På denne plass i forrige utgave av tidsskriftet skreiv vi: «Norge spiller en aktiv og markert rolle som frontsoldat for imperialismen generelt og USA-imperialismen spesielt.» Og avslutningsvis: «Den rødgrønne regjeringen gjør Norge til en aktiv pådriver i NATOs ferd mot nye kriger, varme som kalde.»

Disse ordene er dessverre blitt enda sannere i løpet av de første månedene i 2011. Etter angrepet på Libya har Norge ikke bare vært et haleheng, men en av de mest aktive i krigerkoalisjonen. De seks norske jagerbomberne har knapt hatt tid til å fylle drivstofftankene på basen på Kreta. Disse aleine har stått for 14 prosent av bombetoktene, herunder målretta angrep mot residensen til Gaddafi og hans familie. Krigsministeren sa stolt den 1. mai at norske fly fram til da hadde sluppet 247 bomber.

Grete Faremo vil «verken avkrefte eller bekrefte», men kilder i Forsvaret lar det skinne igjennom at Norge og Danmark har spilt en hovedrolle i forsøkene på å likvidere landets reelle statsleder og hans familiemedlemmer. Sjøl Gaddafis barnebarn er blitt «legitime mål» i en krig hvor NATO-sjefen sjøl har framholdt at det er uaktuelt å ta livet av Gaddafi, og at dette ligger helt utenfor FN-mandatet.

Det norske folket får vite minst mulig om Norges krigføring og de norske krigsforbrytelsene. I såvel USA som Danmark eksisterer i det minste et minimum av informasjon, debatt og såkalt folkevalgt kontroll. Her til lands blir ikke en gang Stortinget informert når regjeringa går til krig. I stedet tar Jonas Gahr Støre en kjapp mobiltelefonrunde til noen sentrale partitopper for å sikre seg en slags ryggdekning. Dette er altså folkene som skal lære Gaddafi hva demokrati betyr!

Før vi vet ordet av det er Norge i krig mot Syria i «humanismens» navn, til støtte for et mer eller mindre regissert folkeopprør etter libysk oppskrift. Det skulle ikke forundre om en dels naiv, dels pro-imperialistisk, norsk venstreside kjøper propaganda om at raketter og bomber skal bringe demokrati og rettferd også til Syria.

SV har de fleste gitt opp for lengst. Innad i dette partiet lyder stadig færre motrøster mot krigslinja til Kristin Halvorsen og Bård Vegard Solhjell. SV har jo sanksjonert alle NATOs kriger siden 1999, med unntak av Irak-krigen.

Også det eneste parlamentariske alternativet som har opponert mot krigen, har gjort det heller tafatt og nølende. Partiet Rødt har ikke tatt initiativ til en eneste demonstrasjon mot norsk bombeterror, men har ventet på at det tungrodde Fredsinitiativet skulle mobilisere. Rødts danske søsterparti, Enhedslisten, stemte for krig i Folketinget. Det var organiserte marxist-leninister i Oslo og Bergen som sørget for de aller første punktmarkeringene. Det er vi stolte av, på samme tid som det er forstemmende at angivelige krigsmotstandere med langt større ressurser ikke har sett grunn til å anstrenge seg.

Humanitær terrorkrigføring er blitt de rødgrønnes merkevare. Når Rødt inngår aktivt samarbeid med disse krigsforbryterne foran høstens valg, må en spørre hvor djupt partiets krigsmotstand egentlig stikker. Det holder ikke å vise til at det «bare» er snakk om et kommunevalg. Kanskje Rødt burde spørre seg hvorfor Ap og SV gidder å invitere dem inn i varmen? I disse tider er det avgjørende å avsløre krigshisserne og bryte krigspsykosen som preger den offentlige opinionen, ikke å gi krigspartiene et venstrealibi.

Lederartikkel i Revolusjon nr. 40, juni 2011

Jubileumsinnsamling

oktoberinnsamling

Kontonummer 9235 32 26489
Vipps til #114366

Takk for ditt håndslag i jubileumsåret!