Borgerklassen er livredde for at arbeiderne igjen skal hente fram erfaringene og ånden fra oktober. Derfor må de ty til løgner, fordreininger, trusler og kriminalisering.
Menneskesamfunnet har utvikla seg gjennom samfunnsformasjoner som slavesamfunn, føydalisme og kapitalisme. Alle har vært kjennetegnet av klassedeling, der et mindretall har utbytta et flertall.
Alt dette endret seg da de russiske arbeiderne og bøndene under ledelse av Lenins bolsjevikparti varslet inngangen til en ny etappe i sivilisasjonens utvikling: sosialismens og kommunismens etappe. I november 1917 grep flertallet makta for første gang, og beholdt den. Med det slo de døra opp til en helt ny historisk epoke.
Oktober 1917 (egentlig november) skapte et tidsskille i verdenshistorien. Menneskesamfunnet tok et sjumilssteg på veien fra barbari mot sivilasjon.
Oktoberrevolusjonen delte verden en gang for alle i to leire: I den kapitalistiske og imperialistiske verdens leir, fortidas, reaksjonens og utbyttingas leir, og i den sosialistiske verden, framskrittets og framtidas leir.
Siden da har spørsmålet om kapitalisme eller sosialisme stått på historiens dagsorden og gjennomsyret hele den verdensomspennende klassekampen på det økonomiske, ideologiske, filosofiske, militære og moralske området.
Oktober 1917 var også den vitenskapelige sosialismens seier. Den var en triumf for marxismen og leninismen, for arbeiderklassens revolusjonære teori – en teori som de russiske arbeiderne og bolsjevikene stadfesta ved å omsette den i handling og virkelighet. Revolusjonen bekrefta Lenins lære om det kommunistiske fortroppspartiets avgjørende rolle som arbeiderklassens strateg og generalstab.
Siden den gangen har borgerskapet og dets etterplaprere retta sitt hovedskyts mot Oktoberrevolusjonen og den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Sjøl i dag, når Sovjetunionen har opphørt å eksistere, fortsetter borgerskapet sine hatske angrep mot Oktober, mot kommunismen, mot Lenin, Stalin og mot det kommunistiske partiet.
Av samme grunn feirer kommunistene, verdens arbeidere og de undertrykte folkene i dag det revolusjonære og høyst levende innholdet og budskapet fra Oktoberrevolusjonen som har gitt arbeiderklassen og de undertrykte nasjonene kart og kompass sammen med framtidshåpet.
Den kapitalistiske propagandamaskinen er nødt til å juge, til å forfalske og fordreie hele innholdet i Oktoberrevolusjonen og dens revolusjonære lære.
De er nødt til å fornekte Oktober-revolusjonens verdenshistoriske karakter, dens betydning som innledning til en ny etappe i menneskehetens utviklingsprosess. For ifølge borgerskapets ideologi har samfunnsutviklinga nådd sin endestasjon med kapitalismen og imperialismen. De ønsker sjølsagt at dette samfunnssystemet skal bestå til evig tid, og hevder at det bare trenger til noen små «forbedringer».
Følgelig benekter de oktoberrevolusjonens universelle karakter som den veien som arbeiderklassen og folkene må følge hvis de skal oppnå sosial og nasjonal frigjøring, hvis de skal avskaffe klasser, klasseundertrykking og utbytting, hvis de skal fjerne fattigdom og kulturell tilbakeliggenhet.
Til dette har de sine ideologiske påvirkningsagenter i arbeiderbevegelsen som aktive medhjelpere. Sosialdemokratiet og revisjonister av alle kulører hevder at alt dette er mulig uten at det trengs en revolusjon, framskrittet kan sikres på fredelig vis gjennom parlamentariske valg, gjennom klassekompromisser og appeller til det liberale borgerskapets «sunne fornuft», ved å vinne såkalt ideologisk og kulturelt hegemoni i den offentlige debatt osv.
Sosialdemokratenes og revisjonistenes problem er at resepten som de har foreskrevet i hundre år aldri noensinne har virket! Sosialdemokratiet har styrt det norske samfunnet mer eller mindre sammenhengende i en mannsalder uten at sosialismen er kommet et loppesprang nærmere.
Revisjonistene festet sin lit til den fredelige vei slik den ble utprøvd i Chile – og deretter druknet i blod av Pinochets generaler. Nå setter de sitt håp til at Venezuela og Hugo Chávez – som har erklært marxismen-leninismen for avleggs – skal lykkes ved å kombinere Allendes vei med elementer av sjølforvaltende titoisme, det vil si uten å ta det nødvendige og avgjørende sluttoppgjøret med landets borgerskap og med imperialismen.
Oktoberrevolusjonen brøt ut i imperialismens svakeste ledd, det tsaristiske Russland, i en situasjon der alle kapitalismens motsetninger var skjerpet til bristepunktet under den første verdenskrigen.
De krigførende imperialistene var raske med å forene sine krefter for å gjenopprette utbytternes tapte paradis i det gamle Russland. Hele 14 land sendte sine intervensjonstropper inn i Russland for å assistere de kontrarevolusjonære «hvite» generalenes opprør. Gjennom heltemodig innsats og kamp fra den nye rødehæren, ble kontrarevolusjonen slått etter få år.
Arbeiderklassen og den nye klassen av kollektivbønder ble forvandlet til frie klasser, mens godseierne, kulakkene og borgerskapet ble ekspropriert og dermed eliminert som samfunnsklasser. Proletariatets diktatur var garantien for seieren.
Kvinnene fikk med Oktober-revolusjonen en ny politisk rolle. I den aller første regjeringa ble den mangeårige kvinneaktivisten Alexandra Kollontai utnevnt som folkekommissær i sosiale spørsmål, og en rekke radikale sosiale reformer ble iverksatt. En kvinnelig minister, og deretter ambassadør til Sverige og Norge, var til da en uhørt affære i den kapitalistiske verden. I Norge hadde kvinnene såvidt oppnådd stemmerett – bare fire år før Oktober.
Gjennom femårsplanene og ved å bygge sosialismens økonomiske grunnlag, ble produksjonen satt i samfunnets og menneskenes tjeneste. De sykliske kapitalistiske krisene, dyrtid, inflasjon, arbeidsløshet viste seg å ikke være naturnødvendigheter. Da den kapitalistiske verdenskrisa i 1929 tvang millioner ut i arbeidsløshet og armod i den kapitalistiske verden, satte Sovjetunionen med sin livskraftige og dynamiske planøkonomi stadig nye produksjonsrekorder. Det gjaldt også i det kollektiviserte landbruket, der Sovjetunionen – som få år tidligere var rammet av hungersnød etter intervensjonskrigene fra hvitegardistene og imperialistene – snart utviklet seg til å bli korneksportør.
Før 1917 gikk Russland under betegnelsen «nasjonenes fengsel». De undertrykte nasjonene og nasjonalitetene i det veldige russiske imperiet var utsatt for storrussisk sjåvinisme i tillegg til det alminnelige tsaristiske despotiet. I det nasjonale spørsmålet betydde oktoberrevolusjonen et enormt framsteg. Den ga Polen og Finland sin uavhengighet og frihet. Nasjonalitetspolitikken sammen med alfabetiseringskampanja på mange ulike språk førte til at den gamle mistroen mellom folkene og nasjonalitetene i det gamle Russland ble overvunnet og erstattet av en sann forbrødring. Bolsjevikenes linje la grunnlaget for den frivillige sammenslutningen av de sosialistiske sovjetrepublikkene i 1922, og for opprettelsen av en rekke autonome nasjonale republikker. De ulike nasjonene og nasjonalitetene var representert på alle nivåer i Sovjetunionen.
Menneskeheten kan takke de russiske arbeiderne og bolsjevikene for at de tvang imperialistene til å stanse krigføringa som hadde kostet millioner av liv blant soldater og sivile. Først Oktoberrevolusjonen og siden dens resultat, den mektige Sovjetstaten, satte en stopper ikke bare for den første, men også for den andre verdenskrigen. Verdensimperialismen sendte verdens mest avanserte og brutale militærmakt, i form av Nazi-Tyskland, for å knuse oktoberrevolusjonens store landevinninger. Men Lenins og Stalins Sovjetunionen besto den gigantiske prøven med glans. Den unge sosialistiske staten ikke bare sto imot, den var hovedkraften i folkenes seier over fascismen og nazismen, og den bar de overlegent største ofrene i denne kampen.
Smitteeffekten var farlig stor. Begeistringa for SSSR var enorm etter 1945, ikke minst i Skandinavia. Imperialismen mobiliserte sosialdemokratiet for å demme opp for det sosialistiske viruset og godtok noen midlertidige konsesjoner i form av blandingsøkonomi og velferdsreformer for å stabilisere det kapitalistiske systemet. Det er disse konsesjonene som i dag blir reversert i stor skala, nå som borgerskapet anser at sosialismen og kommunismen ikke utgjør noen aktuell trussel.
Etter seieren over fascismen skalv hele det imperialistiske systemet i sine grunnvoller. Det gamle koloniveldet gikk i oppløsning. De undertrykte folkene og nasjonene gjorde opprør, og lot seg inspirere av Sovjetunionens eksempel. Land etter land, folk etter folk vant sin nasjonale uavhengighet og kunne utnytte svekkinga av de gamle krigs- og kolonimaktene som Storbritannia, Japan og Frankrike sammen med støtten og autoriteten fra det sosialistiske SSSR. Svære land som blant andre India, Kina, Kongo, Algerie løsrev seg.
Alle disse fortjenestene av verdenshistorisk format, alle disse enorme framgangene, blir konsekvent forfalsket i borgerskapets propaganda, med god hjelp fra alskens reformister og «sosialistiske» intellektuelle. Ifølge dem var Oktoberrevolusjonen et ulykksalig og blodig kupp, proletardiktaturet innledet ei tid med middelaldersk mørke og ufrihet, det var et sammenhengende mareritt og en katastrofe, og alt hadde sin årsak i diktatorspirer som Lenin og Stalin som prøvde å sette sitt vanvittige private tankespinn om sosialisme og arbeiderstyre ut i livet. Revolusjonens seire og framsteg var bare en illusjon, en bitter frukt av håpløse drømmer om et samfunn uten klasser og utbytting.
Slik går det altså an å snu historia fullstendig på hodet! Sånn er det utbytterne forfalsker historia. Det er den samme leksa av løgner og fordreininger som har blitt framført i 90 år.
Pussig nok er denne forfalskninga og angrepa på kommunismen blitt intensivert etter at Sovjetunionen har opphørt å eksistere, og etter at kommunismen er erklært for «død». Noen eksempler:
• Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok i 2006 en svinsk resolusjon som anbefaler kriminalisering av kommunismen, de kommunistiske partiene og hele Sovjetunionens historie fra 1917 av. Det opprinnelige forslaget krevde forbud av partier og organisasjoner som bekjenner seg til kommunismens idealer. Sjølve begrepet «klassekamp» er forsøkt kriminalisert. Høyres Per Kristian Foss var blant politikerne som støttet resolusjonsforslaget.
• I Tsjekkia og Ungarn har de fulgt opp, ved forbud mot et ungdomsforbund (som i programmet sitt sier de vil avskaffe markedsøkonomien) og mot kommunistiske symboler. I Baltikum er det blitt kotyme at de reaksjonære regjeringene skjender sovjetiske krigsminner og hyller fascister.
• Kristin Clemet og tenketanken Civita krever stadig mer høylytt at skolens lærebøker skal ha en enda skarpere antikommunistisk brodd enn de allerede har.
Borgerskapet kjører en voldsom offensiv, både ideologisk og juridisk, for å slette enhver positiv forståelse av kommunisme fra den kollektive hukommelsen. Især fra arbeiderklassens kollektive hukommelse.
Det hele er desto mer alvorlig fordi den kommunistiske bevegelsen er svak, og dagens unge har ikke opplevd noe alternativt sosialistisk samfunn – for dem framstår den såkalte markedsliberalismen og utbytting som det eneste naturgitte alternativet.
Etter revisjonismens sammenbrudd i øststatene rundt 1990 har imperialistborgerskapet friere tøyler enn før, fordi sovjetrevisjonistene tross alt var nødt til å forsvare enkelte historiske sannheter for å legitimere sin egen eksistens og bortforklare sitt eget forræderi og den fredelige kontrarevolusjonen etter Stalins død.
Kampen for historia og for å lære av og forsvare Oktober er derfor uhyre viktig. Når vi forsvarer historia, så forsvarer vi også lærdommene om arbeiderklassens rolle, om det kommunistiske fortroppspartiets nødvendighet, om den sosialistiske planøkonomiens overlegenhet og eksemplet som viser at bare sosialismen kan sette endelig stopper for imperialismen, for grov utbytting, krig, folkemord og miljøbarbari.
Borgerklassen er livredde for at abeiderne igjen skal hente fram erfaringene og ånden fra oktober. Derfor må de ty til løgn, bedrag, trusler og kriminalisering.
For oss kommunister er dette bare en bekreftelse på at vi har en viktig jobb å gjøre i å hente fram lærdommene fra Oktober, og etter evne omsette dem i praksis.