Karl Marx sa at valg under kapitalismen handler om at «de undertrykte år om annet får lov til å bestemme hvilke representanter for de herskende klasser som skal få undertrykke dem». Sosialismen vil aldri bli innført gjennom Stortinget. Men valg er en politisk gradmåler.

Skiftet til høyre er et tegn på hva som skjer når det overhodet ikke finnes et folkelig, radikalt venstrealternativ som utfordrer det rådende systemet.

Valget sto mellom to kapitalistiske regjeringsalternativer, to krigsivrige NATO-regjeringer, som begge vil styre på grunnlag av EØS-avtalen og kutte mer i velferd, pensjoner og rettigheter. Men ikke i samme grad. Det er liten tvil om at framtida varsler overgang fra vondt til verre på mange områder, om enn ikke fra Soria Moria til Mordor.

Et kraftig styrka Høyre i spann med FrP og Venstre vil bety enda mer reaksjonær politikk, enda mer EU-tilpasning, enda flere angrep på rettighetene til arbeidsfolk. Mens Fremskrittspartiet utad framstår som en valgvinner, er realiteten at partiet har mistet 12 stortingsplasser. Likevel er når dette skrives sannsynligheten stor for at partiet for første gang blir nest største parti i en regjeringskoalisjon. Det er forståelig at et sånt utfall vekker undring i resten av Europa, der storaviser over hele kontinentet måper over at «Breivik sitt parti» kan innta regjeringskontorene bare to år etter 22. juli 2011. Så var da også oppblomstringa av islamofobiske og fascistiske miljøer i Norge et totalt fraværende tema i valgkampen. I den grad de fascistiske terrorhandlingene sommeren 2011 har vært diskutert, har det dreid seg om å ruste opp politiets beredskap. Punktum.

Valgresultatet viser at folk har sett seg lei på den endeløse rekka av brutte løfter fra den rødgrønne regjeringa gjennom de siste åtte åra. LO-medlemmene lot seg denne gangen ikke overbevise av mobiliseringskampanja for å få dem til å stemme rødgrønt. Særlig har SV blitt straffa for sitt skitne spill som venstrealibi for angrepskrigene i Libya og Afghanistan. Det var med et nødskrik partiet klarte sperregrensa, sjøl med drahjelp fra LO. Massiv propaganda om å gå til stemmeurnene førte til litt høyere frammøte enn sist, med 78 prosent i snitt. Men nesten hver fjerde velger lot være å stemme. 12 850 stemte blankt.

LO-leder Gerd Kristiansen tar for gitt at trepartssamarbeidet fortsetter, og var raskt ute med å stille to hovedkrav til den nye regjeringa, hvorav det ene var å sikre fortsatt AFP. Men hva var det andre? At arbeidsmiljøloven ikke skal røres? At LO krever at oljepenger brukes til massive investeringer i infrastruktur for å få bukt med arbeidsløsheten? Nei. Det viktigste kravet, ifølge LO-lederen, er at regjeringa må følge handlingsregelen! I en situasjon med snart hundre tusen arbeidsløse setter LO sin lit til at Høyre vil holde Fremskrittspartiet i ørene og hindre bruk av «for mye oljepenger … og dermed presse opp rente- og kostnadsnivå». Så langt er det med andre ord få tegn til radikalisering av LO som følge av regjeringsskiftet, iallfall på topplan.

Valgkampen ble fra første stund kjørt fram som en kamp mellom to blokker, der ingen systemkritiske alternativer var mulige. Alle mediene gjorde sitt ytterste for å underbygge denne virkelighetsoppfatninga, men også småpartier som Rødt lot seg fange inn av mantraet og erklærte seg som støtteparti for Stoltenberg. Dermed var heller ikke Rødt noe alternativ for folk som ønsker radikal forandring.

Det lille Miljøpartiet de Grønne gikk her mot strømmen, og beviste at det var mulig å kapre en enslig stortingsplass som «protestparti». Men dersom stemmene for mer eller mindre systemkritiske partier som Rødt, MDG, Piratpartiet og NKP ble lagt sammen, ville sperregrensa ha blitt nådd med god margin.

Skal vi komme ut av en situasjon der valget står mellom grader av USA-lojalitet, underkastelse for EØS, kutt i pensjoner og trygderettigheter osv., så må en brei, skarp og slagkraftig folkeallianse utvikles. En sånn allianse må bygges nedenfra og ute blant folk. Den må i det vesentlige være et utenomparlamentarisk fenomen. Men ved valg ville den også kunne utgjøre et reellt, folkelig alternativ som gir de progressive, demokratiske og antiimperialistiske kreftene en parlamentarisk talerstol.

Redaksjonen avsluttet 16. september 2013.

Jubileumsinnsamling

oktoberinnsamling

Kontonummer 9235 32 26489
Vipps til #114366

Takk for ditt håndslag i jubileumsåret!