Komiteen for et fritt Irak
Mens amerikanske soldater voldtar småjenter under sin offensiv mot Tal Afar i det nordvestre Irak, fortsetter den «demokratiske prosessen» i landet, som begynte med karikaturen av et valg i januar. En forfatningskomité har med påholden penn snekret i hop en ny grunnlov som skal sikre okkupantenes framtidige kontroll, og gjøre det mulig for multinasjonale selskaper å utplyndre Irak med et skinn av legitimitet.
Grunnlovsforslaget bygger i mangt på okkupasjonsdiktatet fra ambassadør Bremers provisoriske koalisjonsmyndighet CPA, og oppfyller «ønskelista til internasjonale investorer», slik bladet The Economist har poengtert. Islam gjøres til offisiell statsreligion; grunnloven setter bom for enhver lovgivning som er «i strid med islams uomtvistede regler». Videre skal Irak fragmenteres til en føderasjon med vide regionale fullmakter, hvor et vesentlig motiv er å bryte ned folkets felles irakiske identitet for å underminere den patriotiske motstandskampen.
Mens media har presentert et bilde av håpløse irakere som har kranglet seg imellom om hvordan de ville ha «sin» grunnlov, er realiteten at utkastet er skrevet med påholden penn. Rettere; med pennen til Zalmay Khalilzad, USAs ambassadør til diplomatpalasset i Bagdad. Den samme Khalilzad, med bakgrunn fra oljeselskapet Unocal i Afghanistan, var USAs første okkupasjonsambassadør i Kabul, og de facto kampanjeleder for amerikanernes afghanske presidentkandidat Hamid Karzai. Khalilzad er i likhet med en rekke andre i Bush-administrasjonen knyttet til Prosjektet for et nytt amerikansk århundre, som har amerikansk verdensherredømme som uttrykt mål.
Khalilzad har spilt en hovedrolle i kulissene, mens de 71 medlemmene av den såkalte forfatningskomiteen fra de kurdiske, sentrale og sørlige provinsene i Irak, har vært redusert til statister. De 15 sunnirepresentantene, som tross forsøk på å bestikke dem med inntil 5 millioner dollar per hode (ifølge den saudiarabiske avisa Al-Watan 30. august), har som ventet avvist grunnlovsforslaget. Men også representanter for de kurdiske partiene som har vært USAs mest lojale samarbeidspartnere, har gitt uttrykk for frustrasjon: «Amerikanerne sier at de ikke blander seg, men de har blandet seg dypt», sa det kurdiske medlemmet av grunnlovskomiteen, Mahmoud Othman. «De overrakte oss et detaljert forslag, bortimot en fullversjon av grunnloven.» (Washington Post 13. august.) Også Nechirvan Barzani, statsminister i den kurdiske regionalregjeringa i Arbil og en av USAs sikreste nikkedokker, bekrefter det samme: «USA og Storbritannia jobber bak kulissene, forhandler med de ulike gruppene og sier at slik og slik bør det være». (M. Howard i The Guardian for 21. juli 2005).
Noen av politikerne som valgte å samarbeide med USA hadde muligens forestillinger om å lage en grunnlov basert på en slags skandinavisk velferdsmodell. Men for hver ny «justering» siden prosessen for alvor begynte i juni i år, har forfatningsutkastet gått fra vondt til verre sett med irakiske øyne. Opprinnelige formuleringer om sosiale og velferdsmessige rettigheter, om Iraks nasjonale råderett over oljeressursene osv. er systematisk blitt uthult eller luket vekk underveis. Amnesty International har fordømt at en viktig referanse til menneskerettighetene fra tidligere utkast, var strøket da den endelige versjonen nylig ble overlevert FNs bistandsmisjon i Bagdad (UNAMI). Særlig i siste fase av prosessen var amerikanerne særdeles aktive, påpekte FN-tjenestemannen Justin Alexander overfor IPS den 5. sept. Han la til at «denne innblandinga var høyst upassende for en stat med 140.000 soldater i landet».
Iraks oljeindustri ble nasjonalisert i 1972, og dette «overgrepet» regnes nok iallfall av amerikanske og britiske oljeselskaper som Ba’ath-partiets groveste forbrytelse (Saddam kom først til makta 7 år seinere). Grunnlovsforslaget skal sikre mot lignende arbeidsuhell i framtida. Artikkel 25 i forfatningsutkastet sier at «staten skal garantere reformeringa av den irakiske økonomien på moderne økonomisk grunnlag, på en måte som sikrer full investering av ressursene fra ulike kilder og oppmuntre til utvikling av den private sektor», mens Artikkel 26 fastslår at «landet skal garantere stimulering av investeringer i de forskjellige sektorer». Dette moderne økonomiske grunnlaget betyr oversatt de velkjente reseptene fra Verdensbanken og IMF. Mens eiendom i den gamle grunnloven er definert som «en samfunnsmessig funksjon som skal utøves i lys av samfunnets mål og statsplanene» forklarer den nye grunnloven at «Privat eiendom er beskyttet og innehaveren har rett til å bruke, utnytte og berike seg på den innenfor lovens rammer». Forholdet mellom ansatte og eiere er regulert «på et økonomisk grunnlag» (Art 22), mens det i en bisetning nevnes at man også bør skjelne til retningslinjer for sosial rettferdighet.
Iraks forfatning fra 1990 ivaretar prinsipper for offentlig velferd, kvinnenes stilling og sosiale og demokratiske rettigheter langt bedre enn dette «demokratiske framskrittet». Mens den gamle grunnloven i artikkel 33 påtar seg ansvaret for folkehelsa og for å stadig utvide tilbudet av gratis helsetjenester, åpner den nye grunnloven for at private helsetjenester skal kunne opprettes side om side ved statens. Tilsvarende gjelder for undervisningssektoren.
Ved siden av USA, er det paradoksalt nok Iran som har mest grunn til å si seg fornøyd med den irakiske ’forfatningsprosessen’. Iran roste forslaget til en føderal og islamsk grunnlov velkommen straks det forelå i slutten av august. Både USA, Israel og Iran har, ut fra ulike motiver, interesse av en føderal variant med en svak irakisk sentralmakt, der forholdene ligger til rette for å puste til nasjonale og religiøse motsetninger.
Motstanden mot grunnlovsforslaget er omfattende over hele Irak, og spesielt i landets sentrale områder – både blant sunnier, sjiaer og andre. 100.000 av sjialederen Moqtada al-Sadrs tilhengere demonstrerte mot forslaget den 26. august. En (amerikansk) meningsmåling i juli viste at 69% av irakerne på landsbasis ønsket at forfatninga skal sikre «ei sterk sentral regjering» mens bare 22% ville at de regionene skal ha «betydelig makt». Sjøl i de sjiadominerte områdene i sør var det bare 25% som ønsket føderalisme, mens 66% avviste dette.
Grunnloven skal ut til folkeavstemning 15. oktober. USA har blåst i fløyta og gitt FN i oppdrag å trykke og distribuere grunnlovsutkastet, for ytterligere å polere folkebedraget i den internasjonale opinionens øyne. Hvis mer enn to tredjedeler vender tommelen ned i tre av landets 18 provinser, blir grunnloven forkastet. Men Irak er et land i krig, terrorisert av okkupantene. Under disse ekstreme forholdene, og i løpet av et par uker, skal så den menige iraker ta stilling til et omfangsrikt grunnlovsdokument! Det er naturligvis absurd. Nøyaktig som ved «valget» i januar i år, vil også en forestående «folkeavstemning» være totalt kontrollert av okkupantene, først og fremst av supermakta USA.