. Tør vi la være å ta denne debatten?
J.R.Steinholt
for ML-gruppa Revolusjon
Se også artikkel av samme forfatter i Røde Fane nr 3, 1995 under tittelen: Våre felles utfordringer