Den kommunistiske internasjonaleVi kan gjerne kritisere Komintern og problemer knyttet til en ny form for internasjonal organisering. Men vi må ikke bli så opptatt av problemer rundt de negative historiske erfaringene at vi overser de positive. 

Imperialismen har for lenge siden oppretta sine internasjonale og regionale organer for å knuse revolusjonen og folkenes kamp, og for å øke utbyttinga. I organer som WTO, IMF, Verdensbanken, NATO osv. er det bare den interne rivaliseringa som begrenser graden av effektivitet i imperialismens tjeneste. Også de gamle revisjonistpartiene og trotskistene anstrenger seg iherdig for å reetablere effektive internasjonale instrumenter som kan avlede kampene som pågår. Men disse partienes opportunistiske natur gjør det vanskelig for dem å tillempe ei felles generallinje som har troverdighet.

Verdens arbeidere og kjempende folk kjemper hver dag mot imperialismens og borgerskapets uhellige «internasjonaler», men de mangler sin egen internasjonale veiviser og organisator. Det er her den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen (IMLB) både har sin store mulighet og sin store forpliktelse.

Allerede på Marx' og Lenins tid, da kommunikasjonsmidlene var tilbakeliggende og imperialismen ennå ikke utviklet i særlig grad, klarte verdens kommunister å organisere seg på et framskredent internasjonalt nivå. Hvis dagens kommunistiske partier og organisasjoner ikke evner å organisere seg som én slagkraftig organisme på internasjonalt plan, hvordan skal de da klare å organisere verdens arbeidere og organisere bygginga av det sosialistiske samfunnet?

Man kan sjølsagt si at dette er et utidig spørsmål. Ikke desto mindre er dette et spørsmål som klassebevisste arbeidere med full rett ville stille. Er vi i stand til å se dem rakt inn i øynene og gi et svar som henger på greip?

Det eksisterer et fungerende samarbeid i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, med høy grad av ideologisk og politisk enhet. Men konferansen er ennå ingen virkelig Kommunistisk Internasjonale med én generallinje og en sentral organisme.

Hvis bygginga av en sentral internasjonal organisme ble satt øverst på dagsorden, ville det tvinge oss til å finne og utvikle metoder som kombinerer demokrati og sentralisme på internasjonalt plan. En Kommunistisk Internasjonale ville i kraft av sin eksistens heve troverdigheten og autoriteten til marxist-leninistene i øynene til arbeiderklassen over hele verden. Den ville kunne hjelpe med å utvikle og bygge partier i land der de marxist-leninistiske kreftene står svakt. Den ville raskere og mer effektivt sørge for utveksling av ideer og analyser, og hurtig kunne gi kommunistenes internasjonale svar på brennende politiske hendelser.

Sant og usant om verdensparti

Det blir sagt at erfaringene fra Komintern, og seinere erfaringene med Krustsjovrevisjonistenes forræderi, har vist oss at et «verdensparti» eller et «moderparti» innebærer store farer og hemmer den sjølstendige tenkinga og utviklinga i de enkelte partier.
Dette er både sant og usant.

Det er en kjensgjerning at den kommunistiske verdensbevegelsen aldri noensinne, verken før eller siden, har vokst i et slikt tempo og med slik kraft som i perioden til den 3. Internasjonale (Komintern) fra 1919–1943.

Det er videre en kjensgjerning at det sovjetiske partiet hadde et avgjørende ord i Komintern, noe som ble understreket ved at hovedkvarteret lå i Moskva.

Endelig er det en kjensgjerning at Krustsjov kunne utnytte og misbruke ikke bare SUKPb's prestisje og autoritet, men også de øvrige partienes «logring» for SUKP, til å undergrave og ødelegge den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

«Komintern-tradisjonen» blir av maoistiske og andre strømninger framholdt som en vesentlig grunn, gjerne som hovedårsaken, til at krustsjovistenes maktovertakelse kunne skje uten å møte større motstand innen den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen.

Men det krustsjovistiske forræderiet skjedde 13-14 år etter at Komintern var oppløst som verdensparti. Kunne man ikke like gjerne spørre om Krustsjovs ødeleggervirksomhet kunne vært, om ikke forhindret, så i det minste begrenset, med et Komintern som fungerte etter internasjonalistiske marxist-leninistiske prinsipper?

Formell likhet og autoritet

Komintern ble oppløst midt under den andre verdenskrigen. Informasjonsbyrået (Kominform) ble etter 2. verdenskrig en slags erstatning, som et samarbeid mellom alle de statsbærende partiene (unntatt Arbeidets Parti i Albania) pluss de største partiene i Vest-Europa. Her ble partiene i virkeligheten inndelt i et slags A- og B-lag. I Komintern-epoken var det i det minste en formell likestilling mellom verdens kommunistiske partier.

Det sovjetiske partiet hadde en posisjon og autoritet i kraft av Sovjetunionens levende eksempel. Denne posisjonen og tyngden var en logisk og objektiv nødvendighet, og den var historisk velfortjent. Denne rollen, denne autoriteten, ville og måtte komme til uttrykk uavhengig av om det eksisterte et Komintern eller ikke. Det er innlysende at et parti med solid forankring i arbeiderklassen i sitt land, for ikke å snakke om et parti der arbeiderklassen allerede har opprettet sitt revolusjonære diktatur under partiets veiledning, vil ha en ubestridelig autoritet også innad i den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen.

Det kan lett bre seg holdninger om at et parti som kan vise til slike resultater, ikke kan gjøre feil, sjøl når det er tegn som tyder på at partiet faktisk handler i strid med marxismen-leninismens prinsipper.

Grunnen til at vi velger å understreke dette, er for å vise at faren for at store og respekterte partier misbruker sin autoritet, og i verste fall bidrar til å legitimere revisjonistiske linjer i den internasjonale kommunistiske bevegelsens rekker, ikke er et holdbart argument imot en ny Internasjonale – altså en sentral organisme for hele den internasjonale ML-bevegelsen.

Faktisk er det sånn at en reell Internasjonale med en velfungerende, representativ og respektert eksekutivkomité, kan være det beste middelet for å verne den internasjonale ML-bevegelsen mot at innflytelsesrike partier forsøker å gå «sin egen vei», på tvers av eller uten å ta hensyn til synspunkter og innvendinger fra den internasjonale bevegelsens partier og organisasjoner. Og framfor alt som et vern mot at partier som degenerer (historiske erfaringer har brutalt lært oss at dette kan skje) samtidig misbruker sin innflytelse til å underminere hele den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen.

Prosessens dialektikk

Det blir ofte sagt at det er umulig, eller i hvert fall uklokt, å opprette en internasjonal organisme før Den internasjonale ML-bevegelsen har avklart alle ideologiske spørsmål og har nådd felles standpunkter på nesten alle områder.

Dette lyder logisk, men er et synspunkt ispedd en porsjon idealisme.

Bygginga av en tilnærmet «monolittisk» teoretisk og politisk enighet på internasjonalt nivå, for ikke å snakke om en omforent global strategi og taktisk hovedlinje, vil hurtig stanse opp hvis ikke de organisatoriske strukturene sikrer tilstrekkelig kontinuitet og tempo i en målretta prosess. Også på dette området gjør dialektikken seg gjeldende, som overlat ellers.

Ingenting er statisk, synspunkter og ideer som svarer til vekslende materielle omgivelser, er i konstant endring. Jo mere hvert enkelt parti er opptatt med «sine egne saker», jo større er sannsynligheten for at det oppstår avvik i synspunkter, prioriteringer og holdninger, og at det internasjonale perspektivet skyves i bakgrunnen. Omvendt er sannsynligheten for felles perspektiv og teoretisk og politisk samstemmighet større hvis og når partiene konsentrerer sine aktiviteter omkring samme teoretiske og politiske hovedoppgaver.

Det som er sagt innebærer ingen neglisjering av den nasjonale klassekampen i hvert enkelt land. For ethvert seriøst ML-parti vil de revolusjonære oppgavene i eget land alltid stå i sentrum, og særlig i en tilspissa klassekampsituasjon. I land hvor kampen om samfunnsmakta er i emning, er det desto større behov for en en effektiv koordinering og mobilisering av den internasjonale ML-bevegelsen – for å gi maksimal og konsentrert støtte til det eller de landa der den imperialistiske kjeden har muligheter for å bli brutt.

Akutt behov for samordning

Som Lenin sa da han tok for seg spørsmålet om organiseringa av de russiske kommunistene, er hovedproblemet på internasjonalt nivå ikke mangelen på kadre, men amatørisme og liberalisme i vår arbeidsstil.

Det er sant at vår bevegelse består av små og uerfarne organisasjoner (som vår), men den består også av partier og kadre med rike erfaringer fra illegal kamp, fra væpna kamp, og fra kampen mot krustsjovismens og maoismens forræderi.

Vi kan gjerne kritisere Komintern og problemer knyttet til en ny form for internasjonal organisering. Men vi må ikke bli så opptatt av problemer rundt de negative historiske erfaringene at vi overser de positive. Eller enda verre: at vi blir blinde for det akutte behovet for en internasjonal organisering av kommunistene på et langt høyere nivå enn i dag. Det er sjelden en god idé å kappe av seg armen selv om man har forstuet en finger.

Enheten blant våre ML-partier og organisasjoner er allerede langt framskreden, og det uttrykte målet om at vi vil skape en internasjonal organisme ville føre til en dialektisk prosess som forplikter hvert enkelt parti til å bidra til utforminga av ei generallinje, der arbeiderklassens internasjonale interesser og oppgaver alltid står i forgrunnen.

Januar 2001
Først offentliggjort i Revolusjon nr. 22, høsten 2001

Unity & Struggle
Artikkelen er også publisert i organet for Den internasjonale konferansen
av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, Unity & Struggle.