Nullvekst eller dommedag?

Bokomslag«Sammenbruddet» er ei lesverdig bok, spesielt den første delen. Konklusjonene som trekkes i siste del bærer imidlertid preg av det ideologiske forfallet – for ikke å si sammenbruddet – til bevegelsen og partiet som Steigan sjøl frontet for en mannsalder tilbake.

I sitt forsøk på å vise en vei ut av dommedagsscenarioet og antyde mulige framtidsvisjoner for menneskeheten, ender forfatteren opp med å vende tilbake til de utopiske sosialistene som ville bygge kommunistiske øyer i et kapitalistisk hav …

Bestefar Pål Steigan er bekymra over verdensutviklinga. Han påviser med en rekke tall og fakta hvordan det kapitalistiske verdenssystemet styrer mot et sammenbrudd: økonomisk så vel som økologisk.

Første del av boka Sammenbruddet er full av tall og fakta over hvordan den aktuelle verdenskrisa skaper fattigdom og elendighet, ikke minst i Europa. Forfatteren proklamerer ikke at kapitalismen nødvendigvis klapper sammen, men åpner for at Kina og India kan evne å utnytte krisa for egen del og dermed også forlenge systemets levetid. Imidlertid har forfatteren en tendens til å overvurdere sannsynligheten for et snarlig sammenbrudd for USA som supermakt.

Gjennom en rekke eksempler blir det påvist hvordan Kina ikke bare øker sin produksjon og markedsandeler på verdensmarkedet, men også hvordan Kina setter seg på og sikrer seg en stadig større andel av verdens livsviktige mineraler og ressurser. «Med mange investeringer og stor pragmatisme skaffer Kina seg fotfeste på alle kontinenter.» (s. 98) Men Steigan husker også å nevne den andre sida av det kinesiske portrettet: «Utenlandske selskaper dominerer Kinas eksport, og deres andel økte fra 2 prosent i 1985 til 58 pst i 2005. I stadig større grad produseres disse varene i anlegg som er 100 prosent eid av utenlandske interesser.» (s. 94) Han glemmer heller ikke å ta med den bakenforliggende årsaken til det kinesiske industrieventyret: Den ekstreme utbyttinga av det svære kinesiske proletariatet – et proletariat som i raskt voksende omfang reiser seg til kamp for sine klasseinteresser gjennom et utall streiker og aksjoner.

De sju store krisene

Steigans hovedanliggende er likevel ikke den økonomiske, men den økologiske krisa. Villedende paradenumre som «klimakvotene» til Stoltenberg & Co. blir grundig avkledt. Samtidig får miljøorganisasjonene refs for bare å drive med nålestikk i den store miljøkampen, uten å gå løs på de virkelig store spørsmålene.

Forfatteren gir en god gjennomgang av krisene knyttet til klimaendringer, ressursmangel, forurensning, vannmangel, forsuring av verdenshavene osv. Gjennom en rekke konkrete eksempler og forskningsresultater tegner han opp et dystert bilde for framtida. Fra tid til annen trekker han fram Marx og sistnevntes påpekninger av at mennesket faktisk er en del av naturen og gjensidig avhengig av den. Særlig Sovjetunionen (men i mindre grad Kina under Mao) får på pukkelen for å være opptatt av hensynsløs økonomisk vekst på naturens bekostning. Dette er det selvsagt mye riktig i.

Men dette var jo ikke særegent for de sosialistiske landa. Å sette full fres på industribygging og rykende piper var den internasjonale tidsånden før, og ikke minst etter, Den andre verdenskrigen. I forhold til folketallet er det knapt noe land som har satt større økologiske fotavtrykk (ett av forfatterens yndinguttrykk) enn det sosialdemokratiske Norge, allerede før oljealderen satte inn.

Bokas siste del er på mange måter den svakeste. Det virker som om Steigan, som i stort har en materialistisk tilnærmingsmåte, henfaller til idealisme jo mer han nærmer seg konklusjonene.

Han adopterer ganske ukritisk de rådende postulatene fra FNs klimapanel om at den globale oppvarminga i sin helhet er menneskeskapt (s. 110), noe som ikke objektivt lar seg bekrefte. I forlengelsen av dette tenderer boka til å gjøre størrelsen på de økologiske fotavtrykkene til både et moralsk og individuelt spørsmål.

Teorien om «peak oil», det vil si at toppen på oljealderen er passert og at karbonets tidsalder nærmer seg slutten, har mye for seg. Men det viser seg stadig vekk at ny teknologi og nye ressurser utsetter den varsla dommedagen.

Man kan innvende at sånne unøyaktigheter ikke er viktige, fordi problemene menneskeheten står overfor er reelle og gigantiske nok. Nye, svære oljefunn i Nordsjøen i 2011 betyr bare en forlengelse av oljealderen. Overdreven framtidsoptimisme kan bli ei sovepute. Men nye utvinningsmetoder og nye former for energi utvikles faktisk, også under kapitalismen. Fusjonsenergi som «kopierer» sola kan for eksempel, hvis de pågående prosjektene lykkes, løse jordas energiproblem innen et par tiår.

Nullvekst og Malthus

Steigan leverer massevis av bakgrunn og argumentasjon for tingenes grimme tilstand og for at noe må gjøres. Men han konkluderer på samme måte som Lester Brown eller miljøfantastene i Framtiden i våre hender: Veksten må ned, forbruket til alle i den «rike» del av verden må ned. Verdens folketall må ned (fordi en befolkningsvekst bare betyr massedød). Alt sammen i solidaritetens navn. Og det må skje fort.

Løsningsforslaga ligner farlig på Malthus’ gamle teorier, bare i mer pynta versjon. Malthus mente at matfatet var tilmålt og begrensa (for de fattige), og at det «overflødige» folketallet derfor måtte begrenses med alle tilgjengelige midler. Han mente at om ikke folketallet ble redusert, ville sult, pest, krig og elendighet sørge for det samme.

Den fordums AKP-lederen holder fortsatt døra til kommunismen på gløtt. I den avsluttende delen av boka redegjør Steigan for sine uferdige framtidsvisjoner, med et minimalistisk bruk av alt som kan ligne på sosialistisk og kommunistisk terminologi.

Etter å ha gjentatt at «det aller viktigste som må skje, er at for verden som helhet må veksten stoppe» (s. 197) skriver han at «[N]nøkkelen til framtida ligger i å løse problemet med å skape et godt samfunn uten den typen vekst vi kjenner i dag, et samfunn som samtidig fordeler ressursene på en rettferdig og rimelig måte». Det er sjølsagt umulig under kapitalismen.

Følgelig vil Steigan ha det han kaller Kommunisme 5.0. Den skal være et nytt og oppgradert «operativsystem» som legger avstand til Kommunisme 4.0, som var de sosialistiske statene i det 20. århundret, og som ifølge forfatteren «ikke kom [ikke] et skritt nærmere kommunismen»! (s. 212)

Helst vil han ikke bruke ordet sosialisme. Det er for utskjelt og kompromittert som en kapitalisme uten kapitalister, og – ifølge forfatteren – med et uunngåelig byråkrati. Derfor foretrekker han (det like utskjelte) k-ordet fordi det sier mye mer enn sosialisme. Men noe kommunistisk parti som spiller en ledende og oppdragende rolle vil han ikke vite av. Sosialisme og ledelse i form av «sentralkomiteer» (les kommunistiske partier) er gårsdagens løsning. Steigan ser isteden sin kommunisme spire fram i form av fri kildekode på internett, i dugnader av typen Wikipedia og så videre. Det siste har han mye rett i. Men også aksjeselskapsformen undergraver på sett og vis den private eiendoms- og styringsretten ved at den så å si eksproprierer kapitalisten fra sin egen eiendom, som Marx sa. Kapitalismen består like fullt.

Der Steigan virkelig blir svar skyldig, er hvordan man skal komme til det kommunistiske samfunnet han stiller opp, og som han påstår å ha lansert under navnet øko-kommunisme (side 202). Om vi husker riktig, var det ikke Steigan, men Hartvig Sætra som først lanserte dette begrepet.

Tilbake til den utopiske kommunismen

Pål Steigan ser nostalgisk tilbake til de kommunistiske ideene og forestillingene fra lenge før Marx, til den religiøse og utopiske kommunismen. Paradokset er at Steigan møter seg sjøl i svingdøra, for hans oppgjør med 1900-tallets «gammeldagse» sosialisme bringer ham tilbake til de utopiske sosialistene som Robert Owen og Charles Fourier («Kommunisme 2.0») som ville skape kommunistiske småsamfunn i kapitalismens midte. Steigans framsynte versjon 5.0 er dermed et tilbakeskritt til versjon 2.0:

«Kapitalismen oppsto under den føydale epoken. Italienske og hollandske byer praktiserte kapitalisme i et hav av føydalisme. På samme vis vil det oppstå kommunistiske øyer i et hav av kapitalisme.» (side 222 – anmelderens uth.) «Spontan, lokal kommunisme for å takle kriser vil det bli mer av, […]». (Samme sted.)

Dermed er vi tilbake i den gamle utopiske kommunismen igjen. Det Marx og Engels forstod (for en generasjon tilbake var også Steigan enig), var at sosialismen og kommunismen rett nok gir det historiske svar på de motsigelsene og den klassen som kapitalismen frambringer – men at den i motsetning til føydalismen og kapitalismen ikke kan drive fram en ny økonomisk basis som det reiser seg en samsvarende overbygning over. Tvert om, arbeiderklassen må først tiltvinge seg den politiske makta for derigjennom å bygge sosialismens og kommunismens økonomiske fundament.

All historisk erfaring viser at kommunismen ikke er mulig uten den overgangsperioden som Marx kalte proletariatets diktatur – sosialisme, om man vil.

Steigan vikler seg inn i flere sjølmotsigelser. Etter å ha langet ut mot sosialismen som byråkratisk og «utilstrekkelig» og skjelt ut Stalin via diverse trotskistsitater (s. 202), må han vedgå at sosialisering av storkapital og infrastruktur er nødvendig, og til det trengs «en form for sosialistisk statsmakt» i en overgangsfase. Men dette er altså helt utilstrekkelig, stadig ifølge Steigan, man må gå mer radikalt til verks «allerede fra start» ved å opprette ei form for verdensregjering – som vi ut fra sammenhengen må anta skal styre så vel kapitalistiske/imperialistiske som sosialistiske land og allianser: «For å hindre at en stat eller ei gruppe stater raner til seg for store deler av jordas ressurser og setter et for stort økologisk fotavtrykk, trengs det en form for verdensregjering, i det minste i grunnleggende ressursspørsmål.» (side 225)

Det låter besnærende med en «systemuavhengig» global skoforretning som fordeler økologisk fottøy i ulike størrelser, men ligner kanskje mer på en blanding av SVs romantiske tro på FN-systemet og ei verdensregjering à la Jehovas Vitner.

Kommunisme i marxistisk forstand er det ikke. For den oppstår verken spontant eller lokalt, men bare som følge av sosialismens seier i verdensmålestokk. Den kommunistiske idé er dessuten basert på en grunnleggende optimistisk framtidstro når det gjelder menneskehetens muligheter til å høyne sine materielle og kulturelle livsvilkår. Man vinner neppe entusiastisk oppslutning i arbeiderklassen om en «kommunisme» som mest dreier seg om å sette bremsene på for å unngå dommedag.

Disse innvendingene til tross: Les boka. Den er lettlest og med mange kildehenvisninger for den som vil fordype seg mer. Sammenbruddet utfordrer til kritisk debatt og gir tankeperspektiver for framtida. Bare dét er sjelden kost i våre dager.

  • Pål Steigan: Sammenbruddet. Spartacus forlag 2011. ISBN 978 82 430 0620 1

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Utvalgte bokomtaler

  • Truslene mot Iran og faren for krig med atomvåpen

    Truslene mot Iran og faren for krig med atomvåpen

    Professor Michel Chossudovsky spør i boka «Towards a World War III scenario» om USAs koordinerte krigsskueplasser i Midtøsten og Sentral-Asia

    Les mer
  • Den politiske kristendommen

    Den politiske kristendommen

    Politisk islam hører vi mye om. Dag Hoel skildrer i denne boka dens kristne motstykke: kristensionismen. Boka Armageddon Halleluja er

    Les mer
  • Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde

    Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde

    I oktober 2015 kom boka Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde, av Morten Conradi og Alf Skjeseth. Boka fekk mykje merksemd, vart

    Les mer
  • Sosialist? Javisst!

    Sosialist? Javisst!

    Denne utgivelsen fra Forlaget Revolusjon handler om sosialismen som teori og praksis. Gjennom tekster fra Venezuela, Ecuador, India, Albania og

    Les mer
  • Folkefront mot krise, krig og fascisme

    Folkefront mot krise, krig og fascisme

    Når Forlaget Revolusjon utgir Georgi Dimitrovs beretning til Komintern-kongressen i 1935 på nytt, er det fordi problemstillingene han reiser er

    Les mer
  • 1