Den amerikanske forsvarssjefen Leon Panetta har offisielt avsluttet den snart ni år lange militære okkupasjonen av Irak. Slik oppfyller president Obama tilsynelatende avtalen som i sin tid ble inngått av hans forgjenger George Bush, den såkalte SOFA-avtalen.
Under seremonien i Bagdad 16. desember hadde Panetta mage til å hevde at «drømmen om et uavhengig og suverent Irak nå er en realitet». Hadde dét vært sant, ville irakerne og krigsmotstandere verden over hatt grunn til å juble. Men realiteten er en ganske annen. Irak vil ikke være en uavhengig og suveren stat fra årskiftet, fordi okkupasjonen blir videreført i nye former.
En okkupantmakt som har til hensikt å avstå fra videre innblanding i en annen stats indre anliggender, ville neppe ta seg bryet med å opprette verdens største ambassade med 17 000 funksjonærer og sikkerhetsfolk. Ambassadeområdet i Den grønne sonen i Bagdad er arealmessig nesten på størrelse med Vatikanstaten. I tillegg har hvert av «konsulatene» i Basra, Kirkuk og Mosul tusen egne ansatte. Alle disse 20 000 vil ha diplomatisk immunitet.
Formelt fikk Irak suverenitet over eget luftrom i oktober i år. Problemet er bare at det irakiske flyvåpenet ikke har et eneste fly og er fullstendig prisgitt amerikanerne når det gjelder materiell, opplæring og bakkekontroll. I september betalte Irak de første avdragene på ca 18 milliarder kr for å kjøpe 18 F-16-jagere. I alt er det snakk om å inngå rundt 400 avtaler om våpenleveranser fra USA til en verdi av anslagsvis ti milliarder dollar. NATO, og dermed Norge, er også involvert gjennom en treningsmisjon som vil bli stående i landet fram til minst 2013.
Den morderiske krigen og okkupasjonen har kostet USA dyrt. Pengene og soldatene trengs andre steder i de forestående krigsprosjektene for å destabilisere og stokke om på regimer og grenser over hele regionen som strekker seg fra Nord-Afrika i vest til grensa mot Kina i øst.
«Tilbaketrekkinga» fra Irak er snarere en omgruppering. Et betydelig antall soldater vil bli forflyttet over grensa til Kuwait og Jordan, hvor det i disse dager pågår en ny militær opptrapping fra USA og NATO. Syria, og deretter Iran, er i kikkertsiktet og faren for nye kriger er overhengende.
Retorikken mot Iran ligner mer og mer til forveksling den som ble brukt overfor Irak og Saddam Hussein etter 2001. Angrepsplanene mot Iran har ligget på bordet helt siden 2004, de inkluderer mulig bruk av taktiske atomvåpen. I et slikt mulig krigsscenario vil et inneklemt Irak, med en «regjering» som står under uoffisiell fellesadministrasjon fra både Washington og Teheran, på den ene eller andre måten komme til å spille en nøkkelrolle.
Eller som USAs utenriksminister Hillary Clinton sa til journalister i oktober: «Ingen, og aller minst Iran, bør gjøre feilberegninger når det gjelder våre fortsatte og fremtidige forpliktelser overfor og sammen med irakerne.»
Jan R. Steinholt
Komiteen for et fritt Irak
Også publisert på frittirak.no
Dette debattinlegget er sendt en rekke aviser. Refusert av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet og VG.