I oktober 1952 holdt Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) sin 19. kongress, den første etter 2. verdenskrig, og det var på mange måter en seierskongress. Siden forrige partikongress hadde Sovjetunionen slått de nazistiske inntrengerne tilbake og tilføyd dem et knusende nederlag, sjøl om prisen hadde vært svimlende høy. Store deler av landet var blitt lagt i grus, og over 20 millioner menneskeliv var gått tapt. Likevel var det gjort store framganger i gjenreisinga etter krigen. Sovjetunionen kom raskere på beina igjen enn andre krigsherja land der ødeleggelsene hadde vært mindre.

Stalin og Malenkov.Men det var også mørke skyer på horisonten. Mer enn en tredel av beretninga til kongressen - som blei foredratt av Malenkov - var vidd til å ta opp alvorlige misforhold på flere områder, særlig innafor partiet, og tok opp spørsmålet om hvordan disse forholda skulle bekjempes. Beretninga påpekte vanstyre, sløsing og forsømmelser innen industrien, der ledende funksjonærer egenmektig ignorerte partiets og statens lover. I kollektivbrukene herjet byråkratene og misbrukte blant annet sin stilling til å tilegne seg kollektivets jord. Men det alvorligste var nok situasjonen i partiorganisasjonene.

Vekst og forfall i partiet

Partiet hadde hatt en sterk tilvekst siden den 18. kongressen i 1939. Fram til den 19. kongressen vokste det med nesten 70 % og hadde nærmere 7 millioner medlemmer. Men det var også negative sider ved den raske og store tilveksten. Det politiske nivået blant medlemmene sank, og arbeiderklassens prosentandel blei redusert til det halve ? fra ca. 64 % i 1934 til ca 32 % i 1952 – samtidig som andelen intellektuelle økte fra ca 8 til over 50 prosent.

Tiltak var gjort for å rette på svakhetene, men fortsatt forekom det negative og usunne tendenser i partiorganisasjonenes liv. Beretninga tok for seg de viktigste svakhetene:

«1. Sjølkritikken og spesielt kritikken nedenfra har ikke på langt nær i fullt omfang og ikke i alle partiorganisasjoner blitt hovedmetoden for å avsløre og overvinne våre mangler og feil, våre svakheter og utilstrekkeligheter.

2. Blant en del av våre parti-, stats- og økonomifunksjonærer er parti- og statsdisiplinen fremdeles svak.

3. Den store Lenins råd om at hovedsaken i det organisatoriske arbeidet er et riktig valg av personer og kontroll med iverksettinga av beslutninger, blir ennå ikke gjennomført i tilfredsstillende grad.

4. I en del partiorganisasjoner blir det ideologiske arbeidet undervurdert, slik at det henger etter partiets oppgaver og i visse organisasjoner blir forsømt.»

Faren for byråkratisering

Beretninga påpeker at det har forekommet ikke så få tilfeller der «den byråkratiske innstillingen til kritikken og sjølkritikken har påført partiets sak stor skade, drept partiorganisasjonens egenvirksomhet, undergravd ledelsens autoritet blant partiets masser, og i enkelte partiorganisasjoners virksomhet gitt fotfeste for de skadelige vanene til byråkrater og innbitte partifiender». Og videre: «Et uryddig og ansvarsløst forhold til iverksettinga av de ledende organas direktiver er det farligste og mest skadelige uttrykket for byråkratisme. Erfaringa viser at til og med bra funksjonærer begynner å utarte og byråkratiseres når de overlates til seg selv uten kontroll og gransking av virksomheten deres».

Det byråkratiske problemet var ikke noe nytt for sovjetstaten i 1952. Men nå dreide det seg ikke om det gamle byråkratiet som var arvet fra tsartida, heller ikke om trotskistiske skadegjørere. Det nye byråkratiet kom nesten utelukkende fra partiets rekker, og Stalin sa en gang: «Den kommunistiske byråkraten er den farligste typen av byråkrat.» Hvorfor? Fordi det ikke dreide seg om åpent fiendskap og sabotasje, men om folk som forsømte oppgavene partiet påla dem og arbeidet bare for sitt eget beste, for å styrke sin egen privilegerte stilling. De var allerede blitt et eget sjikt der det fantes en god grobunn for borgerlig ideologi.

Disse problemene blei ytterligere understreka av Stalin på plenumsmøtet i sentralkomiteen i SUKP den 16. oktober 1952, der han blant annet sa:
«Ja, vi gjennomførte partikongressen. Den forløp svært bra og mange av dere tror kanskje at det hersker full enighet og harmoni mellom oss. Men vi har ikke denne harmonien og denne enigheten. Noen av dere likte ikke vedtaket vi gjorde og er motstandere av det. De sier at vi ikke trenger en utvidet sentralkomite. Men er det ikke selvinnlysende at vi trenger nytt blod og ny styrke i SUKPs SK? Vi blir eldre og vil dø før eller siden, men vi må tenke på hvem vi skal overlevere fakkelen for vår store sak til, hvem som skal bære den videre og nå målet om kommunismen. Til dette behøver vi yngre folk med mer energi, hengivne kamerater og politiske ledere. Hva innebærer det å oppfostre hengivne, trofaste politiske ledere i staten? Det trengs ti, nei, femten år for at vi skal kunne oppfostre en statsleder som er i stand til å bære fakkelen videre. Men å ønske at dette skal skje er ikke nok. For å oppdra slike nye kadre trengs det tid og erfaring med den daglige styringa av staten, å lære gjennom praktiske saker som omfatter hele spekteret av statsapparatets planer og ideologiske holdninger for å fortsette bygginga av et sosialistisk samfunn på et høyere nivå, og kameratene må være i stand til å gjenkjenne og kjempe imot allslags opportunistiske tendenser. Han må være en leninistisk (parti)arbeider, oppdratt av vårt parti og av partiets historie, dets taktikk, planer og Sovjetunionens framtid slik som Lenin tenkte seg den. Er det ikke innlysende at vi må heve betydninga og rolla til vårt pari og partikomiteene? Har vi råd til ikke å følge Lenins ønske om hele tida å forbedre partiets arbeid?

Alt dette fordrer en strøm av nytt blod inn i ledelsen, spesielt i SUKPs SK. Og dette har vi fulgt, slik som Lenin alltid gikk inn for.
Det blir stilt spørsmål ved hvorfor vi løste noen velkjente kamerater fra sine verv i partiet og statsapparatet. Hva kan sies om dette? (...)»

Deretter tar Stalin opp kritikken som blei retta mot bl.a. Molotov, Kaganovitsj og Vorosjilov. Så er det en stemme fra salen som foreslår at Stalin blir valgt til generalsekretær i sentralkomiteen for partiet og formann i Sovjetunionens ministerråd.

«STALIN: - Nei! Jeg ber om at dere fritar meg for disse vervene!

MALENKOV (går mot talerstolen): Kamerater! Vi bør enstemmig be kamerat Stalin, vår leder og lærer om å ta gjenvalg som generalsekretær i sentralkomiteen i SUKP.»

Og slik ble det.

Dette var Stalins siste tale til sentralkomiteen (han døde i mars 1953), og er såvidt vi veit ikke tidligere offentliggjort på norsk. *

Talen viser at Stalin var opptatt av forgubbingsproblemet innafor parti og statsledelsen, og ville gjøre noe med det. Han er sjøl blitt gammel, og ber – til ingen nytte – om å bli avløst fra toppvervene i partiet og staten.

Etter Stalin: Forfallet skyter fart

Den 19. kongressen slutta seg enstemmig til Stalins standpunkter som retningslinjer for den videre bygginga av den sosialistiske økonomien, og likeså til de tiltaka som i beretninga var foreslått for å overvinne de alvorlige svakhetene og manglene i partiet. Men mindre enn et halvt år seinere var Stalin død, og en svært viktig bastion mot byråkratisering og revisjonisme var borte.

Den 19. partikongressen hadde både avvist de revisjonistiske økonomiske teoriene som hadde vært oppe til diskusjon – og som trolig stammet fra bl.a. Khrustsjov – og godkjent sentralkomiteens kritikk av misforholda i partiet, så vel som forslaga til å råde bot på svakhetene. En kan alltid stille spørsmålet om dette hadde vært mulig, eller om utviklinga allerede var kommet for langt. I alle fall vill det ha krevd brei massemobilisering i og utenfor partiet, under veiledning av en sterk og enhetlig marxist-leninistisk ledelse. Ingen av disse forutsetningene ble oppfylt. Tvert imot – særlig etter Stalins død lå veien mer åpen for det byråkratiske sjiktet, og revisjonistene i partiledelsen kasta ikke bort tida.

Bare få dager etter Stalins død kom det melding om at regjeringa og partiledelsen var omorganisert, og deretter styrket revisjonistene skritt for skritt sine posisjoner i parti- og statsorgana. Blant annet blei 11 500 partisekretærer skifta ut i 1955, en nødvendig forberedelse til den 20. partikongressen i 1956 med det åpne angrepet på marxismen-leninismen - og det «hemmelige» angrepet på Stalin. Og med fast grep om den politiske makta kunne revisjonistene gradvis legge om politikken på de fleste områdene av samfunnslivet, så vel som i utenrikspolitikken, og dermed avvikle bygginga av sosialismen ? til stor skade ikke bare for folket i Sovjetunionen, men også med alvorlige konsekvenser på verdensbasis.

Bitter, men nyttig lærdom

Når byråkratiet i Sovjetunionen kunne etablere seg som et eget sjikt og etter hvert få kontroll over partiet og deretter den politiske makta, var det sjølsagt ikke noe som skjedde brått og uventa. Både Lenin og seinere Stalin var fullt klar over problemet og advarte mot det gang på gang. Likevel er det klart at når byråkratiet kunne utvikle seg som et sjikt, isolert fra de arbeidende massene, og etter hvert etablere seg som en egen klasse i sovjetsamfunnet, betyr det at det gjennom lang tid eksisterte svakheter i partiet og ble gjort feil som ga grobunn for byråkratiseringa.

Så seint som i 1952 skreiv Stalin følgende om problemet (i en artikkel der han gjendreiv visse feilaktige økonomiske teorier): «Hvordan skal vi forholde oss til disse kameratene? Hvordan skal vi fostre dem i marxismen-leninismens ånd? Jeg tror at en stadig gjentakelse av såkalte "allment kjente" sannheter og en tålmodig forklaring av dem er et av de beste midlene til å fostre disse kameratene».

Måten Stalin skriver på, som om det bare dreier seg om uvitenhet og mangelfull fostring, tyder på at han ikke fullt ut har innsett hvor alvorlig trusselen fra det byråkratiske sjiktet er. Og sjøl om det var de historiske forutsetningene til Sovjet-unionen i forrige århundre som var grunnlaget for utviklinga i revisjonistisk retning, er det ingen som helst grunn til at problemet vil bli mindre i framtida, for eksempel i et sosialistisk Norge. En må aldri undervurdere betydninga av at det kommunistiske partiet ikke isolerer seg fra arbeiderklassen, men opprettholder dype røtter blant de arbeidende massene og nær kontakt med deres behov.

* Talen er hentet fra en temautgave av den russiske avisa Glasnost, sentralorgan for Unionen av kommunistiske partier, som i sin helhet var vidd 120-årsminnet for Stalins fødsel.

Fra Revolusjon nr 25