Hjernespinn og arvesynd

Forfatterne Harald Eia og Ole-Martin Ihle er tilhengere av utviklingslæra – så lenge evolusjonen og sivilisasjonens utvikling ikke overskrider rammene for kapitalismen.

Boka «Født sånn eller blitt sånn?» og programserien Hjernevask, som blei sendt på NRK våren 2010, har ført til en engasjert debatt om filosofi, biologi og samfunnsvitenskap. Sjøl om diskursen om arv eller miljø har mange forgreininger i mer tvilsomme retninger, har den fått folk til å reflektere rundt grunnleggende spørsmål og har tvunget forskere ut fra sine faglige ghettoer. Harald Eia har også bidratt til å få fram den idealistiske tenkinga som råder i deler av norsk samfunnsforskning; som når kjønnsforskere avfeier biologiens betydning for forskjeller i kjønn, legning eller oppdragelse som enten uvesentlig eller «uinteressant». Fra et vitenskapelig synspunkt burde det være like interessant å finne ut av biologiens betydning for menneskeartens sosiale atferd som for en hvilken som helst annen dyreart.

Men når forfatterne retter skyts mot den rådende forestillinga om at vi alle er født som «blanke ark» eller som «en diskett uten data», og dermed kan formes til hva som helst, så drar de ut fra dette den slutning at «vi aldri helt blir kvitt de tingene som har ødelagt og fortsetter å ødelegge politiske utopier: kjønnsforskjeller, evneforskjeller, egoisme, misunnelse, hevnlyst og sjalusi» (side 17).

Det som ved første øyekast kunne se ut som et filosofisk-materialistisk oppgjør med virkelighetsfjern idealisme og relativisme, ender fort opp i metafysikk og biologisk determinisme.

Høyresida har ikke vært seine om å omfavne konklusjonene.

Født like?

Ny forskning fra Senter for etikk og økonomi ved Handelshøyskolen – som er for fersk til at den er tatt med i denne boka – hevder å kunne bevise at moral og rettferdighetssans er medfødt. Bakgrunnen er at små barn gjerne deler likt og uselvisk med sine jevnaldrende. Imidlertid viser det seg snart at denne påstått medfødte rettferdighetssansen fortar seg når barnet vokser til.

Små barn har det store fortrinn at de ikke har begrep om privat eiendomsrett. Men at de skulle være født «kommunister» er nok å tøye det litt langt. Mer nærliggende er vel å anta at barn i løpet av oppveksten tilegner seg de herskende ideer og den rådende moral, og snart forstår at det ikke lønner seg å dele med andre hvis de skal avansere i det kapitalistiske klassesamfunnet?

Forskning og synsing

Født sånn eller blitt sånn? er full av eksempler fra ulike forskningsmiljøer som skal underbygge at kvinner fra naturens side er mer altruistiske enn menn, at menn er biologisk disponert til oftere å være utro enn kvinner, at oppdragelsen i hjemmet har svært begrenset betydning for hvordan en person utvikler seg osv. Noen av påstandene er underbygde, plausible og interessante, mens andre må være tatt ut av det tomme intet: Som når forfatterne i forlengelsen av et resonnement rundt kvinners og menns ulike terskel for hvordan de velger sine seksualpartnere, klarer å hevde at menns større tendens til promiskuitet gjør at «voldtekt oppleves som så mye verre for kvinner enn det gjør for menn», fordi det for henne er «et fundamentalt brudd med hennes seksuelle psykologi, et dypt rotfestet behov for selv å kunne velge sin partner» (side 143). Menn synes altså at det ikke er så ille å bli voldtatt, fordi de ikke har så rotfesta behov for å velge partner?! Dette eksemplet på forhasta «konklusjon» på grunnlag av mange i og for seg interessante observasjoner og vitenskapelige data, er langt fra enestående i boka.

Egoisme eller opplyst egeninteresse?

Likegyldig hva som står i menneskerettighetserklæringen, så er ikke mennesker født like. Historisk bestemte produksjonsforhold og klasseforholdene og atferdsmønstre disse gir opphav til, er grunnleggende ingredienser hvis en diskusjon om arv eller miljø skal ha noen mening.

Med sin påtatte darwinisme «glemmer» forfatterne at den menneskelige egoismen også kan ta og tar form av en «opplyst egeninteresse» som ytrer seg gjennom at mennesker legger bånd på sine umiddelbare individuelle biologiske, økonomiske og andre behov fordi de erfarer at disse behovene best blir ivaretatt gjennom kollektiv sosial opptreden. Dette handler om tilpasningsdyktig sivilisasjon, og er også en vesentlig del av Darwins lære. En avgjørende bestanddel av menneskets utvikling er at denne også har vært anti-selektiv: Det å vise omsorg for andre enn seg sjøl, det å vektlegge empati og visse moralske standarder har gitt evolusjonære fortrinn. Sosiale instinkter har i evolusjonsprosessen blitt fusjonert med rasjonell intelligens. Derfor trenger det ikke være sånn at «evneforskjeller, egoisme, misunnelse, hevnlyst og sjalusi» er uunngåelige bestanddeler av den menneskelige biologi i all evighet. Det kan faktisk hende at disse mer eller mindre biologiske egenskapene og instinktene gir evolusjonær mening bare for visse samfunnsklasser og bare under relativt usiviliserte samfunnsforhold, som under kapitalistiske produksjonsvilkår. Den samfunnsklassen som i opplyst egeninteresse forener de sosiale instinktene med rasjonell intelligens, vil forstå at individuelle biologiske og sosiale behov må underordnes klassefellesskapet og gi rom for en ny og mer framskreden form for sivilisasjon – til fordel både for fellesskapet og for de individuelle behovene.
Men å forvente en dialektisk og klassebasert tilnærming til disse spørsmåla i en norsk samfunnsdebatt er sjølsagt rein ønsketenkning.

Sosialdarwinisme og raselære

Biologi og eugenetikk brukt til reaksjonære politiske formål – som nazistisk rasehygiene og biologisk «forskning» på samer, tatere og andre «undermennesker» – ligger i vår nære forhistorie. Derfor er det all mulig grunn til å være på vakt mot «evolusjonister» som forklarer alt fra intelligens, kriminalitet og seksuelle preferanser utelukkende med arv og genetiske faktorer. Et ensidig fokus på biologi må føre galt avsted, og det er på sin plass å understreke at sosialdarwinisme er en grovkornet og reaksjonær forvrengning av Charles Darwins teori. Eia og Ihle hevder at de er seg disse fallgruvene bevisst når de stiller sine «dumme» spørsmål på tvers av den politiske korrekthet. Likevel plumper de uti gang på gang.

Mens forfatterne hevder at de tar avstand fra sosialdarwinismen, gir de samtidig ammunisjon til samme teori. Raseteoretikere som Lynn, Rushton og Murray får slippe til over mange sider med sine «teorier» om at asiater er smarte og afrikanere dumme fordi det er et omvendt forhold mellom penisstørrelse og IQ …

Med utgangspunkt i Gudmund Hernes berykta og mislykka skolereformer på 90-tallet, som skapte flere skoletapere i stedet for færre, presterer forfatterne å konkludere med at «[det som det sosialdemokratiske] skolesystemet i virkeligheten medførte, var at Norge gikk fra å være et usortert til å bli et sortert klassesamfunn basert på genetikk. Forskjellene forsvant ikke, men gjenspeiler i stedet medfødte forskjeller. Vi har gått fra et samfunn hvor sosial arv i økende grad er blitt erstattet med genetisk arv» (side 130).

Påstanden de framfører er at familiebakgrunnen umulig kan ha betydning i det «likestilte» utdanningssamfunnet Norge, og at den sosiale sorteringa derfor må skyldes genene. Sånt må være musikk i ørene til Minerva og Civita-folkene. Det ser ikke ut til å ha streifet forfatterne at det norske klassesamfunnet fortsetter å reprodusere seg sjøl sosialt, og at lik rett til utdanning er en floskel mer enn en realitet.

Oppdagelsen av det menneskelige genomet har vist at rasebegrepet har liten eller ingen mening, ettersom systematiske genetiske forskjeller mellom asiater, afrikanere eller europeere knapt finnes. Vi er noe sånt som 99,5 prosent like hva arvematerialet angår. Likevel finnes det åpenbare forskjeller mellom folkegrupper og nasjonaliteter som skyldes titusener av år under forskjellige klimatiske og andre forhold. Det er også vitenskapelig fastslått at forskjellige folkeslag er mer eller mindre utsatt for og disponert for ulike sjukdommer. Og alle og enhver kan se hvordan kroppsbygning og høyde kan gi store prestasjonsforskjeller blant idrettsutøvere fra ulike verdensdeler. Og likevel: det var ingen gitt å si på forhånd om det ble et asiatisk, europeisk, afrikansk eller amerikansk lag som ville gå av med seieren i fotball-VM!

Motoffensiven fra høyre

De reaksjonære kreftene har lenge siklet etter å ta et endelig oppgjør med alle progressive spor som det såkalte 68-opprøret har etterlatt seg innenfor kultur, politikk og forskning. Samfunnsvitenskapene fikk et oppsving på 60-og 70-tallet. Det hadde sammenheng med den alminnelige radikaliseringa av samfunnet og opprøret mot stivna vitenskapsmiljøer. Kjønnsforskninga ble etablert som ett av mange fagfelt som har levert gode analyser av sosial ulikhet og kjønns- eller klassemessig undertrykking. Fra 1990-tallet har imidlertid postmodernismen og relativismen slått inn i dette og andre forskningsmiljøer. Resultatene har for eksempel blitt bisarre queer-teorier som avviser biologiske faktorer og påstår at kjønn og seksualitet bare er en sosial, språklig konstruksjon og at vi alle egentlig er kvinner osv. Altså intet mindre enn en «vitenskapelig» kontradiksjon til Bibelens lære om at kvinnen ble skapt av Adams ribbein …

Harald Eia og Ole-Martin Ihle har gjort seg til redskap for motoffensiven fra høyre. Noen steder er det uklart om det er forfatternes egne synspunkter eller påstandene til intervjuobjektene som blir referert. Men med utgangspunkt i en undersøkelse av Steven Pinker som skal underbygge at verden relativt sett er blitt mindre voldelig enn den var i tidligere tider, basert på prosentandelen av drepte, leveres følgende salve: «Ideen om at mennesket er fredelig av natur, men ødelagt av moderne institusjoner, lever fortsatt videre blant mange intellektuelle. Denne tanken har også bidratt til å gjøre troen på fremskrittet nærmest suspekt, særlig blant folk på venstresiden. […] Dersom verden går fremover, kan det tyde på at det systemet de ønsker å omvelte, faktisk er til alles beste. Å innrømme at vestlig kultur og globalisering fører noe bra med seg, vil for mange være en erkjennelse av at deres politiske prosjekt har spilt fallitt.»

Sivilisasjonens endestasjon?

En flammende forsvarstale for imperialismen, altså. Den siterte sekvensen er et eksempel på hvordan forfatterne argumenterer i ring og banker seg sjøl i hodet. Statistikker som «beviser» at vår tids krigerske imperialisme egentlig er fredelig fordi den – målt i prosenter – krever færre mannlige dødsofre som følge av krigshandlinger enn tilfellet var for et utvalg primitive jegersamfunn i Ny Guinea og Sør-Amerika, kunne man sagt mye om. Det forteller jo ikke annet enn at sivilisasjonen legger begrensninger og føringer for det forfatterne vil kalle «vår krigerske natur». Altså at biologien lar seg tøyle. Dette har alltid vært venstresidas påstand. Marxister har alltid forsvart sivilisasjonens framskritt, også kapitalismen og dens globalisering som et sivilisasjonsmessig framsteg i forhold til føydalismen. Riktig festlig blir derfor forsøket på å drite ut venstresida når de sistnevnte ifølge Eia ikke forstår at kapitalismen er sivilisasjonens endestasjon … Metafysikken snikes inn, også her.

Hvor blir det av evolusjonsteorien, Eia, når systemet vi har «er til alles beste» og derfor ikke må omveltes?

Født sånn?

Komikeren Harald Eia har bakgrunn som sosiolog. Han var født inn i en penere familie i Bærum, og har siden blitt en TV-kjendis med et stort publikum. Han kan ikke ha unngått å ha fått med seg kanonadene mot 68-erne fra høyresidas tenketanker det siste tiåret. Arvemessig er han kanskje disponert for både komikk og interesse for biologi og genetikk. Men vi tviler på at en eneste biolog ville påstå at miljøet rundt Harald Eia ikke kan ha hatt betydning for at prosjektet «Født sånn eller blitt sånn?» ble unnfanget.