Med Sylvi Listhaug (FrP) som innvandringsminister har de mest reaksjonære kreftene fått et talerør som bygger opp under rasistiske og kulturelle fordommer med en gjennomslagskraft som de talentløse fascistiske og rasistiske organisasjonene bare kan drømme om. Arbeidssøkere og flyktninger får skylda for det meste, ikke minst for at velferdsordninger og sosiale rettigheter «ikke vil kunne la seg opprettholde». Sånn prøver makthaverne å avlede folkets motstand mot den systematiske avviklinga av velferden som de har pressa igjennom siden dette århundrets begynnelse.

Det farlige med de fascistiske og ultra-reaksjonære kreftene er at de kan spille på reelle bekymringer og «sunt folkevett». Det gjør de ved å finne korn av sannhet som blåses opp og ut av proporsjoner. Men det virker. Og venstresida blir feid av banen hvis den gjentar hakk-i-platamessig at masseinnvandring av flyktninger eller arbeidssøkere er problemfritt. Problemet er reellt og mangesidig. Det krever konkrete og progressive svar.

Kjensgjerningene er at det i liten grad er flyktningene fra Midtøsten eller Afrika som til nå har bidratt til å senke standardene for lønn og arbeidsforhold. Det var EU/EØS-utvidelsen i 2004, som fikk virkning i Norge fra 2009, som satte fart i sosial dumping. En vesentlig grunn er at mange øst-europeiske arbeidere ikke ser grunn til eller tør å fagorganisere seg. Svaret har vært å allmenngjøre tariffavtalene i de mest utsatte bransjene, noe som objektivt bidrar til å gjøre det enda mindre nødvendig å organisere seg. Den tilsikta effekten når det gjelder å begrense lønnsdumping har også vært forholdsvis liten, viser en omfattende rapport fra 2015. Rapporten viser også at organisasjonsgraden faller og at forhandlingsmakta til arbeiderne dermed er blitt betydelig svekka. Det er alvorlig.

Hele arbeiderklassen har hele det internasjonale borgerskapet som fiende. Samtidig er det sånn at arbeiderklassen i hvert enkelt land kjemper mot sitt «eget» borgerskap. Under førrevolusjonære forhold arter klassekampen seg som en geriljakrig der arbeiderklassen klarer å oppnå økonomiske og sosiale innrømmelser fra borgerskapet for kortere eller lengre tid. Disse innrømmelsene, som alltid vil være midlertidige, skjer innafor rammene av et nasjonalt lov- og avtaleverk.

«Det progressive svaret fra en klassebevisst arbeiderbevegelse er ikke vilkårsløse 'åpne grenser', men gjensidig klassesolidaritet.»

Bare gjennom et sterkt klassefellesskap, i praksis gjennom slagferdige fagforeninger som evner å forhandle monopolpriser på arbeidskraft i gitte bransjer og bedrifter, er det mulig å vinne fram og forsvare denne typen seire. Store grupper arbeidsinnvandrere som er vant til langt lavere standarder og dårligere forhold og er villige til å underby landets egne arbeidere, undergraver dermed de avtalene og ordningene som er oppnådd. Her ligger dilemmaet for den nasjonale arbeiderbevegelsen, et dilemma kapitalen sjølsagt veit å utnytte.

Hvordan arbeiderklassen i et land svarer på denne utfordringa avhenger av organisasjonsgrad og av hvor utvikla klassebevisstheten er. Organisasjonsgraden i Norge er ganske bra, på den andre sida har klassebevisstheten blitt stadig svekka som følge av klassesamarbeidslinja og reformismens faglige og politiske hegemoni. Denne lave klassebevisstheten svekkes ytterligere når arbeiderklassen blir utvida med nye grupper av arbeidere som kommer fra land med få og svake faglige tradisjoner.

Det progressive svaret fra en klassebevisst arbeiderbevegelse er ikke vilkårsløse «åpne grenser», slik ultravenstre og trotskistene prediker. Det er naivisme. Solidaritet er noe som må gå begge veier. Svaret kan bare være å ønske alle klassebrødre fra andre land velkommen, men under den forutsetning at de viser gjensidig solidaritet og ikke lar seg bruke til å svekke sosiale og faglige rettigheter som er oppnådd.

I praksis betyr det at de må bli del av det faglige kollektivet. Det politiske kravet kan dermed ikke være annet enn at arbeidstillatelse bare blir gitt til de som har fått jobb i bedrift med tariffavtale. Det må gjelde uavhengig av om arbeidskrafta kommer fra EØS-området eller ikke, og det må sjølsagt også gjelde for bemanningsbyråer. Det haster med å knesette ei sånn linje, før fagbevegelsen er blitt så svekka at den ikke er i stand til å gjennomtvinge den.

Redaksjonen avsluttet 20. februar 2016.

Fra Revolusjon nr. 48, våren 2016.

Jubileumsinnsamling

oktoberinnsamling

Kontonummer 9235 32 26489
Vipps til #114366

Takk for ditt håndslag i jubileumsåret!